Få tilgang til våre aller beste artikler på Vi Pluss her, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Popkornmaskinen vår sitter der, sier Gunhild Voie og ler, mens hun peker på Anne Vegerstøl, som tar raust imot Allers hjemme i Vegårshei.

– Det er Anne som er selve krumtappen, men vi er ikke borte, vi heller, legger Irene Colbjørnsen smilende til. Hun flyttet fra Tromøya for 30 år siden, og har siden bodd i nabolaget til Anne og Gunhild, som er oppvokst i Vegårshei. Bygda er ikke så stor, og venninnene bor innenfor en radius på tre kilometer.

– Det gjør det lettere å treffes ofte, både hjemme hos hverandre, på tur og på kafé. Livet hadde ikke vært det samme uten gode venninner, sier Anne.

Damene er i ulike livssituasjoner, og det er helt greit. De har også andre venninner, både felles og hver for seg. Raushet og respekt er nøkkelord for venninnetrioen, som har så mye på hjertet at de nesten snakker i munnen på hverandre. Latteren sitter løst der vi samles rundt kjøkkenbordet. Annes lille hund Mina sørger også for å få sin del av oppmerksomheten.

Slik kan du få med pensjoner og Nav-ytelser til utlandet

Vi Pluss

Kommunen kan ta av pensjonssparingen din

Vi Pluss

Startet med trimturer

Anne og Gunhild har kjent hverandre bestandig, og i ungdomstiden ble de med i samme gjeng. Fire års aldersforskjell ble mer og mer utjevnet, og jentene så hverandre stadig oftere. Gunhild var til og med Annes sjef i en periode, men begge beskriver forholdet som ukomplisert.

Annonsørinnhold

Nordea pensjon

– Det var mange som reagerte på at jeg reiste til Syden med sjefen, men vi var mest av alt venninner, sier Anne.

– Jeg ble først kjent med Anne gjennom trening. Hun motiverte meg til å gi det lille ekstra, fikk meg tålmodig med på sykling, og vi knyttet fort vennskap, sier Irene.

Da Anne og Irene startet gågruppe, var det en selvfølge for Gunhild å bli med. Det ble full match, og siden har de tre delt et helt spesielt vennskap. Nå er de ikke med i samme turgruppe lenger, men de er fremdeles aktive på tur- og treningsfronten. Det er imidlertid et annet engasjement som virkelig binder dem sammen.

Bør du eie eller leie bolig når du blir eldre? Svaret kan overraske deg

Vi Pluss

Trynhild med på tur

Det begynte riktignok med gågruppa, som ble startet i oktober 2014. De hadde lyst til å gjøre en god gjerning for noen, og valgte kreftsaken. Oktober er måneden for kreftaksjonen «Rosa Sløyfe», og valget kom naturlig. Kreft rammer alle, og alle kjente noen som var eller hadde vært rammet. Irene gikk i banken og fikk en rosa sparegris, som fikk navnet Trynhild. Sparegrisen var med på alle turer, og folk ble oppfordret til å tømme lommene sine.

– Da vi hadde levert en sum til Kreftforeningen, fant vi ut at vi hadde lyst til å bidra med mer, sier Irene.

Den ene ideen villere enn den andre, poppet opp hos kreative Anne. Ikke alt lot seg gjennomføre i praksis, men venninnetrioen var tent. De begynte å legge planer for neste års innsamling, og slik fortsatte de i tre år.

– Vi fant fort ut av vi utfyller hverandre og samarbeider på en utrolig god måte. Anne tar seg av administrasjon og kommunikasjon, Irene fikser alt med mat og servering, mens jeg styrer økonomien. Det ligger mye mer arbeid bak en innsamlingsaksjon enn folk flest vet og forstår, sier Gunhild.

Anne forklarer at de aldri har hatt samme opplegg flere ganger. De vil at folk skal komme og oppleve hvert års hemmeligheter selv. Det har vært alt fra hårstyling og ansiktsmaling, til spinning, dans, natursti, rosa risgrøt, foredrag og utlodning. En gang var hovedpremien «eggstokk». Den besto av egg kokt med konditorfarge, satt sammen med bjørkepinner.

– Vi fikk god respons og hadde det gøy hele veien, sier Anne, som plutselig fikk kjenne alvoret på kroppen. Det påvirket i stor grad Gunhild og Irene også.

- Få damer er forberedt på hva som skjer etter slutten av 40-årene

Vi Pluss

Ble selv rammet

– Jeg var på jobb i Skien da Anne ringte og fortalte at hun hadde fått brystkreft i 2017, minnes Gunhild.

– Etter jobben dro jeg hit, vi gråt og klemte hverandre.

Anne forteller at hun selv gikk rett i kjelleren den mandagen hun fikk diagnosen, men at hun allerede tirsdagen bestemte seg for full åpenhet. Hun sendte sms og fortalte om sykdommen til alle venner. Da hun senere mistet håret, la hun ut bilder uten hår på Facebook.

– Jeg var hjemme da sms-en kom, og ble livredd med en gang. Det første jeg gjorde var å ringe til Anne, og vi gråt sammen i telefonen, sier Irene.

Venninnene forteller at Annes åpenhet gjorde det lettere for dem. De fikk lov til å bidra med det de kunne, var med henne på sykehus og kjørte henne når hun trengte det. Anne var hele tiden flink til å sminke og stelle seg, hun brukte parykk når hun skulle ut, og så uforskammet frisk og flott ut.

– Mange spurte hvordan jeg kunne være så positiv. De så meg ikke når både parykken og løspuppene var borte, og det bare var tennene som satt fast, sier Anne med galgenhumor.

– Da så jeg nemlig veldig syk ut.

Hun var morens nærmeste pårørende: - Jeg sitter igjen med en god følelse

Vi Pluss

Felles mål

Anne forteller at omsorgen fra venninnene betydde alt under sykdomsperioden og i tiden etterpå. Hun måtte gjennom både operasjon, cellegift og stråling, og er nå kreftfri. Hun har imidlertid usynlige senskader, som fatigue (utmattelse), hode- og nerveverk, kramper og diffuse plager.

– Vi hadde allerede bidratt til Rosa Sløyfe-aksjonen noen år, og da jeg lå på sykehuset, ringte de faktisk fra Kreftforeningen og spurte om vi ville finne på noe det året også, sier Anne.

– Jeg måtte bare si det som det var, at jeg skulle opereres for brystkreft to timer senere. Det ble en spesiell samtale.

Irene og Gunhild forteller at de satte seg ett hovedmål da Anne ble syk. De ville lage en skikkelig innsamlingsaksjon når venninnen var ferdig med all behandling. Anne måtte gjennom mye etter selve kreftbehandlingen, sykdomsperioden ble lang. Den store Rosa Sløyfe-aksjonen gjennomførte venninnetrioen i oktober sist høst, og avsluttet med auksjon på en brystkasse, laget av rosa fuglekasser. Til sammen har de levert 250 000 kroner til Kreftforeningen.

De tre sliter alle med ulike plager, og selv om det har vært gøy, kjenner de det på kroppen etter årets aksjon. Anne er kreftfri, men ikke frisk, og merker det godt når hun ikke passer på å porsjonere ut kreftene sine.

– Vi ble vel enige om at dette var siste gang. Men så fort vi hadde sagt det, begynte Anne å poppe ut ideer igjen, så sannsynligheten for at vi gjør noe neste år også, er ganske stor, sier Irene. Alle ler, og mener dette beskriver venninnetrioen i et nøtteskall.

– Vi er aktive damer som verken bryr oss om naboens gardiner eller hva andre har til middag. Vi liker å engasjere oss og bidra i samfunnet.

Underlivsfremfall: – Denne behandlingen er et godt alternativ

Vi Pluss

Forstår hverandres behov

Damene møtes jevnlig hele året, i hvert fall et par ganger i måneden. I tillegg har de kontakt på telefon og sosiale medier. I perioder der planleggingen av innsamlingsaksjoner er intens, møtes de stort sett hver dag. De vet at de alltid er der for hverandre, det gir en helt spesiell trygghet når kanskje familie bor langt unna eller er opptatt med sitt.

Det at de kjenner hverandres historier, på godt og vondt, gjør at de forstår uten forklaringer. De har samme brennende engasjement når de bestemmer seg for noe, de backer hverandre opp og ønsker alltid å gjøre det beste for hverandre. Et blikk kan være nok, så forstår de at venninnen kanskje ikke har en god dag. Venninnene kan også være stille sammen, det som kalles pinlig stillhet eksisterer ikke mellom dem.

– Vi kan dele absolutt alt, men er slett ikke enige bestandig. Det er helt greit. Det er nemlig høyt under taket hos oss, enten vi snakker om politikk, religion, mat eller ideer til innsamlingsaksjoner, sier Irene.

– Dere gir meg en skikkelig godfølelse, sier Gunhild, og smiler varmt til venninnene.

Alvorlig syk eller skadet partner: - Du vet aldri når du får behov for denne fullmakten

Vi Pluss

Livslangt vennskap

Alle tre er enige om at de blir glade av å være sammen, til tross for at de også deler sorg og motgang. De stoler på hverandre, og vet at hemmeligheter ikke deles videre. For Anne er det viktig med venninner som ikke setter spørsmålstegn ved hvorfor hun ikke kan jobbe, når hun kan gå så lange turer.

– Jeg møter dessverre en del uforstand og får enkelte sårende kommentarer. Men jeg ønsker ikke å gå rundt og se syk ut, derfor steller jeg meg hver dag og møter verden med et smil. På dårlige dager er det ingen som ser meg, bortsett fra de aller nærmeste, som Gunhild og Irene. Ingen stusser over at folk med synlige skader er arbeidsuføre, for oss med usynlige skader og sykdommer er det annerledes, sier Anne med et sukk.

– Fysisk aktivitet er min aller beste medisin, i tillegg til en god prat med venninner. Begge deler virker, og er helt uten negative bivirkninger. Slik er det dessverre ikke med alle medisiner.

Venninnene er helt sikre på at de kommer til å holde sammen livet ut, eller i hvert fall så lenge helsa holder. Selv om de etter hvert slutter med de årlige innsamlingsaksjonene til Kreftforeningen, er de ikke redde for å kjede seg.

– Vi er opptatte av å rekke ut hjelpende hender der vi ser et behov, og ut fra de forutsetningene vi har, både til hverandre og andre, sier Irene.

– Ingen av oss blir yngre, og vi har alle erfart at motgang er en del av livet. Etter at Anne ble syk, er vi enda mer sammensveiset, og vennskapet betyr mer enn noen gang. Vi er takknemlige for å få delta i hverandres liv, avslutter Gunhild.

Nav: Dette må til for å bli ufør

Vi Pluss