Skvising av eldre medarbeidere

- Jeg blir rasende forbanna!

KOMMENTAR: - Det er på tide at vi tar en offentlig diskusjon på hvordan eldre medarbeidere behandles i arbeidslivet nå. For det skjer mye - i øredøvende stillhet.

- Samboeren min er snart 59 og ble permittert for et halvt år siden. Han er på ingen måte godt ivaretatt, skriver VI OVER 60s sjefredaktør Anne-Marit Hjelme. Foto: Privat.
- Samboeren min er snart 59 og ble permittert for et halvt år siden. Han er på ingen måte godt ivaretatt, skriver VI OVER 60s sjefredaktør Anne-Marit Hjelme. Foto: Privat.Vis mer

(Vi.no):

Gå til Vi.no-forsiden

Som sjefredaktør og daglig leder i landets største magasin for kvinner og menn over 60 år i Norge, VI OVER 60, er jeg opptatt av hvordan godt voksne arbeidstakere behandles av sine arbeidsgivere. Undersøkelser viser at svært mange bedrifter enten a) ikke ansetter folk over 55 år eller b) kvitter seg med folk som nærmer seg eller er over 55 år. Det er også min erfaring, og vi får ukentlig henvendelser fra fortvilte voksne som bekrefter dette. De forteller om hvordan de søker på stillinger, men aldri kommer til intervju. Om hvordan de på en direkte eller subtil måte blir presset ut av sine stillinger og ut av bedriften de jobber i.

Privat foto
Privat foto Vis mer

Det er en vond sirkel - der de som blir arbeidsledige med eller uten sluttpakke - ofte er for unge til å slutte i arbeidslivet. Men altså for gamle til å få en ny jobb. Ganske ufrivillig blir de uten jobb på et tidspunkt i livet der det fremdeles er mange år til de kan pensjoneres - og der de fortsatt har mye å bidra til samfunnet med. Situasjonen er både økonomisk og moralsk vanskelig. Både for enkeltmennesket og for samfunnet. Når et økende antall personer tvinges ut i tidlig «førpensjonering» og må melde seg på NAV, sløser vi med betydelige samfunnsressurser. Godt voksne arbeidstakere er ofte en ressurs for mange bedrifter. De er lærevillige- og omstillingsdyktige og pliktoppfyllende, i en fase av livet der de kan konsentrere seg fullt og helt om jobben.

Jeg er selv mangeårig næringslivsleder med personalansvar. For noen år siden ansatte jeg en redaksjonssjef på 59 år og har aldri angret. Hun har vist seg svært omstillings- og tilpasningsdyktig og har gått i bresjen for store teknologiske endringsprosesser i vår mediebedrift. Mediebransjen har gjennomgått enorme omstillinger de 10 siste årene. Vi var blant de første med å tilpasse oss til en ny digital tidsalder, og det har vært en voldsom og smertefull prosess. Ikke minst fordi de tradisjonelle inntektskildene har forsvunnet og er blitt erstattet av nye. Den transformasjonsprosessen har også handlet om å erstatte gammel kompetanse med ny kompetanse, og det har vært mange kutterunder og sluttpakker. Som det også har vært i en rekke andre bransjer.

Nå står oljebransjen for tur, og det jeg ser fra sidelinjen - som samboer med en oljemann - er sterkt kritikkverdig. Oljenæringen har gjennom alle tider vært en bransje der alle piler kun har pekt oppover. De gode tidene bidro til «klondyke-stemning», høy sigarføring og ansettelser i høy takt. Da oljesmellen kom og bransjen innså at den måtte omstille seg, var det liten kompetanse i å bygge ned. Å ansette og å bygge opp i gode tider er enkelt sammenlignet med den utfordringen det er å ta organisasjonen ned, omstrukturere den og tilpasse den til nye tider. Med oljeprisene startet nedturen også for de leverandørselskapene som er avhengig av de gode oljeprisene. Og så kom usikkerheten i takt med dalende ordretilgang. Oppsigelsene. Og permitteringene. Ingenting spesielt med dette, vi har sett det samme i mediebransjen. Men det jeg registrerer er den tilsynelatende manglende kompetansen på ledernivå i oljebransjen for hva som kreves i slike prosesser. Omstilling krever lederskap, og all endring handler først og fremst om menneskene i organisasjonen.

Samboeren min er snart 59 og ble permittert for et halvt år siden. Han har tidligere sittet i øverste ledergruppen og hatt en rekke lederposisjoner i selskapet gjennom 14 år. Omtrent samtidig med at oljeprisen falt dramatisk for tre år siden, har hans arbeidssituasjon vært preget av høy usikkerhet, manglene arbeidsoppgaver og tilfeldige omplasseringer i organisasjonen. Han er blitt plassert rundt i funksjoner og stillinger der mandat, ansvar og arbeidsoppgaver har vært utydelige eller ikke-eksisterende. Satt til å løse oppgaver han har vært overkvalifisert til. Fratatt innflytelse og påvirkning over egen arbeidssituasjon, år ut og år inn tatt inn og ut av prosjekter - uten spesifikke mål og krav. Som en kasteball i et system, der lederne har synes handlingslammet av omstillingene. Eller har for liten lederkompetanse, slik at de også kan ivareta medarbeiderne sine i den utfordrende omstillingsprosessen som hele næringslivet nå gjennomgår. Han er på ingen måte blitt godt ivaretatt.

I september i fjor kom permitteringsvarslet. En yngre kollega tok over prosjektoppgavene, bedriften brukte sin rett til å permittere i hele 9 måneder. Viste til at de ikke hadde arbeidsoppgaver, at de ventet på nye arbeidsoppdrag fra oljeindustrien. Ni måneder er lenge å være permittert for alle, men spesielt lenge for mennesker som nærmer seg 60 år. De er spesielt sårbare i en slik situasjon, fordi de vet at arbeidsmarkedet ikke vil ha dem lenger. De kan ikke søke seg vekk. De må bare vente, finne seg i. Vissheten om at du er overflødig og uønsket. Vissheten om at du kanskje ikke får jobben tilbake. Vissheten om at du trolig ikke får en ny jobb. Dette gjør noe med mennesker. Mange slutter i dag i arbeidslivet mot sin vilje og med dårlig selvfølelse. Mindreverdighetskompleks. De blir skviset ut i arbeidsledighet og førtidspensjon, og går fra å være attraktive arbeidstakere til en ingen vil ha lenger. Å gå permittert på ubestemt tid bidrar til økt stress, nedstemthet og manglende tilhørighet for mange.

Det å våkne opp om morgenen, uten innhold og mening i hverdagen, er ikke en god måte å starte sin ufrivillig tidige pensjonisttilværelse på for noen. Vi lever lenger enn noen gang, i snitt til vi er godt oppi 80-årene. Det å bli skjøvet ut av arbeidslivet i midten eller slutten av 50-årene betyr at pensjonisttilværelsen i realiteten kan bli 20-30 år! Det er jo helt sprøtt og på ingen måte bærekraftig verken for samfunnet eller menneskene. For det betyr faktisk at en risikerer å gå virkeløse og uten arbeid i en tredjedel av livet! Verken pensjonsordningen vår eller samfunnet er lagt opp til at en så stor mengde mennesker til enhver tid ikke skal bidra. Og hvor er fokuset på hva det gjør med folk å bli satt på sidelinjen på denne måten? Ikke få bidra? Ikke bli behandlet med verdighet? Har noen regnet på de direkte og indirekte kostnadene ved at så mange godt voksne nå faller utenfor arbeidslivet?

Min samboer må sloss for jobben sin. Han må sloss for å bli tatt på alvor, sloss for å bli sett og hørt. Sloss for at arbeidsgiveren følger arbeidsmiljøloven og opptrer anstendig. Sloss for pensjonen sin. For han har veldig mange arbeidsår igjen før han kan og vil pensjonere seg. Han vil bidra, han rekker opp hånden, han søker på internt utlyste stillinger. Han blir skuffet, igjen og igjen. Forbigått, valgt bort. Ofte til fordel for en yngre kandidat. Det gjør noe med ham. Det gjør noe med meg. Jeg blir rasende forbanna. Som hans nærmeste og som næringslivsleder. Fordi det er en dårlig og uetisk måte å behandle ansatte på, og han er ikke alene. Dette er en holdning fra arbeidsgiver som mange ansatte kjenner på kroppen. For et par uker siden ble han kalt inn fra permittering - endelig, hurra -tilbake til kollega og stimulerende arbeidsdager. Men, neida. Tilbake til et kontor uten konkrete arbeidsoppgaver. Uten å bli koblet på laget, tatt inn i bedriften på ordentlig. Utenforskapet blir enda tydeligere. Resignasjon og oppgitthet, vonde skuldre og nedstemthet. Følelse av manglende verdi. Meningsløshet. Ut igjen i permittering, til nye måneder med uvisshet?

Hva i all verden er det dere holder på med i oljebransjen? Permitterer titalls godt voksne medarbeidere - og setter samtidig de unge kreftene til å jobbe mer overtid? For å få en bedre bunnlinje? Dere inkluderer heller ikke de som er permittert i bedriften i permitteringstiden, slik at det blir enklere å komme tilbake. Ekskluderer dem fra informasjon og samhold? De er fysisk ute. Og psykisk og mentalt. Hvordan er det dere behandler medarbeiderne deres i en krevende omstillingsprosess?

Det er på tide at vi tar en offentlig diskusjon på hvordan eldre medarbeidere behandles i arbeidslivet nå. For det skjer mye - i øredøvende stillhet. Statistikken fra NAV dokumenterer det, ledigheten blant godt voksne øker betydelig. Pensjonsalderen i Norge er tross alt 67 år og mange vil jobbe til de er 72 år. Hva må gjøres?