Annonsørinnhold

Her er de tidlige demens-tegnene

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Jeg får helt adrenalinkikk av å gå inn i de gamle husene. Noen ganger mister jeg munn og mæle fullstendig, sier fotograf Britt Marie Bye til Vi.no.

Starten på hennes altoppslukende hobby startet for noen år siden da en immunsykdom gjorde henne så allergisk at hun ikke tålte lukten av eksos utendørs. Bye, som bodde i Oslo, søkte ut i skogen.

På en av sine mange skogsturer kom hun over et forlatt hus som sto åpent.

– Det hang en frakk på veggen. På gulvet sto det sko. Det så ut som om noen bare hadde gått ut og forsvunnet. Huset sto der helt stille mens samfunnet utenfor raste videre. Jeg fikk en følelse av å ha gått ut av tida.

Over hele landet finnes forlatte, gamle hus. For Bye ble det en hobby å lete aktivt etter dem. Hun er ikke den eneste som er fascinert av disse gamle husene. På Instagram-kontoen bybrittm, hvor hun deler bilder fra husene hun finner, har hun over 90 000 følgere. Og 1. september utgis bildeboka «Forlatte hus».

Eksen kan arve pensjonen din. Slik hindrer du det

Vi Pluss

I Norge og andre land er det så mange som leter etter gamle hus, både i urbane og rurale strøk, at fenomenet har fått navnene urbex og rurbex. Urbex er forkortelse av urban exploration og betyr at folk oppsøker forlatte bygninger i byene. Rurbex er en forkortelse av rural exploration og beskriver fenomenet der privatpersoner oppsøker forlatte hus og bygninger på landsbygda.

Norsk arvemysterium: Hvem skal arve Solveig Olsens millioner?

Som en tidskapsel

– Jeg er relativt hekta på gamle hus. Noen gir en følelse av at det har vært et hus med hjerterom. Andre kan gi en dårlig følelse. Når mange møbler står igjen, får jeg et inntrykk av hjemmet slik det en gang var. Det ser ut som om de bare har reist.

Ett av husene med en spesiell historie, ligger værhardt til ved en vei mot havgapet i Lofoten. Opp gjennom åra har folk vært innom. De har tatt med seg ting og rotet rundt. Likevel står det igjen møbler og inventar som om de som en gang bodde der har forsvunnet i løse lufta.

Når bør du ta ut pensjon? Se valgene du har - og de økonomiske konsekvensene

Vi Pluss

Bye kaller huset for «Annyhuset».

– Huset til Anny ble stående igjen som en tidskapsel med mye interiør. Hun som bodde der ble enke i ung alder. Hun var et arbeidsjern av en dame. Hun drev med sauer og levde relativt enkelt. I nærmiljøet var hun kjent for å være dyktig med håndarbeid, forteller Bye.

Men hva skjedde med Anny og hvorfor ble huset hennes stående slik?

– En dag i 1972 våknet Anny som vanlig alene i huset. Hun følte seg ikke helt i form, men hun lagde seg likevel frokost, tok oppvasken og drakk en kopp kaffe ved kjøkkenbordet. Så tok hun på seg kåpen sin og dro til legen. Der, på legekontoret i bygda, fikk hun slag og døde momentant. Så ble huset stående tomt, slik hun hadde forlatt det. Med tøflene i gangen, oppvasken til tørk på benken, og kaffekoppen på bordet, forteller Bye.

Prissjokk på briller: Fra 1493 til 12 258 kroner

Vi Pluss

Etter at hun døde, overtok naboen jorda.

– Sønnen hennes hentet det han ville ha. Etter det ble huset stående som en tidskapsel, sier Bye.

Levende og fargerik person

Gjennom research har Bye funnet ut hvem Anny var. Av folk som kjente henne, ble hun beskrevet som en levende og fargerik person som var godt kjent og godt likt i bygda.

Anny bodde i huset sammen med sin mann Hans og deres sønn. Hun ble enke tidlig på 50-tallet og drev da det lille småbruket alene. Hun hadde et par kyr og noen sauer. På småbruket var det to fjøs og godt med beiteområder.

Hun døde alene. Først nå kommer Betzys hemmelighet for en dag

– Anny beskrives som veldig omgjengelig og snakkesalig. Det hendte ofte at hun inviterte både kjente og ukjente hjem på en kopp kaffe og en prat.

Anny pleide å feire jula sammen med en nabofamilie. Ungene syntes det var så gøy da Anny kom, fordi hun lekte og oppførte seg som om hun var barn selv.

– En spesiell følelse

Bye gjør mye research for å finne ut hvem som eier husene hun finner.

– Det beste er å få nøkkel og tilgang til hus der det ikke har vært mange mennesker. Det viser seg at det er mange spennende og morsomme historier om de ulike husene, sier Bye.

Hun er opptatt av å la husene stå urørt når hun forlater dem.

Skjult i en skuff lå beviset på hva Astrids far opplevde

– Det er en veldig spesiell følelse å gå inn i disse husene. Jeg føler jeg må respektere det og formidle det jeg ser videre. Jeg flytter ikke på noe, jeg bare dokumenterer det jeg ser. For meg gir det den samme følelsen som å hoppe i fallskjerm. Jeg elsker gamle hus og dette er det største jeg kan gjøre. Jeg blir helt euforisk og utslitt etterpå, forteller Bye.