Marit (59) er fiskebåtreder og flyvertinne

Rederi-regnskapet tar hun på hotellrommet mens hun venter på neste flight.

Familiebedrift: Fiskebåtreder Marit Hamre med sin og familiens båt Krossfjord. Foto: Otto von Münchow
Familiebedrift: Fiskebåtreder Marit Hamre med sin og familiens båt Krossfjord. Foto: Otto von Münchow Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Hun liker å ha det travelt, har alltid mange jern i ilden. Som når fiskebåten Krossfjord legger til kai. Da kommer hun med to bakker fulle av hjemmebakst. Sjokoladekaker og skillingsboller – som kanelbollene kalles på bergenskanten. Allerede tidlig på morgenen var hun oppe for å bake. Til mannskapet sitt.

Marit Hamre (59) er nemlig fiskebåtreder. Det er hennes andre jobb. Hun er både medeier og daglig leder. Og ellers flyr hun jorden rundt som kabinansatt i SAS. Det vil si, nå i coronatiden blir det innenlandsruter på Marit. To jobber, pluss fire barn – som riktignok nå har flydd ut av redet.

Drømmen

Det var ikke gitt at Marit skulle overta familierederiet. Alt fra tidlig av var drømmen å bli flyvertinne. Den gangen var det noe glamorøst og eventyrlig over det å kunne jobbe og fly fra kontinent til konatinent. Kanskje leve litt sånn jetsett-livet – eller i hvert fall en forestilling om det. Muligheten bød seg da hun gikk på Norges Handelshøyskole i Bergen.

– Der traff jeg en som hadde sommerjobb i SAS. Neste sommer fortalte han at det var utlyst nye sommerjobber, og jeg søkte.

Marit fikk jobben. Ble en sommerfugl, som sommervikarene blir kalt. Den sommeren ble det ikke fast jobb, og egentlig var Marit glad til, for hun hadde ett år igjen av studiene sine. Våren etter bød det seg likevel en mulighet. Og hun slo til, jobbet og studerte samtidig det neste året.

– Jeg jobbet parallelt med at jeg fullførte studiet. Jeg syntes det var spennende å få reist og sett verden. Nå er glamouren borte, men jeg fikk med meg litt glamour på slutten av 80-tallet.

Now boarding: Flyvertinnen Marit klar til å ta imot passasjerer til en avgang. Foto: Otto von Münchow
Now boarding: Flyvertinnen Marit klar til å ta imot passasjerer til en avgang. Foto: Otto von Münchow Vis mer

Lever for familiebedriften

Marit elsker jobben i SAS. I dag er det spesielt det å kunne jobbe med gode kolleger som er drivkraften for henne.

– I disse coronatider er vi der riktig nok bare for sikkerheten. Jeg savner samspillet med passasjerene.

For Marit ligger familiebedriften hjertet nært. Hun lever og ånder for det lille rederiet, som hun og de fire søsknene overtok i 2012. Da bestemte foreldrene at det var på tide at neste generasjon tok over. Marits to søstre er med som medeiere, men ikke involvert i driften.

– Når jeg for eksempel har en langtur, hender det at det slår meg: Hva gjør jeg egentlig her?

Svaret gir seg selv hver gang. Hun trives altfor godt som flyvertinne. Spesielt Bangkok-ruten var en av hennes favoritter. Og så New York, da. Alltid kjekt å komme til metropolen over alle metropoler. Der er det hele tiden nye ting å oppdage, selv for en som kjenner byen ut og inn. I New York har Marit normalt 29 timer før returen. Hun innrømmer at hun ofte er ganske sliten når hun ankommer. Hun har da vært oppe siden fire om morgenen. Likevel prøver hun å få med seg litt av det New York kan by på. Som musikaler – noe barna hennes også har vært med på mange ganger.

– Rett etter ankomst går jeg kanskje og svømmer på hotellet eller spiser med resten av flypersonalet. På grunn av jetlag våkner jeg kanskje i 3–4-tiden om morgenen. Disse morgentimene bruker jeg gjerne med regnskap eller mannskapslister for rederiet, forteller Marit.

Selvironi

Marit erkjenner at det går mye tid med på å fly, spesielt i disse coronatider med reduserte avganger. Hun flyr med Oslo som base, og nå når første morgenfly fra Bergen er innstilt, må hun ofte reise inn dagen før – og gjerne bli i Oslo til dagen etter når et skift er over. Men hun klager ikke.

– Jeg skal være glad for at jeg har jobb. Det er mange av mine kolleger som er permitterte, konstaterer Marit.

– Men det er klart, mye tid går bort med ekstra reising.

Det verste med å være så mye på farten den gang ungene var mindre og bodde hjemme, var at hun mistet litt den røde tråden i livet deres. Men så har mannen alltid stilt opp, til tider både vært mor og far for barna. Marit trekker spesielt fram at Kjell tok permisjon ett år uten lønn.

Når barna kaller

Kanskje var det mest sårt for barna under de store høytidene når mor ikke kunne være hjemme. Marit husker en jul hun måtte jobbe. Hun hadde en flight fra København til Chicago første juledag, og måtte dra hjemmefra julaften for å rekke avgangen.

– Kjell, som er sokneprest, hadde gudstjeneste på julaften. Så vi fikk plassert barna – da hadde vi tre – hos svigerforeldrene. Alltid tenksomme Sara hadde i mellomtiden resonnert seg fram til at hvis en dansk kollega hadde tatt avgangen fra København til Chicago, kunne dansken fortsatt være hjemme på julaften, mimrer Marit.

– Da kom det fra lillebror Skage: Hvorfor kunne ikke en som ikke trodde på Jesus ta flighten til Chicago? Han skulle jo likevel ikke feire julen...

Det har likevel ikke alltid vært like sårt å ha en mor som stadig befinner seg på et annet kontinent. Når barna selv har fått være med på tur med mamma, fikk pipen en annen lyd. «Mamma, du må aldri slutte!»

Ikke en havets kvinne

Selv om det kan bli travelt nok, kunne Marit aldri tenke seg å gi slipp på rederiet. Hun lever og ånder for å videreføre det foreldrene skapte i sine aktive år.

– Pappa er snart 90 år, mamma noen år yngre, og begge er still going strong, sier hun. Hun ler litt og forteller at rederiets kontor verken er prangende eller stort, med teakpanel og mahognimøbler. Hun har bare et lite hjemmekontor i kjelleren. Som ingen andre får slippe inn på – for det er så rotete. Faktisk sitter hun like gjerne i stuen, under fire store bilder av barna, og utfører redergjerningen sin.

– Jeg kunne sikkert ha jobbet mer effektivt hvis jeg var en vanlig kontorrotte. Men jeg har mitt system på det, og det fungerer, forteller hun.

– Jeg sitter med papirarbeidet, men har ikke forutsetninger til å ta beslutninger på driften. Det må de som er hands-on ta seg av. Men vi snakker ofte om store beløp, så jeg må jo passe på at det ikke løper løpsk.

Marit legger gjerne ut om den litt alderstegne fiskebåten sin, vedlikehold, mannskap, lott, fangst og kvoter. Men hun er ikke selv en havets kvinne. Hun var et år om bord, blant annet på loddefiske i Barentshavet, men da følte hun virkelig at hun gikk glipp av livet på land.

– Jeg mønstret på for å tjene penger til å studere.

Blondinen

Hun studerte først fransk i Aix-en-Provence og fortsatte deretter på Norges Handelshøyskole. Før året om bord var Marit au pair i Marseille nettopp for å lære seg fransk. Men ungene hun skulle passe på, var på skole hele dagen, og hun lærte lite av språket. I dag behersker hun både spansk, engelsk og fransk. Alle i familien har hatt seg en tur på sjøen; alle barna, til og med soknepresten, hadde et år som fisker om bord. Ellers har Marit flere nevøer ansatt på båten.

Og så tenker hun på framtiden. Kanskje noen av barna vil ta over? Foreløpig er Marit ildsjelen i rederiet. Hun drømmer om å kunne gå i fjæra og snu hver stein, noe hun ofte gjorde i barndommen. Men hun har verken tenkt å trekke seg ut av rederiet eller slutte som flyvertinne. At hun også har hatt tid til hjem og barn, betyr langt fra at hun vil assosieres med noen oppfattelse av kvinner som for lenge siden var passé.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer