Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Turen ned Aurlandsdalen er en av de vakreste og mest storslagne vi har her i landet. Stupbratte fjell ramler loddrett ned i dype daler, gravd ut av vannet som fortsatt beveger seg i bunnen. Den gamle kløvstien går gjennom trange passasjer, over vaklete broer, forbi nedlagte setre og mektige fossefall. Til slutt ender den nede i Vassbygdi – 50 meter over havet.

Eventyrverden

– Jeg må jo skryte litt av området – for et fantastisk sted!

Utsagnet kommer ikke fra hvem som helst. Nina Steensbø Sønsteng (64) er vert på Østerbø Fjellstove, som ligger idyllisk til ved Aurdalsvatnet 850 meter over havet og er startpunkt for dem som går Aurlandsdalen som dagstur. Selv etter 27 år som vertskap på fjellet er hun fortsatt like begeistret for området som turistene er.

– Vi har dalen, den er jo kjent. Men selve området rundt oss har så utrolig mange muligheter, og det er det jeg liker best. Man kan sykle og gå en rekke forskjellige turer, i veldig variert terreng. Som opp Langedalen – du møter ikke ett eneste menneske, og ender i den reneste eventyrverden! sier hun begeistret.

Annonsørinnhold

Stiv og støl i kroppen?

Fire årstider på en dag

Men også ned Aurlandsdalen venter et eventyr. Med lette skritt tusler vi fra Østerbø og vestover langs Aurdalsvatnet. På hver side av dalen ruver topper opp mot 1500 meter. Trærne spirer rundt det breblå vannet og gresset gir dalsidene farge som ferske eplekart.

– Snø?

- Kanskje det var på 70-tallet at Norge var akkurat passe rikt

Fotografen myser ut i lufta og griner på nesa. Det er snart juni, men på fjellet kan alt skje. Vi har knapt gått en time fra starten ved Østerbø Fjellstue, og vinteren har innhentet oss. Men like fort som snøen faller, skinner sola igjen.

Etter en kort times vandring kommer vi til Nesbøvatnet der stien først er som hogd ut av fjellet, og siden går helt nede i vannkanten.Og dette er langt fra den mest dramatiske delen av turen.

Veien mot vest

Vi tar en velfortjent rast ved Nilsesetra, en hvilestopp på ruten for dem som gikk turen over fjellet. Opprinnelig var dette en handelsrute mellom øst og vest. For gårdene i dalen overfor Vassbygdi var det nesten bedre å gå over fjellet til markedene i Hallingdal enn ned den vonde stien til bygda.

Av de gamle gårdene er flere av dem restaurert og populære stopp på slutten av ruten. Men så bratt er det der nede, at det har gått et steinras i den bratte strekningen mellom Sinjarheim og Vassbygdi som må ryddes før stien er farbar. Derfor går vi en alternativ rute i dag. Ikke minst gir det oss tid til å ta den berømte veien over Bjørnestien, et høydepunkt, bokstavelig talt.

«Norges Grand Canyon»

Ved enden av det nydelige Nesbøvatnet, kan man enten velge å fortsette ruten i dalsøkket langs elven, eller ta en avstikker over en høyde som møter den vanlige stien igjen på andre siden av høyden. Avstikkeren har fått navnet etter en bratt nedstigning kjent som Bjørnestien og er udødeliggjort av maleren Johannes Flintoe som gikk Aurlandsdalen i 1819. Han har malt flere motiver fra turen, og det mest kjente, Bjørnestigvarden, henger i Nasjonalgalleriet.

Fra toppen av Bjørnestien er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor Aurlands
dalen har fått tilnavnet «Norges Grand Canyon». Her bretter fjellheimen seg ut i all sin dramatiske prakt, der taggete topper ruver over det trange dalsøkket som tanngarden på en hai. Tåkedisen flyter i søkket og hvite skydotter klamrer seg fast på fjelltoppene.

Utsikten og magien innbyr til en rastestopp. Vi har nok ikke akkurat pakket sekken etter Turistforeningens forskrifter, for den inneholder både en kilo geitost fra det lokale ysteriet Undredalsost, samt pølser og skinker fra Stranda, og Rallarøl fra Ægir bryggeri i Flåm. Betimelig nok har sommeren bestemt seg for å komme, så vi kan kaste luene og nyte vår herlige matpakke i strålende solskinn.

Herfra går turen inn til nok en liten avstikker, en stor jettegryte fylt med vann som kalles for Vetlehelvete. Ifølge lokale sagn skal det boble i Vetlehelvete om man kaster en stein i Svartatjødnet et par hundre meter unna.

Moltene har begynt å spire på myra, og i sesong er Aurlandsdalen et eldorado for blomsterelskere – her er visstnok over 500 forskjellige plantesorter, inkludert den hvite og vakre fjelldronninga, også kjent som bergfrue og utnevnt av fagbotanikere som vår nasjonalblomst.

Et lite stykke Norge

Her ender vår nedfart, for vi må snu og ta dalen inn mot en hengebro som tar oss til veien opp fra Vassbygdi. I sesong går det buss, men i dag har Nina så snilt tilbudt seg å være taxisjåfør.

Veien videre ned mot Vassbygdi byr på mange høydepunkt, ikke minst flere av de gamle såkalte høydegårdene som lå høyt over bygda.

Sinjarheim var den siste gården som ble fraflyttet i 1922. Almastova er kanskje den mest dramatiske, der husene er bygget under et stort overheng for å unngå å bli tatt av ras og steinsprang. Både Sinjarheim og Almen er restaurert de siste årene, så husene er i god stand og vel verdt et besøk.

Med nydelige gårder, brusende fosser, hemmelige jettegryter og dramatiske fjell er Aurlandsdalen et lite stykke Norge som mange burde få med seg i sommer.

Trikset som gir perfekt pavlova