Pårørende til psykisk syke

- Vi foreldre ble behandlere til barnet vårt mens miljøterapeutene strikket

- Vi har ingen legeutdannelse. Vi er ikke kompetente til å avgjøre når det står om liv. Likevel er det vi pårørende som blir pålagt alt ansvaret, skriver en fortvilet mor til en ungdom med anoreksi.

UTSLITT: - Vi pårørende som kan fortelle om feilene helsevesenet gjør, om alle manglene som preger systemet i dag, vi er utslitte, skriver en fortvilet mor. Illustrasjonsfoto: NTB
UTSLITT: - Vi pårørende som kan fortelle om feilene helsevesenet gjør, om alle manglene som preger systemet i dag, vi er utslitte, skriver en fortvilet mor. Illustrasjonsfoto: NTB Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

LESERINNLEGG:

Å lese om pårørende til personer med psykisk sykdom, er som å lese om vårt eget liv.

Vi har et barn på 16 år med anoreksi. Behandlingen startet med oppfølging i flere måneder på BUP. De kom ingen vei, og tilpasset ikke behandlingen.

Så ble barnet vårt innlagt i flere måneder. Behandlingen besto av såkalt familiebasert terapi (FBT), som virket mot sin hensikt. Vi foreldre ble behandlere mens miljøterapeutene strikket.

Barnet vårt så på oss som fienden med maten. Vi fikk ikke være bare omsorgspersoner, slik foreldre normalt skal være, vi ble presset til å ta alt ansvar. Ingen jobbet med barnet vårt over tid for å finne ut hva som egentlig var vanskelig. Da behandlingstiden var over ble vi sendt hjem, med et barn som var sykere enn da vi kom inn.

Hjemme ble det fullstendig kaos. Den vanskelige situasjonen skapte et utrygt hjem, med store konflikter og yngre søsken som måtte bo i dette.

Vi fikk ansvar for å få i barnet vårt mat. Det fikk vi ikke til. Vi fikk ansvar for å vurdere når det var somatisk uforsvarlig å ha barnet vårt hjemme, med beskjed om å ringe ambulanse når vi følte det var nødvendig.

Vi har ingen legeutdannelse. Vi er ikke kompetente til å avgjøre når det står om liv. For oss så det jo sånn ut hele tiden.

For barnet vårt kunne gå 4-5 dager fullstendig uten mat. Når man allerede er svært undervektig, så virker dette for oss livstruende. Frykten for livet til barnet vårt ble større og større, og vi ble mer og mer desperate.

Men det fantes ikke noe helsevesen som kunne hjelpe oss. For nå hadde barnet vårt blitt 16 år, så nå kunne de ikke gjøre noe uten samtykke fra barnet selv. Selv om dette er en pasientgruppe som sjelden innser at de er syke eller ønsker hjelp.

Det gikk så langt som at barnet vårt stengte seg inne. Døren til barnerommet ble barrikadert fra innsiden, og vi slapp ikke inn med verken mat eller drikke.

Etter to dager ringte vi ambulanse. De kom i følge med politiet, brøt opp døren og kjørte barnet vårt til sykehus på tvangsvedtak.

Og nok en gang feilet hele helsevesenet. På sykehuset ble det tatt blodprøver, legene sa at de så fine ut. Da hadde de ikke noe grunnlag til å holde barnet vårt der.

Bensin på bålet for en med anoreksi, barnet vårt trodde at alle truslene om fare for liv, hjertestans, benskjørhet, nyresvikt og annet bare var tull. Legene sa jo at alt så fint ut.

Men de sjekket ikke vekta. Heller ikke hjertet, eller alt det andre som man risikerer ved alvorlig undervekt. Etter noen obligatoriske timer på sykehuset, ble barnet vårt sendt hjem. Hjem til oss pårørende som igjen hadde alt ansvar.

I tillegg til ansvar for yngre søsken, jobb, og vanvittige timer med handling og matlaging. Vi lager og kaster, lager og kaster fra morgen til kveld.

Matbudsjettet tar nesten knekken på økonomien, påkjenningen tar snart knekken på familien, og de som ikke var syke fra før, blir det av å leve med dette år etter år.

Men hva sier helsevesenet? Stort sett nei. «Nei, vi kan ikke gjøre så mye før barnet selv ønsker hjelp.» «Nei, vi får vel tenke litt på hva vi kan gjøre.» «Nei, vi kan ikke henvise dere videre, de krever frivillig oppmøte der også.»

Vi har hørt og sett så mye feil i systemet gjennom denne perioden. Og hvis vi hadde visst det vi vet i dag, så hadde vi aldri gått til BUP eller sykehuset. Da hadde vi oppsøkt privat hjelp med en gang, selv om det hadde kostet hus og hjem.

Vårt barn ga både BUP og sykehuset et lite vindu, en liten sjanse til å gjøre alt riktig da vi kom inn døren første gang. Men barnet vårt sa fort at de «ikke skjønte noen ting». Ingen i systemet har virkelig prøvd å nå inn for å finne ut hva som er vanskelig.

De har alle bare dyttet oss foran seg og sagt at FBT er behandlingen vi følger. Det har gjort at barnet vårt nå nekter å bli med på noen behandling overhodet, ikke engang en kontroll til fastlegen.

Ingen lege har sett barnet vårt siden før jul.

Og barnet vårt har stengt oss fullstendig ute fra livet sitt. Ikke sagt et eneste ord til oss foreldre på snart ett år, for vi ble fienden med FBT.

Barnet vårt ligger bare i sengen når hen er hjemme, vi setter igjen mat på nattbordet og håper at noe blir spist. Men det meste kastes, og helsevesenet har tydeligvis gitt opp.

Vi passet ikke inn i deres A4-behandling med FBT, så da vet de ikke hva annet de kan gjøre. Private tilbud dekker de ikke. Selv ikke etter selv å ha feilet med alt i mer enn ett år.

Det trengs store forandringer, og det raskt. Men vi pårørende som kan fortelle om feilene helsevesenet gjør, om alle manglene som preger systemet i dag, vi er utslitte. Vi klarer ikke å kjempe enda en kamp.

Iallefall ikke før vi selv har friske barn. Men slik systemet fungerer i dag, er det ikke sikkert vi får friske barn på mange år.

Jeg håper bare ikke familien og flere liv blir ødelagt i prosessen.

Fortvilet, utslitt, redd og søvnløs mor til 16-åring med alvorlig anoreksi.

Vi.no kjenner hennes identitet.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.