Hun var Norges første kvinnelige lokfører:

– Jeg har tenkt på det senere: Hvor modig jeg var

Nybrottsarbeid er sjelden uten omkostninger. Det merket også Norges første kvinnelige lokfører.

Stolt: Kari-Sofie er nyutdannet lokomotivfører, og her kjører hun et lokaltog. Foto: Rune Fossum
Stolt: Kari-Sofie er nyutdannet lokomotivfører, og her kjører hun et lokaltog. Foto: Rune Fossum Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Fortsatt kan hun drømme at hun kjører tog. I et intervju skrevet av kvinnesaksaktivist og forfatter Unni Rustad for nettstedet kvinnehistorie.no i 2008, beskriver hun en slik drøm: «Det er snø, og det glitrer vakkert når sola står opp. Det er tidlig morgen, og toget går gjennom byer som holder på å våkne. Noen trekker opp rullegardinene eller er ute og starter bilen, og jeg ser elgen, helst i det fjerne. Toget trekker bra, det er godt føre, og jeg har en god følelse inni meg. Det er så fint!»

For jenta som vokste opp på Lørenskog i Viken – uten å ha hatt noe som helst forhold til tog – begynte hele togeventyret med at hun droppet ut av gymnaset da hun var 17 år:

– Jeg ville stå på egne bein, sier Kari-Sofie Jenssen (63) i dag.

– Jeg ville flytte hjemmefra, og da måtte jeg tjene penger. Så jeg gikk til den lokale hjørnesteinsbedriften, Fjeldhammer Brug. På den tiden var dette en fabrikk som blant annet produserte bæreposer. Jeg ba om jobb. «Når kan du begynne», spurte personalsjefen. «I morra», svarte jeg. Og så møtte jeg opp dagen etter til morgenskiftet klokken 06.30.

Viktig beskjed: – Fra jeg var liten pleide moren min å si til søsteren min og meg: «Dere skal aldri tro at dere er dårligere enn andre, og i hvert fall ikke dårligere enn gutter», sier Kari-Sofie. Foto: Siv-Elin Nærø
Viktig beskjed: – Fra jeg var liten pleide moren min å si til søsteren min og meg: «Dere skal aldri tro at dere er dårligere enn andre, og i hvert fall ikke dårligere enn gutter», sier Kari-Sofie. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer

Maskin-talent

Faren hennes var tømrer, moren jobbet på kontor. Kari-Sofie var den midterste av tre søsken. Broren hennes var sju år eldre enn henne og utdannet økonom. Søsteren er to år yngre, og hun utdannet seg først til sveiser – som også var et høyst uvanlig yrkesvalg for jenter på den tiden. Hun jobbet på skipsverft og fulgte senere sin eldre søster inn i jernbanen.

– Fra jeg var liten pleide moren min å si til søsteren min og meg: «Dere skal aldri tro at dere er dårligere enn andre, og i hvert fall ikke dårligere enn gutter», sier Kari-Sofie.

På fabrikken så de at hun hadde talent for å forstå maskiner, og reparatørene oppmuntret henne til å gå videre den veien. Så etter å ha jobbet i ett og et halvt år på Fjeldhammer Brug, begynte hun på yrkesfaglinjen maskin og mek. Der hun var eneste jente.

– Planen var å bli verktøymaker. Jeg visste jo at det var et mannsyrke jeg var på vei inn i. Så for å ha to bein å stå på, tok jeg sveisefag på kveldstid, sier hun.

– Hvordan var det å være eneste jente i klassen?

– Siden jeg hadde vært ute i arbeidslivet allerede, var jeg litt eldre enn gutta i klassen. De kom rett fra ungdomsskolen. Så jeg fikk litt ekstra autoritet som kompenserte for at jeg var jente. Jeg ble til og med elevrådsleder. Det var en morsom gjeng, og jeg husker det som en fin tid.

Men lærlingplass ble det helt umulig for henne å få. Ingen ville ha inn jenter på den tiden. Heldigvis fikk hun lov til å komme tilbake til fabrikken, på verkstedet. Der fikk hun oppgaver som gjorde at hun fikk godkjent denne tiden som verkstedspraksis. Da hadde hun det som krevdes for å bli lokomotivføreraspirant.

Favoritten: Dette bildet ble tatt på 1980-tallet, på den tiden da Kari-Sofie var lokomotivassistent i godstog. Lokomotivet på bildet er av typen EL 14 – hennes favoritt-lokomotiv. Foto: Privat
Favoritten: Dette bildet ble tatt på 1980-tallet, på den tiden da Kari-Sofie var lokomotivassistent i godstog. Lokomotivet på bildet er av typen EL 14 – hennes favoritt-lokomotiv. Foto: Privat Vis mer

Kunne ikke forbigås

Året var 1977. NSB annonserte etter 40 nye lokføreraspiranter med akkurat den bakgrunnen Kari-Sofie hadde. Hun syntes det hørtes spennende ut, og tenkte ikke på at det ikke var noen damer der fra før.

På intervju fikk hun beskjed om at hun ville bli en stor utgift for NSB. De hadde ikke garderober, toaletter eller overnattingsrom for jenter. Kari-Sofie ble derfor oppfordret til å trekke søknaden. Hun var så kvalifisert at hun ikke kunne forbigås.

– Jeg syntes det var en merkelig måte å møte en mulig ny medarbeider på. Men jeg trakk ikke søknaden. Jeg var vel sånn oppdratt at når du først har begynt på noe, så fullfører du, husker hun.

Utdanningsløpet gikk over fem år. Kari-Sofie begynte som aspirant i en klasse med 20 gutter. De fleste guttene var støttende, og hun fikk gode venner. Hun syntes det var morsomt med tog og alt det de skulle lære. Etter ni måneder ble hun assistent, og hun fikk sin første sølvstripe på uniformen.

I løpet av utdanningen var hun mye ute i praksis med eldre jernbanefolk. Hun tror de fleste av dem tvilte på at hun ville greie oppgavene, og det la de heller ikke skjul på. Nesten daglig fikk hun høre: «Dette kommer aldri til å gå bra». Eller: «Nå skal vi se om du klarer dette, hvis ikke, kan du ikke bli lokfører». Hun opplevde at guttene fikk hjelp innimellom, mens hun måtte bevise at hun kunne klare alt selv. Etter hvert fikk hun egen turnus og kjørte diesellokomotiv innenfor lukkede områder, på jernbanespråket heter det skiftstasjoner. Med diesellokomotivet var jobben å skifte, eller å sette riktige vogner inn i de forskjellige togene.

I 1982 hadde hun vært i opplæring i fem år, og ble ansatt lokomotivfører.

Sjokkert og såret

– Rett etter at jeg var blitt ansatt, møtte jeg en av lærerne fra jernbaneskolen. Jeg sto på Oslo S og hadde fin, ny uniform med to sølvstriper. Jeg var ganske stolt da, husker jeg. Han kom bort til meg, og jeg trodde han skulle gratulere meg. Men han sa: «Hadde jeg vært din lærer på jernbaneskolen, skulle jeg ha sørget for at du hadde strøket», husker Kari-Sofie. Heldigvis ringte en av kollegene hans som hadde hørt kommentaren og var oppriktig lei seg.

For den nyutdannede lokføreren overgikk gleden ved å sitte i førersetet og kjøre tog alene «på fri linje», altså utenfor skiftestasjonene, det meste:

– Jeg husker det første toget jeg kjørte alene. Det var i påsken 1982, og jeg skulle kjøre dagtoget til Trondheim opp til Lillehammer, der jeg skulle få avløsning. Jeg kjørte fra Oslo Sentralstasjon og opp Brynsbakken. Jeg husker at jeg var så nervøs at da jeg kom til Alnabru, var jeg helt klissvåt på ryggen. Kunne sikkert ha vridd skjorta mi. En av kollegene mine satt i førerrommet med meg og sa med et glis: «Det er jammen moro å være med på jomfrutur», sier Kari-Sofie og ler.

Etter Alnabru gikk det bra. Det var fint føre, og alt fungerte. Hun kjente at hun mestret dette.

– Å kjøre tog i Norge er mye mer manuelt enn folk tror. Du må jobbe hele tida. Toget på tusen tonn skal trekkes opp til toppen av en bakke, for deretter å bli skjøvet utfor på andre siden av de samme tusen tonnene. I Norge ligger jernbanen stort sett i stigning og fall, og det finnes ikke mange kilometer med rett strekning. Men når du kjenner at lokomotivet trekker og bremsene virker godt, så gir det en fantastisk mestringsfølelse, forteller hun.

I tillegg til kjøringen, er det opplevelsene. For eksempel om natten, når det er stjerneklart. Alle sover, og bare du er våken. Det er stillheten når du suser gjennom mørket. Naturen er der: I førersetet har du panoramautsikt. Årstidene kommer tett på deg. Bare det å være ute den første natta når snøen faller om høsten, kan gi deg en enorm lykkefølelse, forteller hun.

Veldig synlig

Plutselig ble hun veldig synlig. «Alle» visste hvem hun var. Noen ganger følte hun seg helt selvlysende. Sa eller gjorde hun noe dumt, spredte det seg med togene fra Kristiansand til Narvik. Men med to striper på uniformen og lokomotivførerstilling fulgte selvtillit og autoritet. På slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 80-tallet kom det inn flere kvinner i jernbanen. Det var konduktør-aspiranter og ansatte på stasjonene.

Kari-Sofie husker en tid med det som i dag ville blitt slått ned på som seksuell trakassering.

– Selv ble jeg ikke utsatt for noe jeg ikke kunne håndtere – tror ikke de turte det. Men for de yngre jentene ble det tøffere. Flere av dem kom til meg med problemene. Det var ikke så sjelden det satt en ung, kvinnelig konduktøraspirant i førerrommet hos meg og gråt og fortalte om opplevelser som absolutt ikke skal skje verken på en arbeidsplass eller andre steder. Jeg var eldre, ferdig utdannet og følte ansvar for å gjøre noe med det, husker hun.

– Dette var så tidlig at vi ikke hadde ord som «seksuell trakassering». Jeg husker vi prøvde oss med å kalle det sexpress. I vår «Me too»-tid kan alt dette være vanskelig å forestille seg.

Lokomotivmannsforbundet hele tiden på deres side. Da hun var nyansatt aspirant, ble Kari-Sofie kalt inn til Gunnar Tønder, lederen i forbundet, som sa: «Hvis du opplever at det er noe du ikke klarer fordi du ikke er sterk nok, må du alltid tenke at det ikke er deg det er noe galt med, men jobben».

– Jeg hadde alltid følelsen av at forbundslederen holdt et spesielt øye med meg og passet på meg i de første årene, sier hun.

Etter 17 år sluttet hun som lokfører. Hun fikk to barn og begynte å jobbe som journalist i jernbanens internavis. I dag arbeider hun i Fagforbundet. Kari-Sofie er blitt hedret for sin innsats av Norsk Jernbanemuseum. Hun har fått en turistattraksjon oppkalt etter seg: En restaurantvogn som i dag er en kafé og står på museet på Hamar, har fått navnet «Kari-Sofie». Den gamle vognen ble tatt i bruk på museumsområdet samme år som Kari-Sofie kjørte sine første turer på skinner. Den er også historisk.

Bra forhold for kvinnelige ansatte i Norge

– Vi har få henvendelser om seksuell trakassering og har inntrykk av at kvinner trives med å arbeide som lokomotivførere i dag, sier forbundssekretær ved Norsk Lokomotivmannsforbund (NLF), Grethe Thorsen.

– I EU og Europa, derimot, er det helt andre tilstander. Der dreier likestillingsarbeidet i transportbransjen seg fortsatt veldig mye om å kjempe mot trakassering og vold.

Totalt er det 1738 aktive medlemmer av lokomotivførernes fagforbund, og av dem er 123 kvinner.

– NLF har, i likhet med samfunnet for øvrig, innført tydeligere retningslinjer og tiltak for økt bevisstgjøring omkring seksuell trakassering og mobbing generelt, samt synliggjøring av hvor man kan varsle.

Hun legger til at temaet blir tatt opp på alle kurs og samlinger i NLFs regi. I tillegg arrangerer NLF også en årlig kvinnekonferanse med fokus på rettigheter.

Vi har tatt kontakt med kommunikasjonsavdelingen i Vy for å få en kommentar. De svarer at det har skjedd mye med omorganiseringen av jernbanen siden 1970-tallet, og at det NSB vi skriver om i saken, ikke finnes lenger. Derfor henviser de oss til NLF. Fra 1998 ble blant annet all infrastruktur skilt ut til Jernbaneverket (i dag Bane NOR), og de siste årene har konkurranse på jernbanen gjort at strekningene togselskapet NSB kjørte på, i dag kjøres av tre forskjellige selskaper. Vy tog er et av disse, og kjører togene på Østlandet og Vestlandet, mens det er Go-Ahead som kjører i Sør og SJ i Nord. Vy er også et busselskap, samt har godstogvirksomheten CargoNet.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer