(Vi.no): - Det er helt feil at få eller ingen menn strikker. Du ser dem bare ikke, forteller Kristian Elster (55) til Vi.no.
Strikkeentusiasten snakker varmt og engasjerende om hans store hobby. Men han er tilsynelatende i fåtall. Selv om strikking er mer populært enn på lenge og strikkebøker topper salgslistene, oppga kun fem prosent av mennene at de strikket i en undersøkelse fra 2016.
Det bryr Kristian seg lite om.
- Strikking er bra for sjela. Det tvinger deg til å sette ned tempoet og tankene flyr litt, sier Elster, som har tatt strikkingen til et nytt nivå.
Icebreaker
På reise verden rundt (så langt til over 50 land) er strikketøyet alltid med.
Og det tar ikke lang tid fra han setter seg ned på en fortauskafé eller benk før nysgjerrige folk tar kontakt med nordmannen.
- Folk titter jo litt og en god del tar kontakt. Det fungerer som en «icebreaker». Man kommer i kontakt med folk man ikke vanligvis ville snakket med, sier han.
Gunnar (60) ble glemt på flyplassen i Eritrea
- Hva sier de som tar kontakt?
- De forteller om seg selv, at de også strikker. De lurer på hvilke strikkepinner jeg bruker og sånn. Strikking skjer på alle kontinenter, og selv om man ikke snakker språket, kan man fint komme i kontakt med folk gjennom strikkingen.
- Har du noen gang opplevd at folk er skeptiske?
- Jeg har aldri opplevd at folk er utrivelige, nei. De som strikker er bra folk, vet du, smiler han.
Det snakkes altså om garn, mønster og pinner. På nerdenivå.
- I operaen i Kiev ble jeg sittende ved siden av kona til den indiske ambassadøren. Jeg tok fram strikketøyet før forestillingen startet og hun spurte hvor jeg hadde fått tak i rundpinner. Det hadde de visst ikke i India, forteller Elster.
Garnshopping er også en viktig del av det å reise.
- Jeg kjøper nesten alltid garn når jeg reiser, i alt fra Iran og Marokko til Andesfjellene i Chile. Som alle de som strikker vet: Man kan ikke ha for mye garn.
Ville ikke strikke offentlig
I jobben som journalist i NRK er strikkingen god å ha når man venter på at en pressekonferanse skal starte, eller skal reise med fly.
Mye av strikkingen skjer rett og slett for å slå ihjel tid.
- Når man skal slå ihjel 11 timer på buss eller reise med fly og tog, er det greit å ha noe å gjøre, sier Elster.
Slik har Skappel- og Langmo-genserne blitt en kjempesuksess
Før strikkemaskinen kom var det visst mer vanlig at menn strikket.
Som strikkende mann i dag skal du være rustet for å tåle oppmerksomheten. I alle fall vite at den er der.
- Det var også en tid i starten der jeg ikke syntes det var så kult å strikke i offentlighet. Det krever overskudd. Du skal tåle oppmerksomheten og vite at den er der.
- Noe sjekketriks er det heller ikke. Man skulle tro det var det, men kvinner vil nok heller ha menn som slåss, spøker han.
- Tar betalt i vin
Han har holdt på siden videregående. I en genser med for korte armer, strikket av hans mor, gikk han bort til klassevenninne på Oslo Katedralskole og spurte om noen kunne forlenge armene på genseren. Svaret fra en av dem var «ja» - hvis hun kunne lære han hvordan han gjorde det samtidig.
Siden den gang har det blitt noen sokker, Marius-gensere, tepper og ørevarmere.
Akkurat nå strikker han mest til barnebarna sine. Ellers går det mest i tepper. Da er det faktisk en fordel å være mann, ifølge Elster:
Strikking er bra for helsen
– Det finnes nok hundretusener av damer som er flinkere enn meg til å lage tepper, men en av fordelene ved å være mann, eller stor mann, er å kunne håndtere stort strikketøy.
- Selger du det du lager?
- Nei, men er det noen jeg kjenner som spør, så sier jeg at jeg vil ha betalt i god vin!
Øya der kun mennene strikker
På Facebook finnes det flere grupper for menn som strikker. «Menn som strikker på T-banen» er en av dem. Elster selv har et helt album som heter Strikkende nordmann i utlandet, med bilder av seg selv strikkende omkring i hele verden.
Men det var på Taquile-øya i Titicasjøen i Peru at Kristian Elster møtte sine «likesinnede».
- Der er det kun menn som får lov til å strikke. Kvinnene må nøye seg med å spinne. Jeg kom i kontakt med noen og fikk se på hvordan de strikket, med et veldig tynt garn, forteller han.
Han vil helst ikke rangere alle stedene har han besøkt, men et sted som stadig vender tilbake til ham er et av verdens fattigste land, Etiopia.
- Folk er utrolig blide der. De kan ikke så mye engelsk, men er likevel skikkelig hyggelige. Det ble en del knising fra unge damer der jeg satt og strikket, ler han.
