Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Tenk deg at du vet at du skal dø.

Det vet vi jo egentlig alle, men tenk deg at du faktisk vet det, at du har fått beskjed av legene om at du har en uhelbredelig sykdom og bare har kort tid igjen å leve. Det finnes ingen kur, ingen helbredende medisiner, ingenting i verden vil kunne gjøre deg frisk.

Riktignok finnes det behandling. Den kan ikke kurere deg, men den kan gi deg noen måneder ekstra i denne verden. Kanskje et år, om du er heldig.

Men denne behandlingen, disse månedene med ekstra liv, kommer med en stor kostnad. Ikke i kroner og øre - ikke for deg personlig, i hvert fall - men i livskvalitet. Behandlingen vil være smertefull, inngripende, utmattende, kanskje også invalidiserende. Livet ditt - det som er igjen av det - vil bli verre. Lengre, men verre.

Så hva velger du? Kvalitet eller kvantitet? Å rive av plasteret fort eller langsomt? Livsforlengende behandling, eller å gå døden i møte?

- Veldig få velger døden framfor livsforlengende behandling, sier lege og kreftforsker Stein Kaasa.

- Selv om livet blir verre?

- Ja. Min erfaring er at veldig få sier nei.

Nær døden-opplevelser: - Det føltes som å komme hjem

Vi Pluss

Lever med kreft: - Jeg vil heller ha 10 minutter med Charlotte, enn ingen

Vi Pluss

Klamrer oss til livet

Stein Kaasa er avdelingsleder ved kreftavdelingen ved Oslo universitetssykehus, og professor ved Universitetet i Oslo der han underviser og driver forskning relatert til kreftpasienter som ikke kan helbredes. Han ble i 1993 Norges første professor i palliativ medisin - lindrende behandling og omsorg for døende.

Hans erfaring, både som lege og som forsker, er at vi mennesker reagerer veldig forskjellig når vi får beskjed om at vi skal dø. Men vi har også noen veldig tydelige likhetstrekk: Vi omstiller oss, endrer perspektiv, forholder oss til den nye virkeligheten. Livet blir ikke så langt som vi hadde tenkt. Likevel: De aller, aller fleste vil klamre oss til livet så lenge vi kan.

- Vi leger driver nok også litt oversalg av den positive effekten ved en del behandlinger. Vi burde oftere si at dette bør vi ikke gjøre, fordi den positive effekten ikke er positiv nok, eller fordi bivirkningene er så store at de vil ødelegge for mye av den tiden som er igjen av livet, sier Kaasa.

- Mener du at vi overbehandler pasienter som ikke kan bli friske?

- Ja. Helt klart.

Vanskelig økonomi eller gjeld? Dette skal Nav gi deg

Vi Pluss

På jakt etter flyfoto av familiegården?

Vi Pluss

Oppgaven er å helbrede

Noe av årsaken til det, tror Kaasa, er at leger og helsepersonell har som mandat å hjelpe folk til å bli friske. Oppgaven er å helbrede. Når det ikke er en mulighet, kan det oppleves som et stort paradoks.

- Jeg tror mange leger og annet helsepersonell tenker at hvis de ikke kan gjøre folk friske, så har de mislykkes. Da kan erkjennelsen av og samtalen om at pasienten skal dø forsvinne litt i alle forsøkene på å beholde eller forlenge livet, sier han.

Men den samtalen er det avgjørende å ta, mener han.

- Som lege er det min jobb å hjelpe pasienten og de pårørende til å forstå realitetene, og forklare hvorfor det ikke nødvendigvis er fornuftig å prøve å gjøre noe. Og når noen har kort forventet levetid, er det viktig at de får tilbud om å snakke med profesjonelle om at de skal dø. Det er ikke alltid tilfellet i dag, sier han.

- Er tilbudet til og omsorgen for døende pasienter god nok i dag?

- Nei. Helsevesenet har altfor lite fokus på det, og vi er for dårlige til å undervise om det på medisinstudiet. Det å kunne gjøre folk friske er selvfølgelig viktig, men vi må også ha rom for å ta oss av de som ikke blir friske, sier Kaasa.

Særkullsbarn og uskiftet bo: Samtykke kan gi problemer

Vi Pluss

Artrose: 6 enkle grep som lindrer plagene

Vi Pluss

Nærhet til døden har endret livet

En av dem som har erfaring med å ta seg av de som ikke blir friske, er Henriette Høyskel. Hun er utdannet sykepleier, og fram til 2018 jobbet hun daglig med døden tett innpå seg på Hospice Stabekk, et døgntilbud for alvorlig syke og døende pasienter. Hospice betyr hvilested, og er helsetjenester som tilbyr støtte, lindrende behandling og pleie og tilrettelegging for personer i livets siste fase og deres pårørende.

I dag er Høyskel styreleder i Hospiceforum Norge. De arbeider for opprettelse og drift av selvstendige hospice-enheter, som består av døgnplasser og hjemmehospice- og dagtilbud, i samspill med eksisterende tjenester. Målet er at det etableres 250 hospice-plasser i Norge.

- Som sykepleier kommer du nær døden enten du vil det eller ikke. For meg har det å jobbe med døende pasienter vært utrolig givende og lærerikt. Det har endret hvordan jeg ser på livet og hva jeg synes er viktig, sier hun.

– Hver dag tenker jeg: Fy flate, så heldig jeg er som bor her

Vi Pluss

Fire avgjørende punkter for eller imot uskiftet bo

Vi Pluss

Vi ønsker å dø hjemme

I Norge dør omtrent 50 prosent på sykehjem. Om lag 35 prosent dør på sykehus. Kun 13-14 prosent dør i sitt eget hjem, og av disse er det bare et lite mindretall som faktisk hadde planlagt det. Men spør du nordmenn hvor de helst vil dø, er hjemme det øverste valget for de aller fleste. Sykehjem er på sisteplass.

- Vi vet at noe av det aller viktigste for en som er døende, er ro. Ro til å være sammen med de nærmeste, til å ha litt privatliv, til å hvile. I tillegg trenger man trygghet, omsorg og nærhet. Livets siste fase er et område for mye tvil og undring, og vi som er helsepersonell må tåle å være med på det, sier Høyskel.

Selv har hun tenkt på døden som en naturlig del av livet siden hun var ganske liten. Hun husker for eksempel at da hun skulle kjøre karusell på et tivoli, tenkte hun at det kunne jo hende at hun døde. Tanken skapte ingen redsel, det var liksom bare et faktum.

- Det er kanskje sånn barn er, eller så er det jeg som alltid har vært sånn. Men jeg tror vi lever mye bedre liv hvis vi forholder oss til at vi skal dø, sier hun.

Hopplegenden: - Jeg er klar for å forlate dette livet

Vi Pluss

Alvorlig syk eller skadet partner: - Du vet aldri når du får behov for denne fullmakten

Vi Pluss

Døden er en langsom prosess

Med andre ord: Vi må tenke mer på døden. Men ikke bare tenke, vi må også tørre å snakke om den. Ikke bare når vi vet at den kommer, men før det. Lenge før.

- Jeg tror mange som er unge og friske tenker på døden som en plutselig hendelse. Men døden kommer sjelden brått, den er snarere en langsom prosess som går over tid. Da er det viktig at både du og dine nærmeste vet hvordan du ønsker at den prosessen skal være, sier Høyskel, og fortsetter:

- Hvor vil du dø? Når skal behandlingen avsluttes? Hvem skal være til stede - og kanskje enda viktigere: Hvem skal ikke være til stede? Hva vil du at skal finnes etter deg? Matoppskrifter? Instruksjoner om hvordan man skrur av vannet på hytta? Og hva med organdonasjon? Vi må snakke om døden mens vi fortsatt er langt unna den, sier hun.

Da hun søkte jobben som hospice-sykepleier, sa en venninne til henne at selvfølgelig kom hun til å få den, for ingen andre ville vel ha en så trist jobb. Men det viste seg at til hver av de 20 sykepleierstillingene som var utlyst, var det innstilt tre personer. Det viser hvor engasjert sykepleiere er i dette feltet, mener Høyskel.

- Livet nær døden blir veldig intenst - all glede blir veldig stort, og sorgen blir veldig trist. Å få jobbe så tett på mennesker hvor livet leves så intenst, er givende for oss som hjelpere. Jeg kan gråte, men jeg vet samtidig at det ikke er min sorg. Min rolle er å bidra med kunnskap og erfaring som kan støtte den som skal dø og de som skal leve videre, sier hun.

Nå vet jeg at jeg kan dø når som helst

Vi Pluss

Da Annikken fikk diagnosen Alzheimer, måtte barna ta stilling til om de ville hjelpe henne med å dø

Færre leger, flere filosofer

For henne handler det mye om å ta vare på de menneskelige sidene ved det å skulle dø, ikke bare de rent medisinske.

- For mange handler det om å få hjelp til å akseptere situasjonen, til å kunne gi slipp. Den som mest har inspirert meg til å bli interessert i slutten av livet, var en mann som satt på sengekanten sin på sykehuset der jeg jobbet, og fortalte at nå, etter lang tids alvorlig sykdom, var han klar for å dø. Da jeg spurte hva det betydde, svarte han at det ikke handlet om verken Gud eller åndelighet, men om rent praktiske ting: Han så at kona hans nå klarte å ordne alt i huset på egen hånd, og at barna hans var blitt voksne. De greide seg uten ham, så nå kunne han gi slipp, forteller Høyskel.

- Det er en viktig del av omsorgen å snakke om dette også. Palliativ omsorg handler ikke bare om å lindre fysisk smerte, men også om å gi rom for denne typen tanker og samtaler.

- Bør vi ha færre leger og flere filosofer inn i omsorgen for pasienter som skal dø?

- Ja. God lindrende behandling er viktig, men palliativ behandling i helsevesenet kan også bli til overbehandling, fordi logikken er at man må gjøre noe. Og for en lege betyr det å gi medisiner eller behandling. Men smerte er ikke bare fysisk. Det handler om både det fysiske og det psykiske, om uro og angst, og om sosiale, åndelige og eksistensielle spørsmål. Vi må passe på at vi ikke tar bort samtalen og roen rundt det at man skal dø, sier Høyskel.

For selv om døden kanskje kan utsettes, kan den ikke unngås. Ikke for noen av oss. Det mener sykepleieren vi bør være mye mer oppmerksom på mens vi fortsatt er unge og friske.

- Jeg tror døden blir mindre skummel om vi forholder oss mer til at den er der. Vi må ta døden tilbake i livene våre.

Etter fire år som Livs kjæreste fikk Kristin en støkk: - Jeg begynte å ane at noe var galt

Vi Pluss

- Mitt liv nå er fylt av takknemlighet. Det betyr at jeg kan dø i fred