Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Turid Williksen (59) har alltid vært en sprek dame. I sommerhalvåret har hun løpt, syklet og gått lange turer i fjellet, om vinteren har hun gått mil etter mil på ski.

I en uke hver sommer har hun og venninnegjengen syklet et nytt strekk av Norge på langs, ofte med dagsetapper på inntil 100 kilometer.

Les mer om sykkelturen deres her, som Vi.no skrev om i fjor:

- Å reise på denne måten er oppnåelig for de fleste

Men i fjor sommer begynte hun å merke at noe føltes feil. Hun hadde mye vondt i magen, og natta før hun og venninnene skulle sykle en av de aller lengste etappene, lå hun våken med magekramper og lurte på om hun måtte stå over.

Irritabel tarmsyndrom, mente legene først. Men de sterke smertene vedvarte, og Turid følte seg mer og mer sliten, utafor og utilpass.

Først i november kom forklaringen, og samtidig sjokket: Eggstokkreft. En svulst på nærmere 15 centimeter ble fjernet, og etterpå måtte Turid gjennom seks harde cellegiftkurer.

- Det var ikke en god diagnose å få. Jeg ble operert før jul, men de klarte ikke fjerne alt, så jeg har fortsatt litt spredning. Men jeg har lært meg å leve med det, forteller hun.

Disse matvarene bør du spise mer av

Vi Pluss

Slik bør du trene i overgangsalderen

Vi Pluss

Urettferdig

Fram til hun ble syk, har trening og fysisk aktivitet vært en hovedingrediens i Turids liv. Hun har hatt flere styreverv i lokale idrettsforeninger og var nestleder i Viken idrettskrets i Norges idrettsforbund fram til i vinter. Fysisk aktivitet i et folkehelseperspektiv har vært en av hennes hjertesaker. Så hvorfor skulle akkurat hun bli syk, hun som har levd slik ekspertene anbefaler og gjort alt «riktig»?

- Jeg sa det til datteren min, at jeg syntes det var urettferdig at jeg skulle få kreft. Da svarte hun: Men mamma, du sa alltid til oss da vi var små at verden er urettferdig, sånn er det bare. Og det har hun rett i. Jeg kan ikke dvele ved det, sier Turid.

I stedet bestemte hun seg for å snu på det: Det at hun var i god form før hun ble syk og veldig glad i å trene, var rett og slett en stor fordel. Det måtte vel kunne brukes som et verktøy til å tåle det hun skulle gjennom av behandlinger, komplikasjoner og senskader?

- Målet nå er å være så sterk som overhodet mulig, slik at jeg har styrke til å takle alt som kommer, sier hun.

Laura fikk ADHD-diagnose som 51-åring: - Jeg har alltid tenkt at jeg bare måtte skjerpe meg

Nå: D-vitamin kan beskytte mot luftveisinfeksjoner

Fra 21 til 3 km

Så Turid har gått turer. Først bare den drøye kilometeren rundt kvartalet i nabolaget sitt, det var mer enn nok. Så økte hun til litt lengre turer i Bærumsmarka og på fjellet. Hun har syklet, ikke Birkebeinerrittet slik hun gjorde før hun ble syk, men på spinningsykkelen hjemme og på sin nye elsykkel.

Nå har hun også begynt å løpe igjen. Målet er å delta i Rosa sløyfe-løpet 12. oktober, og klare å løpe de tre kilometerne til mål.

- Det er en ganske stor kontrast fra tidligere, da målet var 21 kilometer i Birkebeinerløpet?

- Ja. Men for meg gir det veldig god motivasjon å ha et mål, uansett hva det målet er, sier Turid.

Hun har deltatt i Birken flere ganger enn du kan telle på to hender -både på ski, på sykkel og med løpesko. Seks ganger har hun gjennomført alle tre løpene i samme år: 54 km på ski i mars, 21 km på beina i juni og 86 km på sykkel i august.

Men nå er altså målene kraftig justert - uten at det gjør bragden ved å nå dem mindre. For selv om hun er ferdig med operasjon og cellegift, sliter hun med flere senskader. En av dem er nerveskader som gjør føttene numne og beina stive som tømmerstokker.

- Det er verst om morgenen, og om kvelden når jeg skal sove. Da kan det kjennes ut som små lyn som stikker meg i tærne og under føttene. Og stivheten i beina gjør all fysisk aktivitet veldig vanskelig, forteller hun.

Derfor er middelhavsdietten så sunn

Vi Pluss

Dette fikk Solveig i gave til 90-årsdagen

Dørstokkmila

Men vanskelig er ikke det samme som umulig. Og med viljestyrke, motivasjon og glede over å være aktiv kan man komme langt, selv på stive bein. Turid har allerede klart å løpe en kilometer tre ganger etter hverandre, nå gjenstår bare målet om å løpe de tre kilometerne sammenhengende.

- Jeg tror jeg skal klare det, men uansett er det viktigste for meg å ha et mål. Jeg var utrolig stolt da jeg på 17. mai klarte å komme meg de 170 høydemeterne opp til Brunkollen markastue i Bærumsmarka, bare tre uker etter at jeg var ferdig med siste cellegiftkur, forteller hun.

Også for Turid hender det at dørstokkmila er både høy og lang. Særlig hvis hun våkner med ekstra vonde bein, eller det regner og er kaldt. Da minner hun seg på sitt eget livsmotto: Først yte, så nyte. Og kommer seg ut likevel.

- Det kan av og til føles nesten umulig å komme seg ut døra, men når jeg først er ute, kjennes det veldig bra. Det verste jeg kan gjøre, er å bare sitte hjemme og tenke at jeg har vonde føtter. Det vil bare føre til tungsinn. Jeg kan bli veldig sliten av å være i aktivitet, men det gir meg også mye energi, sier hun.

Ny metode: - Kan utgjøre en stor forskjell for helsa

Vi Pluss

For Sharon er 60 det nye 30

Bra for kropp og psyke

Skal hun gi ett råd til andre i samme situasjon som henne, er det dette: Kom deg ut. Vær aktiv. Og husk at alt er bedre enn ingenting.

- Mange er ikke så glad i å løpe, men det er også veldig bra å gå tur. Så lenge man kommer seg ut i frisk luft og rører litt på seg, selv om det bare er i fem minutter, vil det hjelpe for både kroppen og psyken, sier hun.

I sommer nådde hun en viktig milepæl: Hun kom fram til den siste av til sammen 178 turorienteringsposter som Fossum idrettslag hadde satt ut i Bærum der hun bor.

- Noen av dem var i boligstrøk eller bynære områder, andre var langt inni skogen. For meg har det vært ren terapi å traske rundt og lete etter de postene, fordi jeg ble så fokusert på det at jeg ofte glemte at jeg var syk. Målet var å finne alle i løpet av sommeren, og det klarte jeg, forteller hun stolt.

Da smertene meldte seg ble dette løsningen

Vi Pluss

Optimist

Neste mål er å klare å gå på ski til vinteren. Det klarte hun ikke i fjor, til det var hun altfor dårlig. Men i år tror hun at det skal gå, selv med tømmerstokker til bein. Og neste sommer setter venninnegjengen hennes seg på syklene sine igjen for neste etappe av Norge på langs, denne gangen fra Nord-Trøndelag til Elverum. Det var her årets tur skulle gått, men i solidaritet med Turid utsatte de avreisen med et år.

- Neste sommer skal jeg være med, på elsykkel. Drømmen er å klare å sykle hele veien. Det er ikke sikkert det går, men jeg er optimist, sier Turid.

Inntil videre tar hun en dag om gangen. Hvordan livet blir i framtiden vet hun ikke - men det gjør jo strengt tatt ingen av oss. Vi bare glemmer det litt, i vårt selvfølgelige forhold til det å leve.

- Det har vært en sjokkopplevelse å bli så kraftløs som jeg var i vinter, og jeg er forberedt på at jeg kanskje ikke blir 90 år gammel. Men jeg kan ikke ta sorgene på forskudd, for da får jeg jo ingen glede av livet nå. Jeg vil heller ta motbakkene når de kommer, sier hun. Og legger til:

- Jeg er et hverdagsmenneske. Jeg er ikke avhengig av å reise til Paris for å være lykkelig. Det holder med en tur på hytta.