Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Med ønsket om å la slitne mødre slippe flere graviditeter, men også et politisk mål om å forhindre at «mindreverdige» satte barn til verden, dukket det i 1934 opp en ny steriliseringslov i Norge.

Med bakgrunn i denne loven ble over 40 000 personer sterilisert, i mange tilfeller under tvang.

Den groteske tvangsbehandlingen rammet mange tusen nordmenn

Derfor ble steriliseringsloven innført

Stortinget vedtok i 1934 «Lov om adgang til sterilisering» som blant annet åpnet for «seksualinngrep på sinnssyke og personer med særlig mangelfullt utviklede sjelsevner» i tilfeller hvor det «ikke er håp om helbredelse eller vesentlig bedring og det er grunn til å anta at vedkommende ikke vil bli i stand til ved eget arbeide å sørge for sig og avkom, eller at en sykelig sjelstilstand eller en betydelig legemlig mangel vilde bli overført på avkom».

Tilsvarende lov med adgang til eugenisk eller sosialt begrunnet tvangssterilisering av «sinnssyke» og «åndssvake» ble innført i alle nordiske land i løpet av 1930-årene.

- Spørsmålet om en steriliseringslov var blitt diskutert i mange år, og denne diskusjonen var for en stor del knyttet til en sosialpolitisk tenkning som handlet om å forhindre at «mindreverdige» satte barn til verden, men ikke bare. Det var også et ønske om å la «utslitte mødre» få slippe flere graviditeter, forteller Per Haave, som er forsker ved det medisinske fakultet på Universitetet i Oslo.

Før 1934-loven kom, handlet sterilisering først og fremst om sterilisering av kvinner der graviditet og fødsel innebar en fare for kvinnens liv og helse.

- Bestemmelser i straffeloven tillot ikke andre begrunnelser. Likevel, fra midten av 1920-åra, ble et økende antall kvinner sterilisert på såkalt utvidet medisinsk indikasjon, som i realiteten var begrunnet i sosiale eller økonomiske hensyn, gjerne i tilknytning til fødsel eller svangerskapsavbrudd hos kvinner som ofte hadde flere barn og levde i trange økonomiske kår, forklarer Haave

Ble avlyttet av POT og politianmeldt for blasfemi

Sterilisering som prevensjon

Den nye loven, derimot, åpnet opp for flere begrunnelser for å sterilisere personer, og Haave forteller at flere grupper ønsket en slik lov velkommen.

- Flere grupper presset på, særlig kvinnebevegelsen, legestanden og kristenfolket. Kvinnebevegelsen ønsket en lov som dels kunne gi myndighetene adgang til å kastrere seksualforbrytere, dels å gi kvinner adgang til å velge sterilisering som prevensjon, forteller Haave.

Tilgangen på andre prevensjonsmidler var begrenset på denne tiden.

Samtidig var det ønsker om å forhindre at enkelte forplantet seg, spesielt hos legestanden.

Hadde rasehygieniske mål

- I legestanden var det ønske om å kontrollere forplantningen blant «mindreverdige» av rasehygieniske eller eugeniske hensyn, men også av sosiale og økonomiske hensyn, forteller Haave, og legger til at disse hensynene ofte gled over i hverandre.

Han forteller at det blant kristenfolket var særlig den filantropiske foreningen Norsk misjon blant hjemløse som presset på for å få en lov.

- Med private og offentlige midler og vide fullmakter fra statlige myndigheter arbeidet denne foreningen med å bekjempe det såkalte omstreiferondet, i praksis en politikk for å assimilere taterne/romanifolket. Foreningen anslo at en tredel av gruppen «omstreifere», som rundt 1930 angivelig besto av vel 2100 personer, var «defekte», og derfor burde steriliseres, forteller Haave.

Tjente store penger på kvinner i «uløkka»

- Et rasehygienisk middel

Selv om steriliseringsloven for kvinnebevegelsen ble sett på som en lettelse for mange kvinner i barnerike familier som ikke lenger ønsket å bli gravid, innebar den også at vel 900 personer ble tvangssterilisert av rasehygieniske årsaker eller der man regnet med at barnet kunne bli en byrde for samfunnet, forklarer Haave.

- Hva innebar loven i praksis?

- I praksis innebar loven at sterilisering kunne foretas selv om det ikke var nødvendig av medisinske grunner, det vil si hvis graviditet og fødsel innebar en fare for kvinnens liv og helse, forteller Haave.

Dette åpnet for at både kvinner og menn - selv om det ikke var en veldig aktuell problemstilling på denne tiden - kunne søke om sterilisering av andre grunner enn medisinske, noe som gjerne ble gjort av «den utslitte mor».

- Samtidig innebar loven at det ble åpnet for tvangssterilisering. Vel 900 personer ble sterilisert uten eget samtykke, de fleste i 1930- og 1940-åra, forteller Haave, og understreker at i praksis var tvangssteriliseringen mer omfattende.

Dagmar fikk betalt for å ta vare på spedbarn - drepte dem etter at hun tok over omsorgen

Vi Pluss

Frivillig under tvang

Forskeren forteller at rundt 1200 personer undertegnet søknad om sterilisering, i tillegg til de 900 som allerede nevnt. Rundt 75 prosent av disse personene ble kategorisert som «åndssvake» eller «psykisk utviklingshemmede».

Fordi de 1200 ikke ble regnet som «psykisk normale» i steriliseringslovens forstand, krevde loven samtykke fra foreldre, oppnevnt verge eller hjelpeverge.

- Foreldre som nektet å gi samtykke til sterilisering av sine mindreårige barn, ble ofte erstattet med en samtykkevillig verge eller hjelpeverge. Disse steriliseringene hadde størst omfang i tidsrommet 1945–1965. De var formelt frivillige, men i praksis ofte tvangspreget. Mange undertegnet en søknad for å bli utskrevet fra institusjon, for å få utført abort eller for ikke å bli fratatt barn, forteller Haave.

- I tilfeller der psykiske lidelser var årsak til tvangssteriliseringen, hvor alvorlige lidelser var det snakk om?

- For at en person skulle kunne bli sterilisert uten samtykke krevde loven at vedkommende var «sinnssyk» eller hadde «særlig mangelfullt utviklede sjelsevner» (som var lovens begrep for åndssvak med lav IQ) uten at det var «håp om helbredelse eller vesentlig bedring». Loven stilte, ut fra samtidens forståelser, med andre ord strenge krav til sterilisering uten eget samtykke. Men i praksis ble flere personer med mindre alvorlige lidelser sterilisert uten eget samtykke, forteller Haave.

Alkoholikere, døve og omstreifere

Loven slik den ble vedtatt i 1934, åpnet altså for sterilisering av «mindreverdige», der den i hovedsak siktet til «sinnssyke» og «åndssvake» som ikke kunne antas å forsørge barn, eller som ville få «arvedefekte» barn.

I praksis ble det derimot brukt en langt videre definisjon på hvem som kunne regnes som «mindreverdig».

- Det omfattet en rekke grupper av mennesker, som ble betraktet som en byrde for samfunnet, og som derfor fratas muligheten til å sette barn til verden. Foruten åndssvake og sinnssyke, kunne det være kriminelle, alkoholikere, prostituerte, døve, epileptikere, omstreifere og moralske undermålere, for å si det med datidas ord. Kort sagt, det var mennesker som ble oppfattet som asosiale eller antisosiale, forteller Haave.

1 kilowatt-time = 58 kroner!

- Et overgrep mot en minoritet

Også «omstreifere» ble utpekt som en av målgruppene for sterilisering i forkant av lovvedtaket i 1934, selv om loven ikke sa noe om sterilisering av denne gruppen.

- Det er dokumentert at loven ble brukt overfor «omstreifere», som for en stor del omfattet tatere/romanifolk, en gruppe mennesker som i dag har status som nasjonal minoritet, forteller forskeren.

- Her spilte blant annet psykiateren Johan Scharffenberg og Norsk misjon blant hjemløse viktige roller som pådrivere. Fra slutten av 1930-åra til slutten av 1940-åra var kvinner tater-/romanislekt mer utsatt for tvangssterilisering enn kvinner flest, forteller Haave.

- Samlet sett framstår den steriliseringspraksisen som rammet taterne/romanifolket som et overgrep mot en minoritet, understreker han.

Lite skilte frivillighet og tvang

For å gjennomføre en sterilisering etter loven av 1934 måtte enten personen selv eller en som hadde med vedkommende å gjøre, ta initiativ til tvangssterilisering.

- I tilfeller der inngrepet skulle foretas uten eget samtykke, måtte søknaden sendes av personens verge eller hjelpeverge, eller fra politimester eller anstaltbestyrer med verge eller hjelpeverges samtykke. Søknaden, som også måtte inneholde legeerklæring – og samtykkeerklæring fra ektefelle der det var aktuelt, ble behandlet av et eget, sakkyndig råd med helsedirektøren som leder, forklarer Haave.

Han sier videre at rådet foretok en skjønnsmessig vurdering av søknaden, og når tillatelse forelå, kunne vedkommende opereres i et nærmere angitt sykehus. Rådet avslo enkelte søknader fordi de ikke anså inngrepet som nødvendig eller godt begrunnet, og i noen tilfeller nektet leger å operere, fordi de fant inngrepet urimelig.

- Steriliseringsrådet behandlet også søknader som var undertegnet av vedkommende og sendt inn med obligatorisk samtykkeerklæring fra en tredjepart. I realiteten var det lite som skilte disse steriliseringene fra de «rene» tvangssteriliseringene, det vil si sterilisering uten eget samtykke. Ofte var tredjeparten – særlig verge eller hjelpeverge – en pådriver, slik at den det gjaldt i realiteten hadde begrenset valgfrihet, eller ingen valgfrihet i det hele tatt, forklarer Haave.