Ole-Jacob Jorsett har samlet flere tusen sukkerposer:

Sjekk sportskommentatorens unike samling

I 47 år samlet sportskommentatoren tilsynelatende verdiløse sukkerposer fra hele verden. Hva i all verden er det som får oss til å samle på ting som er uten verdi for andre enn oss selv?

UNIKE POSER: Ole-Jacob Jorsett var en kjent kommentatorstemme i NRK. Ute på jobbreisene tok han unike poser med sukker med seg hjem. Posene fyller nå to store glassvaser (bildet til høyre). Foto: NTB og Privat
UNIKE POSER: Ole-Jacob Jorsett var en kjent kommentatorstemme i NRK. Ute på jobbreisene tok han unike poser med sukker med seg hjem. Posene fyller nå to store glassvaser (bildet til høyre). Foto: NTB og Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Det startet med at jeg syklet rundt i Norge og Sverige og samlet på små vimpler med navn på. Det var på en tid jeg trodde jeg skulle bli verdens beste syklist, forteller Ole-Jacob Jorsett (76) til Vi.no.

Den tidligere sportskommentatoren i NRK har samlet på ting hele livet: Mynter, autografer og sist, men absolutt ikke minst: Små poser med sukker. Han anslår at han i dag har rundt 2000 av dem.

Gjennom 47 år dekket han idrettsarrangement over hele verden og kom hjem med lommene fulle av forskjellige sukkerposer. Det startet i Italia i 1979.

- Vi var på familieferie og fikk små sukkerposer til kaffen på kafé. Barna påpekte at det var forskjellige sukkerposer på forskjellige kafeer og slik startet vi å samle, forteller Jorsett.

REISTE OVER HELE VERDEN: NRK- kommentator Ole Jacob Jorsett sammen med kollega Arne Porsum i Oslo i 1993. Foto: Erik Johansen NTB
REISTE OVER HELE VERDEN: NRK- kommentator Ole Jacob Jorsett sammen med kollega Arne Porsum i Oslo i 1993. Foto: Erik Johansen NTB Vis mer

Sukkerposer fra OL

Det startet som et familieprosjekt, men det var far sjøl som ble storsamleren. Under Olympiske leker i Albertville fikk han med seg sukkerposer fra en rekke hoteller og restauranter i flere franske byer.

- Det ble også utgitt egne sukkerposer i forbindelse med OL. Jeg fløy rundt og lette etter de jeg manglet. Jeg måtte prøve å få samlingen komplett, husker han.

Jorsett forteller hvordan han husker situasjoner og hvor han var når han ser på de ulike sukkerposene. I dag lurer familien på hva han skal gjøre med samlingen.

- Det kan jeg ikke svare på. De bare står der. Det er ingen som vil kjøpe dem.

- Hvorfor er det så spennende å samle på dem?

- Det handler om en vilje til å få samlingen komplett. Det var det samme da jeg samlet på autografer. Jeg gjorde det jeg kunne for å få autografene til alle medaljevinnere i forskjellige idretter.

Stammer 50 000 år tilbake i tid

- Noen av oss er mer redebyggere enn andre. Vi er laget for å sørge for at avkommet vårt kommer seg videre. For 40-50 000 år siden var det livsviktig å lagre mat for å overleve, sier psykologspesialist Kari Lossius til Vi.no.

I flere år var hun fagdirektør ved Stiftelsen Bergensklinikkene, og har lang erfaring med behandling av avhengighet.

Hun forklarer at trangen til å samle henger igjen hos mennesker den dag i dag, selv om vi ikke lenger trenger å hamstre for å overleve. Det kan gi seg utslag i store samlinger av frimerker og servietter.

- Nå kan vi handle maten vi trenger på Rema 1000, likevel kan hjernen vår sanke og holde på, sier hun.

- Dette er unyttig, men hyggelig adferd. Det er bare å fortsette med det. Det gir glede, samhold og utløser masse aktivitet og nysgjerrighet. Det dannes sosiale relasjoner mellom personer med samme interesse.

Lossius har ingen problemer med å forstå at det etter hvert kan oppstå en trang til å få samlingen av Beatles-plater, Knut Hamsuns samlede verker eller fotballkort komplett. Hun har også forståelse for at det kan gi en helt spesiell glede å få tak i en sjelden plante som andre samlere snakker om.

Samlingen blir først et problem om huset er blitt stappfullt av - for å ta et eksempel - servietter.

- Samling kan ende opp med å bli tvangsmessig. Noen får angst av å kaste, eller blir sint om familiemedlemmer prøver å rydde, slik at det fylles opp i skuffer, skap og overalt.

Hekta på OL-pins

Ikke alle samlinger er verdiløs i andre enn samlerens øyne. Enkelte samlinger koster penger i innkjøp, og kan potensielt stige i verdi.

Vi.no har tidligere skrevet om Anne- Mette Amundsen som fikk tilbake en konjakkflaske hun hadde etterlatt i Qatar for 37 år siden. Vikinskip-flaska produsert av Larsen konjakk er et samleobjekt.

Tor Ansgar Bakken, leder for Larsen Cognac Collector Club, opplyste at Amundsens flaske potensielt kunne bli solgt for 1500 kroner.

Nylig ble en samling whiskyflasker av en i utgangspunktet rimelig type solgt for i overkant av en halv million kroner.

En annen kjent samler er stortingsrepresentant Bård Hoksrud. Han er hekta på noe mange av oss har glemt og stuet bort på loft og i kjeller: Pins.

- Det startet i forkant av Lillehammer-OL. Jeg jobbet i dagligvarebutikk og det begynte å komme inn OL-pins fra leverandører som var sponsorer for OL, som for eksempel Coca Cola. Det ble en stadig større greie, forteller han til Vi.no.

Siden har samlingen vokst: Han har pins fra OL i Oslo i 1952, Lillehammer-OL i 1994, VM i Trondheim og fra ulike kommuner.

I TV-serien «I lomma på Silje» på Viaplay, der hun går gjennom kjendisers økonomi for å vise dem hvor de kan spare, kommer det fram at Hoksrud i løpet av et år kjøpte pins for kr 295 000. Samme år solgte han pins for kr 120 000, noe som betyr at det totale pins-regnskapet endte på kr 175 000. På ett år.

- Jeg synes det er en fascinerende historie. Helt siden OL startet har det vært en tradisjon å gi hverandre pins som et tegn på vennskap, forteller han.

Jakten på historien

Når Hoksrud kjøper OL-pins, handler det vel så mye om jakten på pinsen og å få gode OL-historier på lasset.

- Folk som var på Lillehammer forteller om fantastisk gode opplevelser. Jeg fikk ikke vært der fordi jeg var i militæret. Kanskje det er drømmen om Lillehammer som får meg til å samle, ler han.

- Spesielt én pin var ettertraktet under OL. Hvilken var det?

- Julekurven, svarer Hoksrud momentant.

- Den ble laget til et IOC-møte på Lillehammer. 2000 stykker lå i en bolle på hotellet, men ingen brydde seg om dem. Først da pins ble en greie, ble denne ettertraktet.

Under og rett før OL ble den solgt for mellom fire og seks tusen kroner.

- Nå får du kanskje åtte hundre eller tusen kroner for den. Den har falt i verdi, forteller Hoksrud.

Om han har julekurven? Selvfølgelig. Og han kan betale flere tusen kroner for en pin hvis han finner den rette, som den som i sin tid ble laget kun til IOC-medlemmene. Den er i gull og ble laget i kun 73 eksemplarer.

- Den ga jeg 10 000 kroner for.

- Skal du noengang selge samlingen?

- Jeg vil gjerne beholde den. Det er ingen som vil kjøpe en slik samling. Jeg håper jo den kan gå i arv, men jeg ser at det å samle ikke er like populært hos ungdommen. Kanskje samlingen kan havne på museum eller noe?

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer