Paralympics 2021

Stjerneskudd i voksen alder

Heidi (48) levde et vanlig liv med mann og barn. En tur til Beitostølen forandret alt. Nå representerer hun Norge under Paralympics i Tokyo.

TOPPIDRETTSUTØVER SOM VOKSEN: Heidi gikk fra et vanlig familieliv til å trene 20-25 timer i uka. Under Paralympics i Tokyo som går av stabelen 24. august representerer hun Norge i paraskyting. Foto: NTB
TOPPIDRETTSUTØVER SOM VOKSEN: Heidi gikk fra et vanlig familieliv til å trene 20-25 timer i uka. Under Paralympics i Tokyo som går av stabelen 24. august representerer hun Norge i paraskyting. Foto: NTB Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Bak en barneskole på Kløfta i Ullensaker er to personer på vei inn i skyteanlegget i Alfhallen. Heidi Sørlie-Rogne og assistent Aleksander Teisrud skal i gang med ukas siste treningsøkt før helgen: fire timer skyting med en matpakke midtveis. Hun får hjelp til å lade rifla, og den spesialsydde skytterjakken i turkis skinn og stiv hvit canvas zippes på. Omsider rulles stolen bort til standplass. Plutselig blir det helt stille: Heidi er klar for å skyte.

- Jeg trener mellom 20-25 timer i uka med både fysisk og mental trening. For meg betyr det trening hver dag, men jeg prøver å ha én dag i helgen fri. På en vanlig dag er jeg i hallen fra klokken halv ni om morgenen og til midt ut på ettermiddagen. Når jeg kommer hjem spiser jeg middag, og så blir det gjerne en runde med mental trening før jeg legger meg, forteller hun.

48-åringen fra Rælingen er til daglig jurist i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. Hun er født med Charcot-Marie-Tooths sykdom; en sjelden og arvelig muskelsykdom som rammer nervene i kroppen, armer og bein. Det betyr at muskelsvekkelse og tretthet er vanlige symptomer. Fordi sykdommen utvikler seg langsomt, begynte Heidi først med rullestol i slutten av 20-årene.

- Jeg bruker mye lengre tid på å gjøre ting enn andre, men jeg gjør det på min måte. Selv om jeg har denne sykdommen prøver jeg å være så aktiv som mulig. Den skal ikke hindre meg i å nå målene mine. Heldigvis har jeg foreldre som har støttet meg og oppfordret meg til å være med på mest mulig i oppveksten. Det har vært nyttig å ha med seg i livet.

Heidi jobber redusert i 50 prosent stilling, og har en assistent som hjelper henne med praktiske gjøremål i dagliglivet. Assistenten er hennes hender og føtter, som hun beskriver det. Utenom skytebanen er det også viktig for henne å holde seg i form. Det finnes ingen kur mot muskelsykdommen, eller medisiner som forhindrer musklene i å bli svakere. Jevnlig fysisk trening og god kontakt med fysioterapeut er derfor alfa omega.

Fra støl til Suhl

Livet som toppidrettsutøver kom sent — og brått. For ni år siden ble hun overtalt til å være med på skytebanen under et rehabiliteringsopphold på Beitostølen Helsesportsenter. Hun hadde aldri vært noe interessert i skyting, men det kunne jo ikke skade å bli med de andre bort.

I prat med instruktøren fikk hun vite at hun faktisk ikke bodde så langt unna Norges største og beste skyteanlegg innendørs: Alfhallen. Det var der de første treningene skulle begynne. Da ektemannen Stian foreslo at hun skulle kjøpe egen rifle, etter å ha lånt utstyret i hallen en stund, var hun ennå i tvil. Men om det ikke var noe gøy, så kunne de jo bare selge den? Javel, la gå.

- Jeg syntes det var veldig gøy å trene. Når du skyter med folk som er bedre enn deg, så har du lyst til å strekke deg etter dem. Da jeg opplevde fremgang ble jeg nysgjerrig på hva som ville skje om jeg trente bedre og smartere.

I en samtale med Heidi merker du at hun er sterk og bestemt, på en varm og menneskelig måte. Det er noe ved henne som føles trygt, sikkert.

I 2014 ble Heidi tatt ut til å være med til VM i Tyskland. Hun var ikke en gang på landslaget, men hadde skutt så bra i konkurranser at hun fikk muligheten. To år etter Beitostølen skulle Heidi nå til Suhl, en gruveby på størrelse med Arendal, for å konkurrere i verdenstoppen. Siden den gang har det vært seriøs og målrettet satsning mot å bli best.

Midt i blinken

Heidi Sørlie-Rogne har siden skutt flere ganger for Norge i øvelsene 10 meter luftrifle og 50 meter rifle. I 2016 deltok hun i Paralympics i Rio. På et verdenscupstevne i 2019 skjøt hun seg til sølvmedalje, som første norske paraskytter noensinne på pallen i øvelsen 50 meter. Paraskyting er betegnelsen på skytesport tilpasset personer med nedsatt funksjonsevne.

FRA NYBEGYNNER TIL TOPPIDRETTSUTØVER: Det var en tilfeldighet som gjorde at Heidi Sørlie-Rogne begynte med skyting. Nå representerer hun Norge under Paralympics i Tokyo. Foto: Fartein Rudjord
FRA NYBEGYNNER TIL TOPPIDRETTSUTØVER: Det var en tilfeldighet som gjorde at Heidi Sørlie-Rogne begynte med skyting. Nå representerer hun Norge under Paralympics i Tokyo. Foto: Fartein Rudjord Vis mer

Skyting som sport handler om å treffe med knøttsmå marginer. I Heidis øvelser skal hun skyte 60 skudd. Hvert skudd graderes med en poengsum og det beste skytteren kan få er 10,9 poeng. Gang på gang gjelder det å treffe så nært 10,9 poenggrensa som mulig.

Blinken? Den er 0,5 mm i luftøvelsen, som spissen på en blyant, og 10,4 mm på øvelsen 50 m, på størrelse med viskelærtoppen på en blyant.

For å unngå «tynne tiere» er det viktig at skyttere finner roen til å gjøre det dem skal, havne i sin egen boble. De fleste av oss er ikke så flinke til å senke nervene på kommando, men det er akkurat det skyttere som Heidi trener på om det skal holde til pallplass. Og samtidig treffe på millimeteren.

Paralympics i Japan

- Da Paralympics i Tokyo ble utsatt ett år syntes jeg det var kjempetungt, for jeg følte meg veldig klar og godt forberedt. Da måtte jeg ta meg helt fri og finne ut hva jeg skulle gjøre. Men jeg hadde trent så mye at jeg ville gå for ett år til. Nå tenker jeg at er enda bedre forberedt enn hva jeg var.

På spørsmål om hvordan hun har klart å bli så god er hun sen med å trekke frem sine egne kvaliteter.

- Jeg kom inn i en klubb som tok meg veldig godt i mot. De både tilrettela og inkluderte meg i det de hadde for de andre utøverne, selv om de ikke hadde mye kjennskap til parautøvere fra før. I tillegg har jeg et forbund som har vært flinke til å likestille satsingen på både funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede.

Før Heidi sier noe om seg selv fremsnakker hun både Olympiatoppen, arbeidsgiveren og familien som viktige støttespillere.

- Om jeg skal si noe om meg selv så er det at jeg er flittig og følger treningsopplegg iherdig. Jeg er treningsivrig og legger ned veldig stor treningsmengde. Å trene så mye som jeg gjør tar det meste jeg har av kapasitet og overskudd. Det blir lite tid til familie og venner.

For en som ble toppidrettsutøver sent i livet er ikke livsstilsendringen alltid like lett å forstå for alle. Det kan være vanskelig for andre å skjønne hvor tidkrevende satsingen er når du gang på gang må takke nei til familiebesøk og bursdagsselskap.

- Vi er strenge på hvem vi kaller toppidrettsutøvere. Heidi beskriver vi som det.

Landslagstrener og prosjektleder for paraidretten i Norges Skytterforbund, Malin Westerheim, beskriver Heidi som den komplette lagspiller. Hun har trent Heidi siden 2019.

At Heidi har utviklet seg fra å være nybegynner til toppidrettsutøver på under ti år mener landslagstreneren taler for seg.

- Vi har vært tydelige på at vi ikke sender utøvere til Paralympics som vi (Skytterforbundet jour. anm) ikke tror har en reell sjanse for å kjempe om medaljer. Om Heidi skyter seg til en finale så vet vi at hun kan. Hun har toppidrettshodet og vinnerviljen som skal til i denne sporten.

Sportssjef i Norge Skytterforbund, Tor Idar Aune forteller at forbundet har en streng definisjon på hvem som kan kalle seg toppidrettsutøver. Å være på toppidrettsnivå betyr at sporten må være hovedgeskjeften og i sentrum for alt du foretar deg. Det er det som må til for å konkurrere mot de beste i verden.

- Det er ikke mange toppidrettsutøvere innenfor paraidretten i Norge. Heidi er en av dem. Jeg synes alltid hun har vært en skikkelig utøver. Høflig, vennlig og en som sier ifra hvis noe er urettferdig. Hun er en god representant for skytterlandslaget, forteller sportssjefen.

- Om hun tør å slippe seg helt løs så vet vi at hun får ut potensialet sitt. Stole på seg selv 100 prosent og bare gjøre det, ikke overtenke. Det veit jeg hun også jobber med.

- Hun er mer enn god nok for å være i det gode selskapet i Paralympics, avslutter Aune.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer