I sommer var jeg i Italia. En venn kommenterte at jeg så ned i bakken hele tiden da vi var ute og gikk.

- Tærne dine kan du se en annen gang, løft hodet – nyt omgivelsene og utsikten. Ta inn stemningen, lød oppfordringen.

Les mer:Slik komme du i gang med en ny mobilKnepet for å få wifi hvor som helst

Jeg fulgte den. Lot undersåttene finne sin egen vei, løftet blikket. Kikket rundt, sjekket utsikten, fulgte skyene på himmelen. Var til stede – i omgivelsene og atmosfæren.

Så skjer det. Brått. Bakken er plutselig borte. Jeg har grus i kjeften. Verkende fot med blødende sår. Og et skamslått kne, som skifter farge.

Sammen med noen tilfeldige fotgjengere kommer min venn løpende til. Går det bra?

Jo da. Småskadene til tross – i høyre hånd har jeg godt grep om mobilen. Ikke en skramme. Da jeg falt ned fra fortauskanten, tok instinktet over. I stedet for å ta meg for med hender og armer, lot jeg kne og hake møte bakken først.

Mobilen, min trofaste følgesvenn, lå trygt i hånda. Den var bare litt «oppskaket» og ble god som ny med en omstart. Resten av ferien foregikk på haltende fot, men ble til trøst behørig dokumentert med mobilkamera.