Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.
(Vi.no): Hva er det som får oss til å fylle handlevogna med salgsvarer når skap og skuffer er proppfulle fra før? Og hvorfor er det så vanskelig å kvitte seg med ting?
Vårt forhold til ting er like gammelt som menneskehetens historie. Men når vi mennesker en gang gjorde entré på jorda som jegere og samlere, ante vi ikke at vi noen hundre tusen år senere lett skulle kunne fylle et toetasjes hus med ting – pluss kjeller, loft, uthus og hytte.

Disse bildene viser hvor avhengige vi er blitt
Vår genetisk programmerte evne til å samle er rett og slett blitt et problem.
Arvelig hamstring
Psykologen Volen Ivanov er forsker på Karolinska institutet i Stockholm. Han skiller mellom hobbysamlere og det som er mer sykelig samling (hoarding på engelsk). For mens den første typen gjerne samler av en spesielle interesse og har god orden på tingene, preges den andre av et samlersyndrom som leder til berg av ting og tang – og ofte reaksjoner fra omgivelsene.
Tvillingstudier taler sitt tydelige språk:
– Den patologiske (sykelige) samlemanien er arvelig. Har du slektninger med samlersyndrom, så har du større risiko for å arve samme atferd, sier Ivanov.
Gir sterkt ubehag
Men hva med gjerrigknarken da? Den som stadig skal ha mest og albuer seg fram i alle situasjoner og karer til seg? Er det en patologisk samler? Ikke nødvendigvis, mener Volen.
– Det finnes visse likheter når man ser på atferd og motiv. Men overforbruk kan komme av flere ting. Å kjøpe ting er ikke kontroversielt, det signaliserer tvert imot ofte status og er akseptert av samfunnet. De som shopper mye trenger ikke ha vondt for å kvitte seg med ting.
– Men hva med dem som kjøper solsenger uten å trenge det, da?

Ti tips til bedre hukommelse
– De kan ha kjøpt solstolene eller funnet dem i søpla og oppleve at de har reddet dem. De ser mange bruksmuligheter. Ikke bare at de selv kan bruke solsenga, men også at «barnebarna mine kan bruke dem når de er hos meg neste år, eller så kan jeg gi den til min kusine». Samleren kan være en veldig sjenerøs sjel.
– Men stadige salg, loppemarked og årevis med hamstring fører ubønnhørlig til behov for opprydning. Hvorfor er det så vanskelig å kaste saker og ting?
– Problemet for dem med samlersyndrom er å bestemme hva de skal beholde og ikke. Situasjonen kan gi veldig sterkt ubehag. Tenk om jeg gjør noe feil? Man skal jo ikke sløse med ting, og de kan komme til nytte en gang, tenker man.
Og i motsetning til hva mange tror, kan den patologiske samleren være veldig ryddig eller i alle fall ha sterke ambisjoner om å være det. Men til slutt kan samleren, tross sin gode vilje, ikke organisere og ha orden på ting. Det tårner seg opp rundt ham/henne.
– Men det er også viktig å skille samlersyndrom fra overskudd av ting, noe som de fleste har, sier Ivanov.
– Å ha for mye av noe, som sko eller skruer, er ganske vanlig. Og mange har en samling av noe slag selv om de ikke kaller det samling. Men de fleste er ganske flinke til skjønne når samlingen er blitt et problem og kvitter seg da med noe.
– Kan behovet for å samle mest mulig rundt seg ha med en fattig oppvekst å gjøre?
– Forskningen har ikke sett noen sammenheng med mangel på penger under oppveksten. Det finnes mennesker som har hatt det veldig tøft, opplevd krig og liknende, men som likevel ikke er slik.
Vanskelig å behandle
Det tar lang tid å utvikle et fullskala samlersyndrom, men når vi først er kommet dit, blir konsekvensene store.

I andres øyne var hun vimsete, urolig, ulydig og masete
– Tidlig i livet kan man ha vansker med å bestemme seg for å kvitte seg med ting. Men det tar oftest 15–20 år før det blir et problem. Derfor er det vanligere blant eldre enn blant unge, sier Ivanov, som har sett mange patologiske samlere som har fått store problemer.
– Et samlersyndrom i full blomst er vanskelig å behandle, det er svært ressurskrevende. Det kan føre til sosiale problemer, brannfarlige tilstander, og sanering kan bli nødvendig.
Å ikke greie å kvitte seg med ting er hovedproblemet for den sykelige samleren. Så hvordan stopper man i tide?
– Ved å endre atferd. Man må ganske enkelt bryte med vanemønsteret sitt og ta tak i det som er vanskelig, og begynne å kaste. Tingene handler om en trygghetsfølelse, og å kaste dem oppleves som å miste fotfestet. Men husk at det går an å kjenne trygghet på andre måter. Ting er jo tross alt forgjengelige.
Artikkelen er først publisert i Allas.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.