Få tilgang til våre aller beste artikler på Vi Pluss her, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Reisen har endret livet mitt. Jeg tok noen grep med å flytte fra leilighet i Bærum til et lite hvitmalt skipperhus i Engelsviken utenfor Fredrikstad, nær havet, i 2019. Dette fordi jeg lengtet så etter hav da jeg gikk midt i Europa og ikke så hav på 3,5 måneder, sier Synnøve Skåksrud.

– Først da jeg kom til Ravenna ved Adriaterhavet innså jeg hva havet betyr for meg. Vel hjemme tok jeg konsekvensen av det og flyttet tilbake til min barndoms by, 50 år etter at jeg flyttet derfra.

Nøkkelen til å finne kjærligheten som voksen

Vi Pluss

- Veien ut av ensomhet handler nesten alltid om én ting

Vi Pluss

Viljestyrken trumfet alle advarsler

Det manglet ikke på advarsler da Synnøve planla sitt livs reise. Hun forteller at formen var middels, hun var verken spesielt sterk eller hadde den beste kondisjonen. Og med noen kilo for mye, var det mange som mente at hun heller burde ta fly for å komme seg til Roma. Dessuten var det farlig der ute, altfor skummelt for en kvinne å gå alene i Europa.

Annonsørinnhold

Slik finner du billigste mobilabonnement

Synnøve ler litt når hun snakker med Vi.nos journalist i telefonen.

– Jeg tok imot velmente råd, lyttet, men fulgte ikke alle. Jeg hadde en indre drive, og da jeg først bestemte meg, ville jeg gjennomføre så sant jeg holdt meg frisk. Det gjorde jeg heldigvis.

– Planleggingen var viktig, ikke minst med tanke på å komme i bedre form. Jeg kontaktet et treningsstudio og spurte om de kunne gi meg intensiv trening, siden jeg hadde tre måneder på meg før jeg skulle begi meg på vandringen. Studioet spanderte tre timer gratis personlig trener, og jeg trente der flere ganger i uken frem til startdatoen 18. juli 2018, rett etter at jeg hadde hatt min siste arbeidsdag.

Synnøve har to sønner som heiet på sin mor. De var ikke var i tvil om at hun ville klare å komme seg til Roma.

– Jeg tror nok de var veldig glade da jeg var hjemme igjen fem måneder senere, sier Synnøve.

«Når man er 66, gjør man som man vil» sang Wenche Myhre. Og det var akkurat det Synnøve gjorde.

Jobben var en stor del av livet

– Jeg er utdannet sykepleier og har jobbet både som intensivsykepleier, bedriftssykepleier, innen rus og psykiatri, HMS, som leder og lærer. Jeg er også utdannet psykoterapeut og har tidligere jobbet selvstendig som det, forteller Synnøve.

Hun forteller at yrkeslivet har vært både givende og til inspirasjon og glede. I løpet av 40 år har det også vært perioder hvor stresset har vært høyt, og summen av privatlivet og jobblivet har blitt for mye. Synnøve har gått på noen smeller, men har heldigvis alltid klart å reise seg igjen og gått videre.

– Siden jobben har vært mye av mitt liv, trengte jeg et prosjekt for å tørre å pensjonere meg. Hva skulle jeg ellers bruke all den fritiden til, som jeg ville få som pensjonist, sier Synnøve.

– Prosjektet ble å gå en landvandring, som ble en skikkelig langvandring.

Da Synnøve hørte at det finnes en pilegrimsrute til Roma, begynte hun å undersøke muligheten for å gå dit. Hun forklarer at dette ikke hadde noe religiøst over seg, det var ingen botsvandring, men en bonusvandring.

– Det er umulig å ikke komme i kontakt med sin indre åndelighet når en går så mye i stillhet og i rolig tempo. Det viktigste var kanskje at jeg lærte eller fikk bekreftet det jeg trodde, nemlig at mennesker er hyggelig og snille og gjerne vil hjelpe. Jeg lærte at jeg skal stole på min intuisjon og ikke være så hodestyrt, sier Synnøve.

- Balansen kan trenes opp, uansett alder

Vi Pluss

Ikke naiv, men nøktern

Synnøve hadde hørt om Via Romea Germanica og et prosjekt som het «Pilgrim crossing boarder» tidligere, og dette ble turen hun valgte å gå. Hun kontaktet personer i Norge som kjente ruten og som kunne gi henne råd og veiledning i forbindelse med gjennomføringen av turen. Disse menneskene kjente også personer i de fem landene Synnøve skulle gå igjennom. Hun fikk en liste med navn, og visste at hun kunne ta kontakt underveis hvis hun ønsket eller trengte det. Dette opplevdes som en trygghet.

– Jeg gikk mye feil, så turen ble nok noe lengre enn nødvendig. Jeg hadde en kartbok for hvert land, men av og til stemte ikke kart og terreng, sier Synnøve.

Hun var imidlertid ikke redd for å spørre seg frem, og noen ganger ble folk med på vandringen en dag eller to. Når man går over 280 mil, er det fort gjort å gå seg bort underveis.

– Roma var målet mitt, og med stahet og utholdenhet så visste jeg at jeg ikke gi opp så lenge jeg holdt meg frisk. Jeg er heldigvis velsignet med god helse, den sviktet meg ikke på denne turen heller, sier Synnøve.

– Når jeg ser tilbake nå, ser jeg at menneskemøtene var det aller viktigste og det som berørte meg mest. Uten disse møtene, vet jeg ikke om jeg hadde orket all usikkerheten med å finne noe å spise eller et sted å overnatte hver eneste dag.

Synnøve kjente mye på ensomheten og aleneheten. Døgn etter døgn ble brukt til å gå, spise og sove. Samtidig ønsket hun å møte de hun traff med vennlig og åpenhet. Dette fikk hun også i retur, og Synnøve ser med takknemlighet tilbake på alle de fine samtalene underveis. Det var givende å snakke med andre enn seg selv innimellom. Språkbarrierene ble fort brutt ned, her forsto de hverandre uansett. Senest i mai 2022 kom to pilegrimsvenner, Thomas fra Tyskland og Gigi fra Italia, for å bli med på en vandring her i Norge. Gjensynsgleden var stor. Synnøve har fortsatt kontakt med flere hun ble kjent med på landvandringen.

– Vi mennesker er nok mer like enn ulike, og jeg tror jeg har blitt mer var og flinkere til å dele av meg selv, sier Synnøve.

– Dessuten har jeg blitt mer opptatt av å holde den fysiske formen ved like, med trening og turer.

Alt du må vite om «Nav-legene»

Vi Pluss

Forfatter og foredragsholder

Synnøves reise gikk ikke upåaktet hen i media. Hun er intervjuet både på tv og til reportasjer i aviser og blader. Etter at hun hadde vært på God Morgen Norge, ble Synnøve oppfordret til å skrive bok, noe hun med glede gjorde.

Boken «Min tur nå! Følg drømmen etter seksti» er historien om hvordan pensjonisten Synnøve snørte på seg vandrestøvlene og tok den ti kilo tunge sekken på ryggen, klar for å gå fra Bærum til Roma. Boken, som kom ut i 2018, er ikke en vanlig turbok, det er også en bok om Synnøves indre oppdagelsesreise og en søken etter det som er viktig i livet. Synnøve ønsker å minne leserne på å lytte til hjerte og tyde tegnene som strøs langs livets vei, Og viktigst av alt, det er ikke for sent å følge drømmen.

– Jeg har fått flere tilbakemeldinger fra personer som har lest boken som sier at de selv har drømmer, men ikke er så modige som meg, forteller Synnøve.

– Men modig er kanskje ikke det rette ordet, siden jeg mange ganger var livredd. Det er også viktig å formidle at man trenger verken være spesielt modig eller dyktig for å følge drømmen sin. Men man må bruke hjernen og lytte til hjertet.

Synnøve forteller at hun kun har fått positive tilbakemeldinger etter å ha gjennomført turen. Det at noe hun har gjort, kan berøre andre mennesker så mye at de kontakter henne og takker, gjør Synnøve ydmyk.

Hun holder også foredrag om det å våge å følge drømmen i godt voksen alder, det neste er i Stavanger.

– Jeg oppfordrer lytterne til å stole på at det ikke er for sent, selv om de har blitt 60+, sier Synnøve, som er takknemlig for å kunne være med og inspirere og motivere andre.

– Med mine erfaringer på godt og vondt, kan jeg gi andre noen verktøy, både for å overvinne frykt og håndtere hindringer på veien.

Synnøve forteller om et par konkrete hendelser for å beskrive dette:

– Da jeg gikk på landsbygda i Italia, sto det minst én bjeffende hund bak hvert eneste høye gjerde. En dag var porten til et av husene åpen, og en stor, knurrende hund kom mot meg. Da var jeg ikke høy i hatten. Jeg tok opp en pinne fra grøfta og måtte tenke raskt. Jeg sa til meg selv, nå puster du rolig, retter deg opp i ryggen og ser rett frem, mens jeg gjentok som et mantra; «Jeg er sjefen på denne veien». Hunden kom, luktet på meg og snudde. Med en skyhøy puls og gråten i halsen gikk jeg videre.

Et annet eksempel var da jeg nærmet meg Padova. Jeg innså etter cirka 20 kilometer at jeg hadde gått feil. Det var lite fristende å gå de 20 kilometerne tilbake for å så å fortsette i riktig retning. Slitenheten og mismotet tok overhånd og jeg tenkte at jeg sover her i grøfta i natt. Plutselig så jeg en rød bil litt lengre fremme. Da jeg nærmet meg, spurte sjåføren om jeg trengte hjelp, og jeg forklarte situasjonen. Han tok en telefon, og sa deretter at han kunne kjøre meg dit jeg skulle. Jeg takket ja. Sjåføren fortalte at han var på vei til Padova, hvor han jobbet som sykehusklovn på en barneavdeling. Han hadde ringt jobben for å si at han ble forsinket siden han måtte hjelpe en pilegrim. Da vi skiltes, ga han meg en rød klovnenese og sa; «Husk – ikke glem humoren i livet!»

Underlivsfremfall: – Denne behandlingen er et godt alternativ

Vi Pluss

Neste vandring vil jeg gå sammen med en annen

Selv om Synnøve stortrives både i skipperhuset og ikke minst utendørs i vakre Engelsviken, har ikke eventyrlysten helt sluppet taket. Hun innser at hun har blitt fem år eldre, men hun er fremdeles ved god helse og i bedre form enn da hun planla forrige langtur. Synnøve presiserer at hun aldri vil ta dumdristige valg, noe hun selvsagt heller ikke anbefaler andre å gjøre. Ingen har noe løfte på morgendagen, og at uforutsette helseutfordringer oftere rammer en 70 åring enn en 17 åring, er noe alle vet. Det skal man også ta hensyn til ved planleggingen.

– Men det å våge å åpne seg litt mer for folk uansett alder og etnisitet, har i hvert fall gitt meg mye verdifullt, sier Synnøve, som samler på alle gylne øyeblikk.

– Jeg kjenner på en utferdstrang og har veldig lyst på en ny landvandring selv om jeg nå er 71 år. Jeg vet at dersom det skulle bli aktuelt, kommer jeg ikke å gå alene. Da vil jeg ha en å gå sammen med, slik at vi kan dele på ansvaret og opplevelsene underveis.

Bør du eie eller leie bolig når du blir eldre? Svaret kan overraske deg

Vi Pluss