Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Den aller første brevbomben ble sendt til direktør Karl Fredrik Lundin i Stockholm 19. august 1904. Da direktøren åpnet pakken som var kommet i posten, «brakte og ristet det voldsomt som ved et lynnedslag», ifølge politisjef Gustav Lindberg.

Vindusrutene på kontoret ble knust, en dør ble slitt av hengslene og bildene på veggen ramlet ned som følge av eksplosjonen. En kraftig flamme slo ut fra pakken, og direktørens klær begynte å brenne.

Lundin overlevde brevbomben, som ifølge politiets undersøkelser besto av en eske fylt med revolverpatroner og sprengstoff. Lundin mente at han ikke hadde noen fiender, og politiet klarte ikke å avsløre hvem som hadde sendt brevbomben. At oppfinner Martin Ekenberg et par uker tidligere hadde forsøkt å selge firmaet sitt til direktør Lundin og fått nei, var det ingen som reflekterte over da.

La ut villspor

Den selvlærte oppfinneren hadde mange framsynte ideer og var en like energisk som entusiastisk entreprenør, men ble også beskrevet som «den største djevel man kan tenke seg». Når han syntes at han ble motarbeidet, bestemte han seg for å hevne seg, men det skulle altså drøye før politiet kom på sporet av ham. Det skyldtes også delvis at Martin Ekenberg selv la ut villspor for å rette mistankene i en annen retning.

Hun tok livet av alle sine pasienter

Noen dager etter bomben kom et postkort til Lundin som ble avsluttet med ordene «Du er moden, har en eks-ansatt hos deg bestemt». I avisene ble det spekulert i om det var russiske anarkister som sto bak attentatet.

4. mai 1905 detonerte neste brevbombe, som fikk navnet «den valentinske parfymeflasken». Posten hadde levert ut forsendelsen, men mottakeren, lagmannsrettsnotar Alfred Valentin, hadde sendt den tilbake ettersom han trodde at det var et reklameprodukt han ikke ville ha. I stedet ble det tre posttjenestemenn på postkontoret på Linnégatan i Stockholm som intetanende åpnet pakken, som eksploderte.

- Internasjonal liga

Johan Gottfrid Sundvall ble stygt skadet da flaskens kork trengte gjennom leppen hans og splintret en tann, han fikk dessuten glassplinter i øyet, og tre fingre på venstrehånden ble sprengt bort.

«Om noe skjer med meg, er det ikke en ulykke»

Et par dager senere kom det et brev til Alfred Valentin der han ble kalt en parasitt. Den anonyme avsenderen oppga at han tilhørte en internasjonal liga med politiske spioner. Men også dette var et villspor, og politiet sto rådløse tilbake.

Så gikk det fire år før den tredje brevbomben ble sendt. 9. oktober 1909 åpnet direktør John Hammar en svart pappsylinder som var kommet med posten, og pakken eksploderte i hendene hans. Tommel og pekefinger ble sprengt bort.

Noen uker tidligere hadde avisene Aftonbladet og Social Demokraten fått generelle trusler mot næringslivet, undertegnet av en Justus Fex, talsperson for Socialdemokraternas Domstol. «Vi tror på den undergjørende effekten av en bombe nå og da. Den reformerer hastig et usselt kapitalistsamfunn. […] Særlig er vår oppmerksomhet rettet mot de samfunnets vampyrer og parasitter som selv ikke deltar i det produktive arbeidet, men som opptrer som meklere ved vareutbyttet og dermed presser arbeidernes lønninger for å stappe en urimelig gevinst i egen lomme», sto det i brevet.

Sønnen åpnet pakken

Samme dag som John Hammar ble utsatt for bombeattentatet, fikk overdirektør Johan Sjöholm i Göteborg også en livsfarlig pakke i posten. Han var ikke hjemme, og derfor åpnet sønnen hans, Adrian, den. Ifølge pakkseddelen inneholdt pakken en fyllepenn som en venn hadde lånt og ville levere tilbake. Utløsningsmekanismen hadde gått av, og derfor eksploderte ikke denne bomben, men Adrian syntes pakken virket mistenkelig og gikk til politiet.

Mormors brev fra Gestapos fangenskap

Politiet mente at samtlige brevbomber var «fullkomne mesterstykker» og antok at de måtte være framstilt utenlands. Neste gang var det Göteborgs Handels- og Sjöfartstidning og Göteborgs Aftonblad som fikk trusselbrev fra Socialdemokraternas Domstol.

Avslørt av håndskrift

Nå ble mistankene rettet mot Martin Ekenberg, som hadde kalt Johan Sjöholm «den forbaskede sjøormen», og som han tidligere hadde gjort forretninger med da han ville virkeliggjøre oppfinnelsen om dampdrevne fiskefartøy som konserverte fangsten om bord.

Etter at de håndskrevne trusselbrevene ble publisert, tok forretningsforbindelsen Alf Larsson kontakt med politiet – han syntes han kjente igjen Ekenbergs håndskrift. Oppfinneren hadde siden 1906 bodd i London, og etter kontakt med engelsk politi ble det gjort husransakelse i hjemmet hans og hans private laboratorium. Der ble det funnet sprenglegemer, lunter og aluminiumsrør. Mistanken ble forsterket, og oppfinneren ble senere arrestert.

Mannen som tjente seg rik på døden

Hvem var da denne Martin Ekenberg? Han ble født i Töreboda i 1870, der han vokste opp under enkle forhold. Ekenberg var en stort sett selvlært teknisk begavelse. Han hadde studert kjemi og teknikk ved Högskolan i Stockholm, men tok aldri noen eksamen. Som 20-åring ble han ansatt ved Gustaf de Lavals eksperimentverksted, og da var oppfinnerkarrieren i gang. Han utviklet blant annet maskiner for å produsere tørrmelk og pulverkaffe og metoder for å utvinne olje av raps, ull, lin og sild.

Konene døde brått

Han hadde storstilte planer og var flink til å få direktører i forskjellige foretak interessert. Men prosjektene ble aldri lønnsomme, og oppfinneren ble skuffet, bitter og hatsk. Han ville ha hevn over direktørene, som han anså at hadde sabotert forretningsplanene.

Mens politiet etterforsket bombeattentatene, innså de også at kvinnene Martin Ekenberg hadde vært gift med, begge hadde dødd etter noen få års ekteskap. I 1897 giftet han seg med 18 år gamle Bertha Nilsson, som uventet døde året etter. I 1899 giftet han seg igjen, med den franske 21-åringen Esther Châtelin. Hun døde i 1903, like overraskende og plutselig som Bertha. Hadde de virkelig dødd en naturlig død?

Han ble avskydd av befolkningen. I lovens navn ble han dømt til å drepe på grufullt vis

I politiavhør sa husholdersken at Martin Ekenberg selv hadde servert sine hustruer te kvelden før de døde.

24. januar 1920 godkjente en engelsk domstol begjæringen fra svensk politi om å utlevere Martin Ekenberg til Sverige. Nå skulle han stilles for retten, mistenkt for fire drapsforsøk og muligens også drap på Bertha og Esther. Men før han kunne sendes til hjemlandet, ble han funnet død på cellen sin.

Legene fastslo at han hadde dødd en naturlig død, men politiet mistenkte likevel at han hadde tatt livet av seg med en gift som var vanskelig å oppdage.

Artikkelen er først publisert i

Avdekket elendige boforhold: Kvinnene som kjempet for velferdsstaten