Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Å finne en generasjonsbolig i en høyblokk i en drabantby til Oslo er ganske uvanlig.

– Vi måtte benytte sjansen da bygget var under oppføring, sier Jørgen Stø (91).

– Byggingen startet i 2003, med ferdigstillelse i 2005. Min kone Sonja orket ikke lenger å bo i vårt tre etasjes rekkehus, og vi var på utkikk etter en passende leilighet i samme bydel. Samtidig mente jeg at vår datter Gjertrud Stø (58), burde kjøpe seg sitt eget, i stedet for å leie.

Dette var starten på generasjonsboligen på Bøler. Jørgen mente at sjette etasje var passe høyt. Han måtte gå noen runder med eiendomsmegler og utbygger før han fikk ja på prosjektet. Men i 2005 flyttet Sonja og Jørgen inn i leiligheten på 88 kvm, mens Gjertruds leilighet er cirka 10 kvm mindre. Leilighetene har felles inngang i enden av korridoren, og vi kommer inn i en felles entré. Derfra går det dører inn til de helt separate leilighetene.

– Vi har aldri låst døren, det er bare hyggelig at Gjertrud kommer og går som hun vil. Dessuten var det en stor avlastning for meg at jeg bare kunne rope eller ringe da min kone ble dårligere, sier Jørgen.

Sonja døde i april i år, etter kun én uke på sykehus. Hun ble 92 år, og Gjertrud er takknemlig for at hun kunne være til hjelp helt til det siste.

Kommunen kan ta av pensjonssparingen din

Vi Pluss

Arv av hytte: Kan det gjøres rettferdig?

Vi Pluss

Den eneste single

– Jeg tror vi tenker mye på våre foreldre, kanskje med en del dårlig samvittighet, men også med takknemlighet. Det er fint å kunne bidra og gi noe igjen, sier Randi Christophersen, sosionom og coach ved Business og livsglede.

– Det er nok ønsket om å unngå å plassere foreldre på sykehjem som styrer mye. Man må allikevel ta et bevisst valg i forhold til eget liv, før man inngår avtale om for eksempel generasjonsbolig. Mange strekker seg langt og ønsker å bidra til en hyggelig alderdom og avslutning for foreldrene, og tenker ikke alltid på hvilke begrensninger det kan medføre for en selv.

Gjertrud forteller om en fin oppvekst, preget av mye flytting på grunn av farens jobb i Forsvaret.

– Jeg har alltid vært sosial og utadvendt, og jeg likte å komme til nye steder. Jeg har bodd mange steder i landet, også som voksen. Som barnepleier og hjelpepleier får man jobb overalt, selv om lønna ikke er noe å skryte av, sier Gjertrud.

– Det var nok verre for mamma. I løpet av fem og et halvt år fikk hun fire barn, og hun visste aldri hvor lenge vi skulle bo på hvert sted. Det kunne dreie seg om noen måneder eller et år og jeg forstår at hun ble lei av flyttekasser.

Da eldstemann begynte på skolen, sluttet Jørgen i Forsvaret og fikk jobb på Esso, slik at familien kunne bo fast på ett sted. De flyttet da til rekkehuset på Bøler, der Sonja og Jørgen ble boende til Sonja ikke klarte trappene lenger. Den yngste datteren overtok rekkehuset, den eldste overtok hytta på fjellet, Gjertrud fikk hjelp med leilighetskjøp og sønnen fikk forskudd på arv.

– Vi har bestandig vært opptatt av rettferdighet, og syntes det var hyggelig å kunne dele med våre voksne barn mens vi selv var i live og de trengte bidraget, sier Jørgen.

– Det tror jeg alle satte pris på. Både barna og våre fire barnebarn kommer stadig på besøk, det synes jeg er hyggelig, spesielt etter at Sonja gikk bort.

Arv mellom søsken må ikke fordeles likt

Vi Pluss

Rettigheter og arv etter dødsfall: Her kan du få hjelp og oversikt

Vi Pluss

Bidrar med glede

Gjertrud forteller om spreke foreldre som klarte seg selv i mange år etter at de flyttet til generasjonsboligen. Etter hvert ble moren mer og mer plaget med kols, og det ble stadige innleggelser.

– Jeg er veldig lik mamma på mange måter, og vi forsto hverandre godt. Det har alltid vært et helt spesielt bånd mellom oss to, forklarer Gjertrud.

– Og selv om det var slitsomt å ha en pleietrengende mor i tillegg til full jobb i helsevesenet, er jeg glad for valget jeg tok.

Gjertrud forteller om god kontakt i søskenflokken. Hennes tre søsken prøvde å hjelpe til så godt de kunne, men moren ville helst bare ha Jørgen og Gjertrud der de siste årene, alt annet syntes hun ble slitsomt. Hun hadde også hjemmesykepleie, og Gjertrud var bevisst på at det tilbudet skulle vedvare, hun ville være datter og ikke pleier for moren.

– Det ble veldig mye for pappa. Han fikk seg en luftetur når jeg kom fra jobben på Rikshospitalet. Hadde det ikke vært for oss, måtte kommunen ha stilt opp mer, sier Gjertrud.

– Jeg kunne komme med t-banen og se en ambulanse stå utenfor blokka. Hver gang var jeg redd det var mamma, og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde vært der. Selvfølgelig kunne ambulansen være der på grunn av andre, det bor mange eldre mennesker her. Men jeg var aldri trygg.

Gjertrud lagde ofte mat til foreldrene, prøvde å få moren til å spise litt. For Jørgen var den aller største hjelpen at han kunne ta avgjørelser i samråd med datteren, og 113-nummeret ble flittig brukt.

– Selv om pappa ble sittende og stirre i veggen en periode etter at mamma ble borte, følte vi på en lettelse over at hun slapp flere plager, sier Gjertrud.

– Pappa hadde stilt opp som pleier 24/7, nå ble han plutselig arbeidsløs. Men han er en utrolig sprek mann, både i kroppen og toppen, og var snart i full vigør igjen, både ute og inne. Han går turer i skogen, sykler, kjører bil og bruker det flotte servicetilbudet vi har her vi bor. Da vi for et år siden også fikk en praktfull takterrasse med benker, blomster, bær og grønnsaker, for ikke å snakke om en fantastisk utsikt, har det blitt enda mer attraktivt å bo her, både for pappa og meg.

Selv om faren er usedvanlig sprek nå, vet begge at situasjonen fort kan snu. Gjertrud vil være der og bidra, ikke av plikt, men av kjærlighet, takknemlighet og glede.

Ferie med storfamilien: - De forventer takknemlighet, men føler seg i stedet avvist

Vi Pluss

Alltid en back-up

Gjertrud sier at det siste året, da moren var svært syk, var mer belastende enn hun ville innrømme. Heldigvis har hun både kolleger og venner å snakke, gråte og le med, så psykolog har hun aldri følt behov for. De eneste gangene Gjertrud klarte å slappe helt av, var når hun var på ferie.

– Jeg allierte meg med søsken, og spesielt lillesøster, som bor i nærheten, tok sin tørn når jeg var borte. Da kunne jeg stole på at mamma og pappa fikk den omsorgen de hadde behov for. Jeg trengte virkelig disse avbrekkene i sol og varme et par ganger i året, sier Gjertrud.

Hun har aldri opplevd det urettferdig at hun har hovedansvaret for foreldrene, og det er ingen misstemning mellom søsknene, som alle har lest og godkjent denne artikkelen.

Sosionom Randi Christophersen poengterer at der det er flere søsken eller større familie, er det viktig å snakke med hverandre om hva den enkelte kan og har lyst til å bidra med. Det er smart å fordele oppgavene og lage en plan, ikke ta for gitt at den som bor vegg i vegg med foreldrene automatisk skal ha alt ansvaret. Det er heller ikke sikkert den som ikke har stiftet egen familie, skal ta mer ansvar enn de andre, her er det mange hensyn som spiller inn.

Linda fra Norges sprekeste pensjonist: - Skal kroppen fungere når du er 72, må du bruke den

- Det gjelder å holde seg aktiv

Når den nye epoken kommer

– På landet og på gårder bygde man nesten alltid hus til flere generasjoner, slik er det fremdeles mange steder. Det samme ser vi mye av i utlandet og blant innvandrere i Norge. I disse miljøene er det helt vanlig at familiene hjelper hverandre på tvers av generasjoner, sier Randi Christophersen.

– Det er lettere for barna å «stikke innom» foreldrene, uten at det krever planlegging, når de bor vegg i vegg. For de eldre er det trygt å vite at barn og kanskje barnebarn er i nærheten. Flere generasjoner sammen skaper et pulserende liv, de eldre kan dele sin kunnskap og få hjelp med alt det nye. Slik forhindres også ensomhet, som er et økende problem i alle aldersgrupper i dagens samfunn. Allikevel gjelder det å ikke slite seg ut for å utsette nødvendigheten av sykehjemsplass.

Gjertrud forteller at hun opplevde en merkelig følelse i mai i år. Moren var gått bort en måned tidligere, og faren hadde blitt med den eldste datteren på hytta. Plutselig befant Gjertrud seg alene en hel helg, og kunne gjøre akkurat hva hun ville. Hun er vanligvis ikke den som sitter mye stille, men plutselig kjente hun hvor deilig det var.

– Jeg endte med å sitte på terrassen og gjøre ikke noe. Det var en uvant, men god følelse, som jeg satte stor pris på, minnes Gjertrud.

– Det betyr ikke at jeg ikke nyter livet når pappa er hjemme, for det gjør jeg virkelig. Jeg er stolt av å ha en så selvgående og klok pappa. Han har trygghetsalarm, men ingen hjelp av noe slag.

Gjertrud lager middag til faren innimellom, ellers vet hun det går i Fjordland. De deler gode samtaler rundt middagsbordet, og mimrer mye om mamma Sonja. Men hushjelp vil ikke Gjertrud være.

– Det er det heller ikke behov for. Skurekosten svinger jeg selv. Jeg kaller det å holde leiligheten i orden for gymnastikk, sier Jørgen og ler.

– Når jeg blir pensjonist, regner jeg med at det er en annen situasjon her. Da ønsker jeg kanskje å kjøpe noe mindre og reise oftere og lengre. Men først skal pappa og jeg kose oss sammen i vår unike generasjonsbolig, der jeg selvsagt kan låse døren til min leilighet når jeg ønsker det. Vi føler begge at det er en vinn-vinn-situasjon å bo slik, sier Gjertrud med et stort smil, mens vi rusler rundt på den innbydende takterrassen.

Banklån på uføretrygd eller AAP? - Uføre er høyt prioritert

Vi Pluss