Marie Olaussen sammen med pappa i den første bilen hun husker, en rød Ford 12M, som hadde navnet «12Martin», i 1979. Foto: Privat
Marie Olaussen sammen med pappa i den første bilen hun husker, en rød Ford 12M, som hadde navnet «12Martin», i 1979. Foto: Privat Vis mer

Opplevelsen av økonomi før og nå:

- Kanskje det var på 70-tallet at Norge var akkurat passe rikt

Hvorfor følte vi oss rikere da vi hadde mindre å rutte med?

Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Tittelen over er lånt av Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. I en artikkel i Aftenposten i oktober 2018, lenge før vi visste at et virus fra Kina skulle snu opp ned på verden slik vi kjenner den, beskrev han hvordan vi på 70-tallet «bodde i et land uten oljepenger og Spotify, men det var ikke av den grunn fattig».

Han beskriver Norge på 70-tallet som et langsommere sted, et sted der du trengte egne apparater for alt vi nå får gjennom den samme lille dingsen som vi ringer med, og der vi sparte i årevis for å kunne kjøpe stereoanlegg og fotoapparat.

Men følte vi oss fattige av den grunn?

Super-rike på bilferie

Det spørsmålet stilte Marie Olaussen seg nå midt i corona-tida. På instagramkontoen Hvordan bli rik beskrev hun barndommens bilferier i familiens gamle Lada, som gjerne måtte dyttes av ferja eller gjennom lyskrysset hver gang den sluttet å gå. Likevel husker hun sin barndoms opplevelse av at de var veldig rike. De hadde jo alt de trengte!

«⁣Jeg vet at mine foreldre ikke er helt enige i at vi var superrike. Jeg vet de snudde på krona, stoppet klær som var ødelagt og mekket på bilen selv,» skriver hun i instagramposten. Og fikk mengder av tilsvarende barndomsminner i retur.

View this post on Instagram

Da jeg var liten, på slutten av 70-tallet, hadde vi alt vi trengte. Vi var veeeeldig rike. Foreldrene mine bygde seg en enebolig med sparepenger og husbanklån. Tre soverom, stue med peis, TV med tre kanaler, utsikt over Oslofjorden. Og morgensol. 🏡🌞⁣ ⁣ Senere, på slutten av 80-tallet, solgte vi huset i oppgangstid, og kjøpte et nytt et i nedgangstid (14 dager etter). Høres det kjent ut?⁣ ⁣ I garasjen sto en Lada, som stort sett alltid startet når den skulle. Bortsett fra når vi skulle ta ferje ett eller annet sted. Da måtte den dyttes både på og av. Men da kom vi jo ofte i snakk med noen som kunne hjelpe til, og så ble det en god historie av det. Ladaen hadde glimt i øyet, luktet deilig av skai og hadde brede bakseter til min lillesøster Ida og meg. 🚘⁣ ⁣ På tirsdager spiste vi seibiff med løk, på torsdag var det grøt. Og lørdag kveld var det pizza med ketchup, salami, ost og tørket oregano. Italia ala Holmestrand. Jeg likte verken ketchup eller salami, så jeg fikk pizza med smør og sukker. ⁣ ⁣ I vårt rødmalte husbankhus var det grenseløst med grøt, hjemmestrikkede klær, formkake til kaffen og naboer som kom innom uten å ringe på forhånd. Altså, de kunne jo prøvd. Men vi hadde ikke telefon. ⁣ ⁣ Jeg vet at mine foreldre ikke er helt enige i at vi var superrike. Jeg vet de snudde på krona, stoppet klær som var ødelagt og mekket på bilen selv. Men de ga meg alltid vissheten om at vi hadde alt jeg trengte. Det var en fin oppvekst, og jeg skal huske å gi den følelsen videre til ungene mine ♥️⁣ ⁣ ⁣ ⁣ ⁣ #økonomi#økonomisk#minner#familie#unger#barn#penger#historie#budsjett#jente#70tallet#symer#hjemmesydd#hjemmestrikket#holmestrand#ford12m#lada#bruktbil⁣ ⁣ ⁣ ⁣

A post shared by Marie Olaussen ♥️ Sparetips (@hvordan_bli_rik) on

- Norge som vi kjenner det har flyttet seg til et helt annet sted enn det Norge jeg vokste opp i, og akkurat nå som verden er satt i en veldig rar situasjon var det veldig gehør for denne sammenligningen med 70-tallet, sier Olaussen til Vi.no.

Bråbrems i økonomien

- Det tok litt av med den posten, rett og slett. Folk kjente seg veldig igjen. Ingen skal til Thailand i år, nå må vi henge over gjerdet til naboen i stedet. Vi har fått en annen omsorg for hverandre. Etter mange år med forbrukshøygir har vi nå en større forståelse for at en del av oss ikke lenger har råd til alt. Vi har hatt små drypp av miljøfokus som har gitt kjøpestopp og kampanjer for å spise opp maten vår, det var vært tankevekkere de siste årene. Men nå er det virkelig bråbrems for mange som har mistet jobb og inntekt.

Olaussen minner om at mange voksne har vært med på å sette sparebluss før. Hun som har vokst opp med Lada har aldri drømt om en dyr Tesla, og gjør det heller ikke nå. Men hun setter mer pris på det hun har, og de mulighetene tilværelsen tross alt fortsatt gir.

Den nå berømte Ladaen til familien Olaussen på bilferie til Kristiansand midt på 80-tallet. Barnevognen er bundet fast på taket, ved døra står Maries far Kjell-Einar Olaussen. Foto: Privat
Den nå berømte Ladaen til familien Olaussen på bilferie til Kristiansand midt på 80-tallet. Barnevognen er bundet fast på taket, ved døra står Maries far Kjell-Einar Olaussen. Foto: Privat Vis mer

- Her om dagen vasket jeg bilen min for hånd, polerte og vokset den. Det er første gangen jeg har gjort det, og det føltes så bra! Det ga meg en følelse av å ta vare på det jeg har.

Olaussen har i løpet av det siste halvannet året senket forbruket sitt. I løpet av de siste par månedene har hun bevisst begynt å bruke mer penger - hos lokale kafeer og butikker. Hun bruker fortsatt ikke mer penger enn hun har, men hun er bevisst på hvor hun bruker dem. Solidaritet med lokalt næringsliv er også en del av dugnaden, påpeker hun.

- Opplevelsen av å være rik, hva er det? Hvis jeg har nok penger til å hjelpe andre, føler jeg at jeg har overflod. I min barndom hadde vi en Lada som ikke alltid startet, men den fikk oss på ferie! Jeg husker at vi noen ganger måtte dytte den, men først og fremst husker jeg ferien. Vi hadde med primus og kokte kaffe på rasteplasser langs veien, forteller hun.

- Det handler om å bestemme seg for hva som er nok for oss. Når har vi nok? Det trenger jo ikke å renne over. Jeg har kjempestor glede av at min Kia fra 2011 går, og nå har jeg til og med vasket og polert den for hånd.

Solidarisk holdning

Tilbake til sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen: I teksten han skrev høsten 2018, fortalte han hvordan han og broren noen ganger fikk en glassflaske med cola på deling. «Det opplevdes ikke som fattigslig eller gjerrig av våre foreldre. Selvfølgelig måtte det være knapphet på ettertraktede ressurser, for hvordan skulle de ellers kunne bli ettertraktet?» skriver han.

Thomas Hylland Eriksen avbildet da han mottok Akademikerprisen 2019.
Foto: Berit Roald/NTB Scanpix
Thomas Hylland Eriksen avbildet da han mottok Akademikerprisen 2019. Foto: Berit Roald/NTB Scanpix Vis mer

- Faktum er at siden 1980 har det vært en enorm økonomisk vekst og en mobilitet i verden. Norge har i tillegg hatt oljen. Vi gikk fra velstående til absurd rike. Jeg har stilt meg spørsmålet i mange år: Fikk vi det egentlig bedre? sier han til Vi.no i dag.

- Jeg vil ikke romantisere det at mange er blitt permittert og at mange har det tøft. Vi må ha en solidarisk holdning og fordele det arbeidet som finnes, kanskje innføre sekstimersdag, kanskje borgerlønn, slik at flest mulig har noe meningsfylt å jobbe med. Deretter kan vi tenke på at vi kanskje skal gjøre ting annerledes heretter.

Sosialantropologen beskriver livet i Norge anno 2020 før coronaen som en eneste enorm akselerasjon: Alt gikk fortere, alle mellomrom var fylt av konsum, retten til å kjede seg var blitt en knapp ressurs. Nå har mange av oss mindre å gjøre, uten at mellomrommene i livet er kommet tilbake - de fylles av den konstante tilgangen til internett og strømmetjenester og tilgjengelighet.

Søkkrike egoister

- Likevel er det et faktum at en verden som gikk på høygir i førti år, er blitt tvunget til å senke tempoet. Verden kom til en bråbrems der vi ikke hadde annet valg enn å oppholde oss i nærmiljøet og leve langsomt. Ferien går kanskje til Sykkylven i stedet for Thailand, og noen opplever det som et tap. Men jeg vil snu på det, sier Eriksen.

- Vi var slaver av et forbrukersamfunn, ofre for markedsføringskrefter. Nå kan vi gjøre færre ting, langsommere. Den langsomheten kan vise seg å være en gave. Vi savnet ingenting på 70-tallet.

Sosialantropologens håp, er at årets sommer vil gi mulighet til å fordøye det vi faktisk ser. Han tror mange av oss vil oppleve at det faktisk ikke er så dumt å leve langsommere.

- Jeg er en av dem som mener at oljen kom og ødela alt. Vi ble søkkrike egoister, vi ble dovne.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.