Få tilgang til våre aller beste artikler på Vi Pluss her, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

De har verken felles adresse eller gifteringer. Men Trine (47) og Jone (60) vet at de vil dele resten av livet – og har feiret to års bryllupsdag.

– Jeg tror flere etter hvert vil velge en løsning med særboerskap i ekteskapet, sier Jone Blikra.

– For oss fungerer det perfekt. Vi snakker sammen i telefonen flere ganger om dagen og er sammen i helgene.

Trine Almenning bor i hjembyen Skien. Jone er fra Vindafjord kommune, og flyttet til Kragerø i 1983. Ingen av ektefellene er flyttbare, i hvert fall ikke på mange år. Men de føler seg hjemme i hverandres boliger, og tilbringer helger og ferier både i Skien og i Kragerø. De har svært sjelden konflikter, og bortsett fra det økonomiske, ser paret bare fordeler med denne boformen.

Kontaktannonsen førte Ivar og Hege sammen

Vi Pluss

Møttes gjennom politikken

Trine og Jone er i samme politiske miljø, og de møttes første gang på Vrådal hotell i 2010. De hadde og har ulike verv, nå leder Trine Arbeiderpartiet i Skien, mens Jone er stortingsrepresentant, og stort sett tilbringer ukedagene i Oslo. Trine har to barn, Jone har tre. Det er bare Trines yngste sønn som fortsatt bor hjemme, de andre har fløyet ut av redet. Når det gjelder tilhørigheten til Skien, veier hensynet til barna tungt for Trine. Hun ville ikke ta dem ut av sitt vante miljø, skoler og venner. Og hun ville helst unngå en bosituasjon med mine og dine barn.

Annonsørinnhold

Slik finner du billigste mobilabonnement

Dessuten er både Trine og Jone folkevalgte, og politikere skal ha bosted i den kommunen de ble valgt inn i.

– Vi var kjærester i åtte år før vi giftet oss. Måten vi lever på, fungerte supert før bryllupet, og vi så ingen grunn til at et ekteskap skulle endre på det, sier Trine.

– Det er slik vi er vant til å leve. Jeg setter pris på både selvstendigheten og fellesskapet. Hadde jeg ikke truffet Jone, ville jeg også bodd i Skien, med samme økonomi som i dag. Nå er jeg så heldig at jeg i tillegg har en ektemann og «hytte» i Kragerø, en slik fleksibilitet er fantastisk, sier hun.

Trine har vært gift én gang før, Jone to ganger, begge tror fortsatt på ekteskap som institusjon. Hvert enkelt par må finne ut hva som passer for dem, her finnes ingen fasit, mener de.

Etter fire år som Livs kjæreste fikk Kristin en støkk: - Jeg begynte å ane at noe var galt

Vi Pluss

De gode samtalene

Jone syntes det var noe spesielt med Trine allerede første gang han traff henne. Paret holdt kontakten og møttes innimellom i partisammenheng. Begge følte at det var utrolig lett å snakke med den andre. Det ble gode samtaler, ofte med mye engasjement, spesielt når de snakket politikk. Snart gikk praten om alt mellom himmel og jord. Den lengste sammenhengende telefon-samtalen paret har hatt, varte i hele åtte timer. Fremdeles har de mange og lange telefonsamtaler. De utfører sine daglige gjøremål, med partneren på tråden.

– Vi hadde erfaring som lokalpolitikere, begge to, sier Jone.

– Jeg skjønte fort at Trine er et like stort «møtehue» som meg, og vi ble etter hvert veldig gode venner. Med en nesten umerkelig, flytende overgang, og med vennskapet i bunnen, oppsto det en dyp kjærlighet mellom oss.

Første gang Trine besøkte Jone i Kragerø, var i 2013. Hun trivdes godt både i Jones leilighet og i Kragerø. Jone bor nesten midt i byen og har en formidabel utsikt. Det er også her journalisten møter ekteparet.

Da Jone var i Skien og ymtet frampå om å flytte sammen, kom det bestemt fra Trine: «Du skal ikke bo her!» Løsningen ble å bo litt begge steder. Hvorfor endre på noe som fungerer så bra?

Svindlet av nettkjæresten: - Jeg var fortvilet og sjokkert. Hvordan kunne jeg ha vært så dum?

Vi Pluss

Bryllupet

Trine beskriver seg selv som ganske jordnær, mens Jone er den romantiske. Det var imidlertid lite romantikk over frieriet og grunnen til at Jone begynte å snakke om ekteskap. Det er faktisk koronapandemien som får skylden for dette også.

– Da vi opplevde det første koronadødsfallet i kommunen, en relativt ung mann, tenkte jeg at ingen visste hvem som ville bli rammet, sier Jone.

– Så lenge Trine og jeg «bare» var kjærester, ble hun ikke regnet som pårørende, hun hadde ingen myndighet til å ta avgjørelser. Og jeg ønsket ikke at barna skulle bestemme om respiratoren skulle slås av, hvis jeg skulle bli alvorlig syk. Den avgjørelsen skulle Trine ta, og da måtte vi være gift.

Trine ler og tøyser med at Jone giftet seg for å få en pårørende. Han ler med, men mener også at bryllup er en hyggelig tradisjon. Jone elsker store selskaper med mange mennesker. For Trine, som liker det mer enkelt, passet koronarestriksjonene godt.

– Pandemien var en spesiell tid, da vi var mer sammen med hverandre enn noen gang. Det var mange regler å følge, og besøk fra andre ble en sjeldenhet, sier Trine.

– Jeg ville gjerne gifte meg med ham jeg skal dele resten av livet med, og vi gjennomførte et lite, intimt og veldig fint bryllup på favorittøya vår, Jomfruland. Vi valgte 1. august 2020, så datoen skulle være lett å huske. Været var praktfullt, og lyset helt spesielt. Alt klaffet, og gift ble vi.

Fant kjærligheten fra ungdommen

Vi Pluss

«Hva er vitsen?»

Trine forteller om mange spørsmål etter ekteskapet. De prioriterte ikke ringer, brukte heller pengene på bryllup. Folk spør stadig om hva som er vitsen med å være gift når man verken bor sammen eller bærer ring.

– Jeg er ikke noe smykkemenneske, og vi trenger ingen ring for å bekrefte vår kjærlighet, verken overfor andre eller hverandre, sier Trine.

– Men det blir nok ringer en gang i framtiden.

Paret legger vekt på at ekteskapet gir klare forpliktelser og rettigheter overfor hverandre, det er en trygghet begge setter pris på. Når det gjelder sykdom, arv og slike ting, har ektefeller de samme rettigheter enten de bor sammen eller ikke. De er hverandres nærmeste pårørende, og den som blir spurt hvis noe skulle oppstå.

Jone sier at den eneste ulempen ved å bo slik de gjør, er økonomien. Nå må de ha dobbelt opp av alt, og det koster å drive to husholdninger. Jone har pendlerleilighet i Oslo, der han for det meste bor i ukedagene. Han kjører til Oslo søndag kveld og kommer tilbake fredag ettermiddag.

– Det er én natt i uka som er hellig for meg. Natt til mandag vil jeg sove alene, for å være mest mulig opplagt og uthvilt til neste ukes gjøremål, sier Trine og ler mot mannen sin.

Mens Jone kan sove hvor som helst, er Trine mer avhengig av rutiner, uten at det skaper problemer.

Gitte (60) sluttet i jobben, solgte huset - og kjøpte bobil

Vi Pluss

Vennskapet viktigst

– Vi har utrolig lite konflikter, men av og til merker jeg at Jone er 13 år eldre enn meg og fra Vestlandet, sier Trine og ler igjen.

– Hvis vi diskuterer noe, kan jeg fort hisse meg opp, men blir like fort rolig og blid igjen. Jone derimot, kan bli langsur og furte lenge. Da lar jeg ham furte og drar hjem. Jeg blir spesielt oppgitt over at min kjære mann er en smule distré, og både glemmer avtaler og dobbeltbooker. Det hadde kanskje ikke skjedd i like stor grad hvis vi bodde sammen. Men samtidig vil jeg ikke fungere som sekretær for ham.

Paret forteller at det er ro og trivsel som preger tiden de har sammen. Begge er glade i musikk, Trine har vært blodfan av Pink Floyd hele livet, mens Jone er mer av Elvis og annen retromusikk. Han er oppvokst med gammeldans, og det hender han drar en låt på trekkspillet. Jone er også veldig glad i å lage mat, og eksperimenterer stadig med nye retter. Som hjemmeværende under pandemien ville Jone gjerne finne på noe, da ble det kakebaking hver dag. Måltider kan fort bli et samtaleemne; for Trine passer det best å spise omtrent hver fjerde time, mens Jone kan gå et døgn uten mat.

– Det er Trine som har best oversikt over hva vi har både her og der, sier Jone.

– Skal vi ha tradisjonsmiddager som kjøttkaker eller torsk, er det som oftest hun som kokkelerer. Jeg liker best å lage noe nytt og spennende, selv om ikke alt blir like vellykket.

Begge trives hjemme, og de går aldri tomme for samtaleemner. De snakker i timevis og blir aldri lei. Det aller mest essensielle i forholdet og ekteskapet deres, er vennskapet som ligger i bunnen. Uten det hadde de ikke valgt å dele resten av livet med hverandre.

Gift i 60 år: - Vi har aldri forsøkt å eie hverandre

Vi Pluss

Kragerø best om sommeren

Jone forteller hvorfor han, som vestlending, nekter å flytte fra Kragerø.

– Jeg utdannet meg til politi, og ble tvangssendt hit i 1983. Den gangen kunne man ikke velge hvor man ville jobbe. Jeg husker jeg lånte fars kartbok for å finne fram til denne byen jeg knapt hadde hørt om, mimrer Jone.

– Den første tiden led jeg av hjemlengsel. Jeg var ung og kjente ingen her. Nå derimot, kjenner jeg halve byen og elsker lokalsamfunnet.

Jone setter pris på at byen, med sine 10 000 innbyggere, er akkurat passe stor. Skjærgården, nærheten til sjøen, kunstnerne, reiselivet, ja – alt er positivt. Som politi ble han pensjonert som 57-åring, fortsatt med masse kapasitet igjen.

– Jeg er veldig glad i Skien, med alt byen har å by på. Men jeg trives også kjempegodt i Kragerø, og om sommeren kan jeg ikke tenke meg noe bedre sted å være, sier Trine.

Ekteparet tilbringer mye tid på Jomfruland, som er blitt favorittstedet. De har vært kunstverter, bodd i fyrmesterboligen og ligget i telt.

Både Trine og Jone er glade i å reise, spesielt til storbyer. De har også felles interesse i historie, og sluker alt av dokumentarer om første og andre verdenskrig, pluss amerikansk politisk historie. Serier ser de også sammen, der Trine foretrekker feel good som «The Crown», mens Jone digger «Star Wars».

Anne tok sluttpakke og overtok vingård i Italia: - Jeg kunne ingenting om vinproduksjon

Vi Pluss

Framtidsdrømmen

Hvor de er om ti år, kan verken Trine eller Jone svare på. Drømmen er et stort hus, med plass til alle barna når de vil komme på besøk. Trine og Jone kjenner hverandres barn godt og alle trives sammen. Men barna har ikke sett så mye til hverandre, både på grunn av aldersforskjellen og bosituasjonen.

– Jeg har alltid sagt at jeg skal bo ved sjøen når jeg blir stor, så kanskje det blir her i Kragerø, sier Trine.

– Vi bor jo midt i sommerparadiset, og jeg grøsser ved tanken på å begynne et nytt sted, legger Jone til.

Ekteparet har ingen konkrete planer, veien blir til mens de går. Begge storfornøyde med den tilværelsen de sammen har skapt, med særboerskap i et velfungerende ekteskap.