Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.
Hanne Kristin Rohde var bare 11 år da hun oppdaget drømmeyrket.
– Jeg husker at jeg satt under et pledd med en varm kopp kakao og leste en krimnovelle i A-magasinet. Da jeg kom til avsnittet der stjerneadvokaten briljerte i rettssalen, visste jeg at det ville jeg også bli, sier hun.
Som drømt, så gjort. Selv om jussen var langt kjedeligere enn hun hadde tenkt seg, fullførte hun studiet og fikk jobb som politifullmektig i Oslo.
- Voksne damer føler seg glemt
Best på lederkurset
– Innerst inne skjønte jeg nok at jeg aldri ville bli den stjerne-advokaten jeg drømte om. Jeg var rett og slett ikke flink nok. Jeg var ung og uerfaren, og gruet meg til å stå i rettssalen: «Tenk om jeg driter meg ut.»
Det var tidligere politimester Willy Haugli som skulle dytte henne i riktig retning.
– Dette var på begynnelsen av nittitallet. Plutselig sto politimesteren inne på kontoret mitt. Jeg spratt opp av stolen og lurte på hva galt jeg nå hadde gjort.
På den tiden hadde Oslopolitiet ansatt godt og vel hundre jurister, og etaten hadde satt i gang et program for lederrekruttering. Haugli ville ha henne med.
– «Så spennende» svarte jeg og søkte, pliktskyldigst. Etter åtte måneders lederkurs, ved siden av full jobb, sto jeg med diplomet i hånden.
- Eldre gründere lykkes best
Ikke lenge etter sto politimesteren inne på kontoret hennes igjen: «Du gjorde det best av alle på kurset, vi trenger ledere som deg på alle nivåer». Hun skrev en litt halvhjertet søknad som ble liggende på pulten.
– Dagen før søknadsfristen hentet jeg yngstemann i barnehagen og overhørte kompisen hans si: «Morra di æ’kke polti». Min sønn protesterte, til ingen nytte – jeg gikk jo ikke i uniform. Han ble reddet av Camilla på fire og et halvt som utbrøt: «Hun er hemmelig politi, så det så!»
Kommentaren tente en gnist. Søknaden ble sendt inn og stjerneadvokatdrømmen lagt på hylla for godt.
- Et eventyr
Årene i politietaten minnes hun med glede.
– Det var et eventyr å få lov til å være med på innsiden, å være en del av en etat som skulle prege meg og som jeg kunne være med å sette mitt preg på. På sett og vis flyter politiet i blodårene mine fremdeles.
– Visste du at du ville bli en god leder?
– Jeg hadde ikke peiling. Men jeg ante nok at jeg ville være en bedre leder enn jurist. Og det stemte jo.
Rohde gikk gradene i politiet til hun ble utnevnt til leder av påtaleseksjonen og deretter seksjon for volds- og seksualforbrytelser.
– Jeg har en lengsel etter å forsone meg med livet
– Jeg ville vise at det var rom for å snuble og falle, for å gjøre feil, for å være et menneske. Ikke alle var like mottakelige for det. Og jeg erfarte at her er det en klar forskjell på menn og kvinner. Det er manifestert i forskning.
Sjel og evner
Nå lener hun seg litt frem i sofaen og understreker poengene med håndbevegelser. Det er tydelig at akkurat dette brenner hun ekstra mye for. Så stopper talestrømmen litt opp. Hun trekker pusten og nøler et ørlite sekund. Blir mer alvorlig. Så tar hun litt sats:
– De siste årene har jeg blitt stadig mer opptatt av sjel. Og at det kanskje finnes noe som er større enn oss, men som ikke er en guddom. I vår moderne verden skal ikke det være lov å snakke om. I alle fall dersom du ikke tilhører en religiøs bevegelse. Jeg har nok ertet på meg både Human-Etisk Forbund og Den gudstroende, sier hun og legger til:
– Som om ulike verdensbilder i seg selv er en reell trussel.
Astrid, hovedpersonen i Rohdes ungdomsbokserie «Blålys», har spesielle evner. Hun ser små, blå lys. På denne måten får forfatteren fram det hun selv har opplevd siden hun var jentunge.
Barn ble systematisk kidnappet av den norske stat. Så startet marerittet
– Helt siden jeg var liten, har jeg tatt inn informasjon med hele kroppen. Jeg har manøvrert etter energier. Tidligere gjorde det meg sårbar, nå når jeg begynner å bli godt voksen er det enklere. Nå tør jeg å stole på det jeg føler.
Erkjennelsen vakte stor oppstandelse og VG laget oppslag om den tidligere politisjefen som trodde på det immaterielle, det forskningen ennå ikke har redskaper til å bevise.
Ensomt yrke
– Det kan jeg tåle. For meg var det langt viktigere at voksne kvinner og menn, lenge etterpå, kom bort til meg og takket for at jeg hadde snakket om det de hadde kjent og gjemt på hele sitt liv. «Tør du, så tør jeg også», var omkvedet.
VG-oppslaget, som egentlig skulle handle om lanseringen av en mysteriekrimserie for unge mellom ni og fjorten, fikk altså en leserskare langt utover den tiltenkte aldersgruppen. Bøkene om politietterforsker Wilma Lind, som har mye til felles med forfatteren selv, er solgt i over 250 000 eksemplarer. Nå er siste boka i serien i salg. «Det du ikke vet» er Rohdes første bok for voksne på tre år etter at hun har konsentrert seg om «Blålys»-serien for unge krimlesere, og den femte med Wilma Lind i hovedrollen.
Og den kan vi takke en viss pandemi for. Da coronaen traff, ble nemlig all foredragsvirksomhet satt på vent. Det som normalt er en trygg og sikker inntekt for Rohde, forsvant over natta.
Hun bestemte seg raskt for å ikke bruke tid på å bekymre seg. Og for å skrive ferdig boka.
– Men jeg skal innrømme at jeg lengter etter å treffe og prate med folk. Forfatteryrket kan til tider være ensomt, konstaterer hun.
Nesten ingen kvinner deler yrke med Margrith (50)
Struktur dreper kreativiteten
– Da jeg sluttet i politiet i 2014, var jeg fast bestemt på å ha en utadrettet jobb ved siden av forfatterskapet. Jeg har gledet meg til å holde foredrag igjen. Det å ikke møte mennesker og ikke kunne dele alt jeg brenner for, har vært et savn.
Hun brenner for mye. Det har hatt sin pris. To ganger har hun møtt veggen. Blitt utbrent. Fremdeles må hun minne seg selv om å holde igjen. Gå litt saktere, utsette å svare på mailer, ikke gjøre alt med maks puls.
– Jeg har et innebygget speedometer som sjelden ligger under hundre, ler hun.
– Mottoet mitt nå er: Husk å gå sakte når du har det travelt.
Noe av det hun har erfart nå når hun er 60 minus – eller 50 pluss pluss, som hun synes høres bedre ut, er at for mye struktur går ut over kreativiteten.
– Hele samfunnet vårt er gjennomstrukturert. Vi forholder oss til klokka selv om vi er på en yogatime eller sitter i sofaen med en god bok. Selv relasjoner blir preget av struktur. Jeg tror det vanskeliggjør møtene mellom mennesker. Noen ganger trenger vi å bare være, alene eller sammen.
Tidsstyringen blir spesielt påtrengende når nye episoder av TV-programmene «Åsted Norge» og «Alle mot alle» skal spilles inn.
– Det er struktur, det.
– Du fremstår jo som en strukturert person?
– Sier du det? Jeg vil vel heller beskrive meg som disiplinert. Jeg vil gjerne gjøre det jeg setter meg fore så bra som mulig. Samtidig er det viktig å ikke være for flink pike. «Godt nok» holder.
