Valérie Perrin: - Døden er blitt tabu

Forfatteren av romansensasjonen «Å vanne blomster om kvelden» mener vi forholder oss for lite til døden i dagens samfunn. Kanskje er det nettopp derfor boka hennes om gravlundvokteren Violette rører anmelderne til tårer i land etter land?

BESTSELGER: Romanen «Å vanne blomster om kvelden», om den omsorgsfulle gravlundvokteren Violette, har solgt mer enn en million eksemplarer i Frankrike, og har ligget på den norske bestselgerlista siden den kom ut i januar. - Violette er blitt min beskyttende engel, sier forfatter Valérie Perrin. Foto: Marit O. Bromark
BESTSELGER: Romanen «Å vanne blomster om kvelden», om den omsorgsfulle gravlundvokteren Violette, har solgt mer enn en million eksemplarer i Frankrike, og har ligget på den norske bestselgerlista siden den kom ut i januar. - Violette er blitt min beskyttende engel, sier forfatter Valérie Perrin. Foto: Marit O. Bromark Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Vi er like redde for å bli gamle som vi er for å dø, men jeg tror ikke vi kan snakke om døden uten samtidig å snakke om livet.

Det sier Valérie Perrin, den franske forfatteren av en av de største boksensasjonene Europa har sett de siste årene: Romanen Å vanne blomster om kvelden.

I hjemlandet Frankrike har den solgt mer enn en million eksemplarer. I Italia ble boka den store «lockdown-romanen» i 2020, der en anmelder utropte den til «verdens vakreste bok». Her i Norge kom den ut i norsk oversettelse i januar 2022, og ble møtt av jublende anmeldelser. Dagbladets anmelder ga boka terningkast seks, men ville gladelig gitt en sjuer om det var mulig. Stavanger Aftenblad mente den fortjente en million lesere i Norge også, mens bransjenettsiden Bok 365 kalte den et mesterverk. Boka har tronet øverst på bestselgerlistene i uke etter uke siden den kom ut på norsk i januar.

Livsglede og håp

Selv virker Valérie Perrin nesten litt brydd over den panegyriske omtalen, samtidig som hun er takknemlig for at romanen har fått mange lesere. For selv om romanens hovedperson Violette bor og jobber på en gravlund og deltar i begravelser, steller gravene og snakker med de sørgende, selv om Violettes liv har gitt henne flere sorger enn gleder, handler Perrins budskap først og fremst om livsglede.

- Dette er ikke en roman som er bare trist, den har også mye lys og håp i seg, og det er det som teller. Det er det som er den virkelige historien. Det handler om skiftet mellom det mørke og det lyse, mellom natten og dagen.

Hun går ikke med på at boka handler om sorg og tap. Gravlunden og de døde som befinner seg der er mer som et slags bakteppe som handlingen utspiller seg mot.

- Temaet for boka er først og fremst det å ha en indre styrke. Det handler om døden, men aller mest handler det om livet, kjærligheten og håpet.

For igjen: Liv og død er uløselig knyttet til hverandre. Men mens vi gjerne snakker om livet og hvordan vi bør få mest ut av det hvert eneste sekund, er døden blitt tabu i dagens samfunn, mener Perrin.

- Det er kanskje derfor mange lesere er blitt så glad i denne boka, fordi den tar opp nettopp dette og forsøker å gi noen svar. For eksempel: I boka tar Violette en stikling fra en rosebusk som blomstrer på graven til en mann, og planter stiklingen på graven til kvinnen han elsket. Gjennom denne handlingen, å dele en rose fra hans grav til hennes, så binder hun dem sammen, også i døden. Dette er en av grunntankene i boka: Det er ikke slik at alt forsvinner når man dør, det bare endrer seg og blir noe annet, sier Perrin.

Levd tusen liv

Valérie Perrin debuterte som forfatter i 2015, da hun var 48 år gammel, med boka Les oubliés du dimanche - tittelen kan oversettes til «Det vi glemmer på en søndag» - der hovedpersonen jobber som hjelpepleier på et sykehjem. Før dette har hun blant annet jobbet som fotograf og manusforfatter. I et tidligere intervju har hun sagt at hun har levd tusen liv, også profesjonelt.

- Kunne du skrevet disse bøkene da du var 25?

- Nei, på ingen måte. Jeg skrev dem da jeg hadde oppnådd en viss modenhet og barna mine var blitt voksne. Jeg hadde sett ting, reist, møtt mennesker, gjort meg erfaringer, blitt voksen. Jeg tror ikke jeg ville hatt nok avstand til å skrive disse bøkene da jeg var 25. Den første boka mi handler om temaer jeg følte sterk trang til å skrive om, som alltid har opptatt meg og som jeg har tenkt mye på, slik som alderdom og besteforeldregenerasjonen. Hva etterlater vi oss til barna våre? Hva gir de unge til den eldre generasjonen tilbake?

Dagens unge lever helt andre liv enn deres besteforeldre gjorde, poengterer Perrin, og slik har det alltid vært. Verden forandrer seg, og forholdet mellom generasjonene forandrer seg.

- Men det er én ting som aldri forandrer seg, og det er de store spørsmålene vi stiller oss når vi er unge. Spørsmål om livet, kjærligheten og båndene som binder oss sammen. Forholdet mellom to som er glade i hverandre vil alltid være det samme, enten man lever i 1950 eller 2050, sier hun.

- Violette er alltid nær meg

Når det gjelder Å vanne blomster om kvelden, synes Valérie Perrin det er vanskelig å si noe om hvor mye av Violettes personlighet og bokas handling som er hentet fra henne selv og hennes liv. Violette har på en måte alltid eksistert.

- I motsetning til de to andre bøkene mine har jeg følelsen av at Violette alltid har vært veldig nærme. Hun er aldri langt unna meg, hun har aldri forlatt meg. Hun er blitt min beskyttende engel.

- Så Violette lever videre selv om romanen er skrevet ferdig?

- Ja, absolutt. Jeg fikk en stor litterær pris i Frankrike, Prix Maison de la Presse, for denne romanen, og da jeg mottok prisen følte jeg veldig tydelig at Violette sto rett bak meg. Hun har bidratt til en stor endring i livet mitt, hun lever videre i meg.

- Fortsetter livet hennes å utvikle seg?

- Ja. Jeg tenkte lenge at jeg skulle lage en film av denne romanen, for å kunne møte henne igjen. Da jeg begynte å skrive var det med en tanke om at jeg skulle skrive en fortsettelse eller en serie, men forleggeren min var veldig negativ til det, så den ideen begravet jeg. Men under pandemien forandret ting seg. Jeg fant ut at jeg ikke ville lage film, jeg har ikke lyst til å ha det samme yrket som mannen min.

Film - og ny bok

Mannen hennes er ingen hvem som helst: Den franske filmskaperen Claude Lelouch, som blant annet har vunnet både Gullpalmen og Oscar for filmen En mann og en kvinne (1966), har vært hennes livspartner i 16 år, til tross for at han er 30 år eldre enn henne. Da de møttes var hun 39 og han 69, i dag er hun 55 og han 84. Lelouch jobber fortsatt som filmregissør.

- Jeg har solgt filmrettighetene til Italia fordi boka har hatt så stor suksess der, men filmen blir trolig laget i Frankrike, med franske skuespillere og fransk språk, så den kommer på en måte hjem igjen. Men jeg vil holde det løftet jeg ga meg selv om å holde på Violette. Jeg har lyst til å bli gammel sammen med henne.

- Så da kommer det kanskje en bok til?

- Jeg håper det. Det må være en original idé, men jeg har inntrykk av at det kommer. Violette er en person som står meg så nær at jeg tror hun kommer til å hviske en liten idé i øret mitt.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.