Raymond Johansen om coronatiltak

- Vi må venne oss til å være nærmere hverandre igjen

Da Raymond Johansen var 20, handlet livet hans stort sett om penger, damer og fest. De siste to årene har jobben hans vært å være Oslos største festbrems.

SJEFEN FOR DE DÅRLIGE TIDENE: Det var neppe en to år lang pandemi Oslos byrådsleder Raymond Johansen hadde ønsket seg for hjembyen sin. Men som mye annet i livet - det bare ble sånn. Og det har ikke gjort kjærligheten hans til Oslo noe mindre. Foto: Marit O. Bromark
SJEFEN FOR DE DÅRLIGE TIDENE: Det var neppe en to år lang pandemi Oslos byrådsleder Raymond Johansen hadde ønsket seg for hjembyen sin. Men som mye annet i livet - det bare ble sånn. Og det har ikke gjort kjærligheten hans til Oslo noe mindre. Foto: Marit O. Bromark Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Det er noen som har sagt at Akerselva renner gjennom venene mine. Mor og far er fra Oslo, bestemor og bestefar er fra Oslo, farmor og farfar er fra Oslo, og flere av oldeforeldrene mine er også herfra. Jeg har Oslo i blodet mitt, sier Raymond Johansen.

Oslos byrådsleder er Oslo-gutt på sin hals. Kanskje har han også et avtrykk av Oslo i hjertet sitt, et sted ved siden av pacemakeren han måtte få operert inn i 2010, og som han i flere intervjuer har innrømmet at ga ham angst i tiden etterpå. Men det er et tilbakelagt stadium. Der han sitter i sitt digre og temmelig storslåtte hjørnekontor i Oslo Rådhus, er det ikke sitt eget liv han er bekymret for, men byens.

- Veldig tungt å stenge byen

Utenfor ligger Oslo-fjorden kald og grå. Vinden røsker tak i båtene som ligger til rådhuskaia, et mulig etterslep etter en storm som herjet deler av landet noen dager før. Men byrådslederen er mye mer opptatt av en annen og mer langvarig storm, som gjennom to år har gjort langt større skade på byen hans: Coronapandemien.

- Ting er fortsatt veldig nært, og det går litt hulter til bulter om hva som skjedde når – men jeg husker veldig godt i mars 2021, da vi holdt en pressekonferanse og trodde at nå gikk det bra. Vi trodde vi skulle åpne.

Så steg brått smitten med den britiskmuterte varianten, den som senere skulle få navnet Delta. Noen dager senere sto Raymond Johansen foran pressen på nytt, og stengte ned hele byen en gang til.

- Det var veldig tungt. Uka før hadde vi gitt et håp om at nå går det i riktig retning, nå åpner vi opp. Tempoet i vaksineringen hadde fått en brukbar progresjon også. Men den beskjeden husker jeg som veldig tung å gi.

Stengte kraner i spøkelsesby

Det ble ikke siste gang byrådslederen måtte gjøre helomvending.

- Hvordan føltes det å måtte gjøre det samme enda en gang, nå like før jul? Hadde du sett for deg at det var sånn det skulle bli?

- Nei. Fy faen, nei. Jeg sto jo ute på trappa her i september og jubla og snakka om at nå er det over.

Byrådslederen rister svakt på hodet.

- Den siste gangen var det jo regjeringen som stengte ned, men å være der igjen ... Det er litt uvirkelig. I politikken er det stort sett sånn at du fatter et vedtak, og så er det en byggestart om to år og så er bygget ferdig om fem. Men her fatter du et vedtak, og så ...

Han knipser i fingrene.

- Så stenger kranene. Folk må være hjemme. Kollektivtrafikken er nesten uten folk. Alle restauranter, alt uteliv - alt er stengt. Å gå gjennom gatene i Oslo og se på en spøkelsesby fordi du har fattet et vedtak ... Det er en veldig sterk følelse.

- Så det går inn på deg?

- Ja og nei. Jeg er veldig opptatt av at de beslutningene vi fatter er opplyste og riktige. Men jeg skjønner samtidig at det har en enorm påvirkning på og ringvirkninger for folks liv. Og det har jeg respekt for. Det er ikke sånn at jeg vrir meg og ikke får sove om natta, men jeg reflekterer mye over hvor dypt vi griper inn i folks liv.

BLÅSER PÅ TOPPEN: Oslos byrådsleder har måttet tåle å høre at han er både brautende, upolert, konfronterende og tabloid. Det lever han godt med. Foto: Marit O. Bromark
BLÅSER PÅ TOPPEN: Oslos byrådsleder har måttet tåle å høre at han er både brautende, upolert, konfronterende og tabloid. Det lever han godt med. Foto: Marit O. Bromark Vis mer

Klar tale

Han er blitt karakterisert som brautende, upolert, konfronterende og i overkant selvsikker. Sier han noe, kommer det i klartekst, gjerne med et banneord eller to slengt inn i setningen som krydder - en mulig arv fra sin onkel Thorbjørn Berntsen, tidligere Ap-politiker, miljøvernminister og brumlebass kjent som «Leppa fra Grorud».

Raymond Johansen er heller ikke fremmed for å slenge litt med leppa, og har gått i kamp med både Høyres tidligere helseminister Bent Høie - som kalte ham konfronterende - og dagens helseminister og partifelle Ingvild Kjerkol - som kalte ham tabloid. Heller ikke det mister byrådslederen nattesøvnen av.

- Jeg tror oppfatningen av meg har endra seg litt i marsjen. Jeg håper at jeg også greier å vise medfølelse for den byrden vi pålegger folk. Men jeg kan ikke være uklar, for vi skal jo prøve å påvirke folks oppførsel. Hvor mye avstand de skal holde, at de ikke skal klemme hverandre eller ta hverandre i henda, at de skal bruke munnbind og holde seg hjemme når de er sjuke. Jeg må være ekstremt tydelig om dette, for det har vært alvor.

Savner håndtrykket

I starten savnet han å kunne klemme foreldrene sine. Nå savner han aller mest å ta folk i hånda. Å klemme andre enn sine nærmeste er ikke noe han driver så mye med uansett, men å rekke fram hånda og ta imot den andres, det er en gest Johansen setter høyt.

- Et håndtrykk er et uttrykk for så mye. Det ligger et likeverd og gjensidig respekt i det, og hvis man har ulik rang gjør håndtrykket at man møtes som like. Det er en viktig del av vår sivilisasjon, for å være litt pompøs, sier han, og fortsetter:

- Ja, men det er det! Tenk hvis du hadde startet et møte - før pandemien - og en person hadde avvist å ta deg i hånda? Det er jo en fiendtlig handling!

I dag, to år inn i restriksjonene, regnes det tvert imot som både høflig og naturlig å holde hånda si for seg selv. Avstand er blitt normalt, mens den nærheten som var så naturlig før, føles stadig mer unaturlig. Kanskje til og med farlig.

- Akkurat det der, det er superviktig. Mange sier at de har vent seg til den avstanden – men det er jo ikke bra. Det er derfor dette må gå over snart. Vi må venne oss til å være nærmere hverandre igjen. Vi må resosialiseres.

- Er du redd for at pandemien har gjort oss som folk mer splittet?

- Ja. Jeg har prøvd å målbære én ting gjennom hele pandemien: Det er ingens skyld. Du er like uskyldig om du har vært skiturist i Østerrike, er taxisjåfør fra Grønland, er russ som vil på fest eller en sydenturist på 50. Vi må få en følelse av at vi alle er i samme båt, sier han, og minner om at han har akkurat de samme begrensningene i privatlivet sitt som alle andre.

- Men så har jeg et svært og fint kontor, og ansatte som har serva meg under hele pandemien, innrømmer han.

Hva med framtidstroen?

Noen har med andre ord fått en litt større lugar i den båten enn andre. Han vet det. Og selv om han er bekymret for ensomme eldre som er blitt enda mer isolert i løpet av de siste to årene, er han like opptatt av de ensomme unge. De som har flyttet fra nettverk og familie og har tilbrakt en uendelighet av dager alene foran skjermen inne på hybelen sin.

- Jeg husker jo sommeren da jeg var 18 mye bedre enn sommeren da jeg var 49! Det er da vi skal ut og finne en kjæreste, finne veien i livet, leve litt intenst.

For dagens unge er alt dette blitt utsatt på ubestemt tid. Johansen er bekymret for hvilke følger det vil få.

- Vi som er voksne nå, vi har alltid hatt en slags framtidstro. En tro på at det går bra, jeg får meg en utdanning, en jobb, en familie, og kanskje får jeg det enda bedre enn foreldrene mine, for Norge går som hakka møkk. Men de som er unge nå, som har opplevd dette, og som i tillegg har miljøkrisen på radaren – hva tenker de? Kommer de til å stole på at framtida blir bra?

- Er du glad for at du ikke er 20 nå?

- Ja, på en måte så er jeg det. Selv om jeg er så glad i livet at jeg aldri vil at det skal ta slutt.

Damer, fester, rørlegger og penger

Da Raymond Johansen var 20, var det helt andre ting enn pandemi, avstand og restriksjoner som preget livet. Å få seg et hjørnekontor i rådhuset var heller ikke en del av planen - han utdannet seg i stedet til rørlegger.

- Da jeg var 20?

Byrådslederen gliser bredt, og begynner å ramse opp:

- Da var det damer, det var fester, det var rørlegger og penger, og så var det litt politikk som gjaldt. Hahah!

Det kunne riktignok blitt noe annet enn rørleggerutdanning - han kom nemlig inn på sykepleierstudiet på Gjøvik også. Men Oslo-gutten valgte å bli i Oslo.

- Du veit jo hvordan man var på den tida. Jeg valgte penger, leilighet – og så var nok en eller annen kjæreste utslagsgivende også. Hun har jeg ikke sett siden, men sånn er jo livet. Det er mye som framstår som verdens viktigste ting akkurat da, men som sett i ettertid ikke var det.

- Gjør en best mulig jobb

«Litt politikk» ble etter hvert til ganske mye politikk. Ikke for Arbeiderpartiet, men for SV, der han var leder av Sosialistisk Ungdom fra 1986 til 1988, og deretter leder i Oslo SV fra 1990 til 1991.

Fra 1991 til 1995 var han SVs byråd for miljø og samferdsel i Oslo - litt av et sprang fra å være rørlegger, som han sier det, og et valg som endret retning på hele livet hans - men han meldte seg ut av partiet og tok pause fra politikken etter å ha erklært seg som tilhenger av EU foran folkeavstemningen i 1994. Først i 1997 meldte han seg inn i Arbeiderpartiet, og ble senere statssekretær i Utenriksdepartementet i to runder, før han avløste Martin Kolberg som partisekretær i 2009. I 2015 gikk han av som partisekretær for å stille som byrådslederkandidat i Oslo.

- Hvor kommer den driven fra? Den som fikk deg inn i dette kontoret?

- Ønsket om å være med og forandre noe har vært en sterk driver hele tiden. Da jeg jobba som rørlegger så vant det firmaet jeg jobba i et anbud i Armenia, og bygde opp sykehus der etter jordskjelvet i 1988. Etterpå dro jeg til Midtøsten. Det var med på å åpne øynene mine, sier han.

Og forteller at han alltid har fulgt et råd som han fikk av farfaren sin, eller kanskje det var av faren, han husker ikke helt lenger: Du må alltid gjøre en best mulig jobb der du er.

- Det er litt for mange som er mest opptatt av den neste jobben, der de ikke er, men der de skal. Sånn har aldri jeg vært.

- Så der du er, er der du legger energien din?

- Ja, alltid. Det er nok min motor.

- Må jeg tenke på pensjon?

Etter eget utsagn planlegger han ikke så mye, mye i livet har ifølge byrådslederen «bare blitt sånn». Det som skjer nå, er viktigere enn det som kanskje skal skje senere. Men nå, etter å ha fylt 60, har en helt ny problemstilling dukket opp i tankene:

- Burde jeg tenke på pensjon? Har jeg oppsparte pensjonsmidler? Jeg aner ikke. Det er rart å være 60, det er jo et veldig høyt tall. Men jeg har et mål om at jeg skal holde på til jeg er 70, i hvert fall.

- Du føler deg ikke nær pensjonsalder?

- Nei, ikke i det hele tatt.

- Hvilken alder føler du at du er?

- Nei, si det. Jeg føler ikke at jeg nå er den jeg tenkte at 60-åringer var da jeg var 20. Samtidig løper jeg ikke like fort som jeg gjorde, jeg går ikke like fort på ski, jeg blir trøttere om kvelden og hvis jeg har sittet oppe til halv fire så straffer det seg mer enn før. Så jeg har jo blitt eldre sånn sett, innrømmer han.

Knallhard forsvarer av Oslo

Det er blitt sagt at det dristigste Oslo-gutten Raymond Johansen har gjort er å flytte tre stasjoner på Furusetbanen. Det stemmer ikke helt, mener han, men innrømmer at det er Oslo som er hjemme. Og som med alle hjem man er glad i - det gjelder å passe på at det holder seg rent, ryddig og hyggelig. Og her er ikke byrådsleder Johansen nådig: Alle må bidra.

- Jeg har kanskje et litt sånn Narvestad-gen. Jeg er han fyren på t-banen som går bort til ungdommer og ber dem ta ned skoa sine fra setet. «Du, det er noen andre som skal sitte her», liksom. Det har vært pinlig opp gjennom åra for andre kanskje, men jeg føler at en del av oppgaven er å passe på hovedstaden, fordi den er utsatt for en masse angrep og beskyldninger.

- Blir du sinna hvis noen kritiserer Oslo?

- Jeg er en knallhard forsvarer av byen min, og da får du ikke bare venner. Men det er viktig. Jeg mener at det står i arbeidsbeskrivelsen min.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.