Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Se for deg en tradisjonell, norsk strikkevott. Er den kanskje svart og hvit? Har spiss tupp, og en åttekantet stjernerose i mønsteret?

Da er det Selbuvotten du tenker på. Selburosen er et av Norges mest brukte strikkemønstre, og et symbol på Norge og norsk folkekunst langt utenfor Norges grenser. En artikkel i det amerikanske magasinet The Atlantic kaller Selbumønsteret for «Stjernen i norsk strikking». Ifølge den amerikanske strikkenettsiden Modern Daily Knitting, snakker vi om intet mindre enn «Verdens mest berømte votter».

Strikk varmende julegaver

Vi Pluss

«Alle» bruker den, men få vet hvor den kommer fra

Tilfeldigheter

Men at det ble Selbuvotten som erobret verden, er nærmest en tilfeldighet. Ifølge strikkebokforfatter Nina Granlund Sæther, finnes det en rekke forskjellige vottemønstre fra andre deler av landet som kunne blitt like populære om tilfeldighetene hadde villet det annerledes.

- Tidligere har vi tenkt at en vott var en vott. Men på samme måte som vi har forskjellige bunader fra forskjellige deler av landet, har vi også strikket på forskjellige måter, sier hun.

Dette garnet gjør strikkeprosjektene unike

Historisk vottejakt

Nina Granlund Sæther er utdannet faglærer i forming, er redaktør for bladet Hus & Bolig, og har vært interessert i strikking siden hun var barn.

I 2015 begynte hun å forske på gamle, norske vottemønstre, og reiste til museer over hele landet, fra Kristiansand i sør til Kautokeino i nord, på jakt etter gamle votter. I 2017 videreførte hun jakten, denne gangen på sokker. Arbeidet resulterte i to bestselgende bøker med strikkeoppskrifter inspirert av de gamle mønstrene.

Nylig ga hun ut en tredje bok, «Ninas beste votter og sokker», med oppskrifter på votter og sokker inspirert av mønstre fra hele landet.

Verdensberømt

Grunnen til at Selbu ble verdensberømt for vottene sine, er at innbyggerne gjorde strikkingen til en industri. Fram til slutten av 1800-tallet var kvernsteinsproduksjon bygdas viktigste industri og inntektskilde. Da kvernsteiner ble erstattet av valsemøller, forsvant etter hvert også inntektsgrunnlaget for mange av bygdas innbyggere. Alternative inntektskilder ble avgjørende for familienes økonomi.

- Dette sammenfalt med at vinteridrett som ski og skøyter utover på 1900-tallet begynte å bli mer vanlig for folk flest, både i Norge og i Europa. Da trengte man varme votter og strømper, og i Selbu begynte mange å strikke for salg for å spe på inntekten, forteller Granlund Sæther.

Lasse vant «Farmen kjendis» – nå blir det strikkebok!

Byttet votter mot matvarer

Strikkeplaggene som tidligere hadde blitt laget for å holde barn og voksne i bygda varme, utviklet seg til en ekstremt populær eksportvare. I Selbu strikket alle - både kvinner og menn, unge og gamle strikket votter og strømper i stort antall som de solgte videre. På 1930-tallet var produksjonen enorm, og i 1937 ble det eksportert nærmere 100 000 vottepar fra Selbu til resten av Norge, USA og vintersportsteder i Europa. For ei bygd med rundt 4000 innbyggere er det et imponerende tall.

- De fikk i liten grad betalt i penger. I stedet ble strikkeplaggene byttet i varer. Folk kunne gå i butikken og levere inn et par votter, og få for eksempel mel tilbake. Votter var hard valuta i Selbu på den tiden, forteller Granlund Sæther.

Som følge av den store etterspørselen etter Selbuvotter, ble Selbu Husflidscentral opprettet. Sentralen organiserte salget og skulle sikre god kvalitet på arbeidet. Der ble det også utarbeidet mønstre som folk kunne strikke etter.

- I perioder var det så stor etterspørsel etter Selbuvotter at de ikke klarte å fylle markedet, sier Granlund Sæther.

- Man gikk ikke inne i kortermet og ankelsokker

Hver bygd sitt mønster

Selbuvottens enorme popularitet har på mange måter overskygget strikketradisjoner fra andre steder i landet, mener hun.

- Det finnes mange distinkte mønstre som er knyttet til spesielle områder i Norge. Blant annet er det en vott fra Halden-området som er veldig annerledes enn Selbuvottene, og jeg har vært i kontakt med flere eldre kvinner som sa at akkurat sånne votter strikket de som barn, forteller hun.

Selv om strikking var noe alle gjorde, var det noen som la mer kreativitet og entusiasme i arbeidet.

- Trolig har det vært noen veldig dyktige damer som har strikket og laget nye mønstre, som andre så har kopiert. Slik ble det til at alle på ett sted strikket de samme vottene, sier Granlund Sæther.