Thomas ble bare 18 år

Sønnens selvmord preger hver time i døgnet for Hilde og Kai Arne

Verken foreldrene, broren eller vennene merket at Thomas hadde tunge tanker. Det var ingen forvarsler. 24. april i år valgte sønnen deres Thomas på 18 år å avslutte livet sitt.

I april i år tok Thomas sitt eget liv, bare 18 år gammel. Foreldrene kan fremdeles ikke helt tro at Thomas aldri skal komme slentrende inn gjennom døra. Her fra en ferietur i 2018. Foto: Privat
I april i år tok Thomas sitt eget liv, bare 18 år gammel. Foreldrene kan fremdeles ikke helt tro at Thomas aldri skal komme slentrende inn gjennom døra. Her fra en ferietur i 2018. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Det er to år og tre uker mellom sønnene til Hilde Bermingrud Tordhol (56) og Kai Arne Tordhol (54). Markus er eldst, han er også den som holder ting for seg selv og ikke snakker noe særlig om følelser.

Thomas ble 18 år 22. januar. Han er sosial og snakker med alle, stopper opp, tar seg tid til det lille ekstra og er en bidragsyter på mange plan.

Familien på fire er sammensveiset og fungerer veldig godt, rollene er avklart. Det er viktig for Hilde og Kai Arne å gi barna gode verdier, og ferier blir høyt prioritert.

I februar i år reiser de på familietur til Krakow. De fortsetter på jobb og skole når de kommer hjem, og begynner så smått å planlegge nye turer. USA er favorittlandet, der har familien vært mange ganger.

Så skjer det ufattelige. 24. april i år velger Thomas å avslutte livet sitt.

Velger åpenhet

Da Vi.no besøker Hilde og Kai Arne på Jessheim, er bare de to hjemme. Markus har akkurat flyttet for å studere i Molde. Foreldrene er takknemlige for at kjæresten flyttet sammen med ham, det kjennes tryggere. Der det tidligere hørtes ivrige guttestemmer, er det nå stille. Kjellerstua er tom. Foreldrene kan fremdeles ikke helt tro at Thomas aldri skal komme slentrende inn gjennom døra, i sitt vanlige antrekk, shorts og hettegenser, og med en munter replikk i forbifarten.

Det er fire måneder siden paret mistet sin yngste sønn, og tapet preger hver time i døgnet. Allikevel er Hilde og Kai Arne fast bestemt på å skape seg en ny, god hverdag. Begge sier at Thomas kommer til å være med dem hver dag resten av livet, selv om han ikke er der fysisk.

Hilde og Kai Arne er fast bestemte på å skape seg en ny, god hverdag, selv om den euforiske lykkefølelsen antakelig aldri vil være tilstede mer, sier Kai Arne. Foto: Merete Sillesen
Hilde og Kai Arne er fast bestemte på å skape seg en ny, god hverdag, selv om den euforiske lykkefølelsen antakelig aldri vil være tilstede mer, sier Kai Arne. Foto: Merete Sillesen Vis mer

– Jeg tror aldri jeg kommer til å bli euforisk lykkelig igjen, men jeg er sikker på at det kommer glede og latter inn i livene våre igjen. Så får vi heller tåle møkkadagene, som det også blir mange av, sier Kai Arne med blanke øyne.

Foreldrene brukte lang tid på teksten som skulle stå på graven. De ønsker å dele sin historie i håp om at den kan få andre til å se noe de ikke så. Foto: Privat
Foreldrene brukte lang tid på teksten som skulle stå på graven. De ønsker å dele sin historie i håp om at den kan få andre til å se noe de ikke så. Foto: Privat Vis mer

Paret har valgt åpenhet fra første stund. Både for å unngå rykter, og for å hjelpe andre. De brenner for å få fjernet all tabu rundt psykiske plager, de vil ikke at problemer skal ties i hjel, men snakkes i hjel.

– Vi vil aldri få Thomas tilbake. Men vi vet at mange unge mennesker dessverre tar samme valg. Det eneste som føles riktig nå, er å dele vår historie, i håp om at den kan få andre til å se noe vi ikke så, sier Kai Arne.

Den verste beskjeden

– Vi har startet dagen med en runde på golfbanen, forteller Hilde.

– Det er en ny rutine som får oss til å stå opp og komme i gang, uansett om vonde tanker kverner rundt i hodet. Frisk luft og mosjon er god terapi, og jeg er takknemlig for at Kai Arne fikk meg med på dette.

Vi snakker litt om løst og fast, blant annet om lånehunden Wilma som er deres pelsterapi. Hilde forteller at hunden er en god trøst når hun er alene hjemme, det er ofte da de verste stundene kommer.

Hilde jobber i fengsel og Kai Arne i Posten, der han også har noen reisedager.

Helgen 22. – 24. april i år hadde begge fri, og nøt fine dager i Kragerø, sammen med flere vennepar. Markus og Thomas var alene hjemme. Det hadde de vært mange ganger, og foreldrene var aldri redde for at de fornuftige guttene skulle finne på noe tull.

Da mobilen til Kai Arne ringte tidlig søndag morgen, så han at det var et ukjent nummer, men svarte. Det var fra politiet på Romerike.

– Jeg tenkte først at det kunne ha skjedd noe med Markus, som ofte kjørte andre i helgene. Jeg ble lettet over beskjeden om at alt var bra med ham, sier Kai Arne, og må stoppe mens tårene renner.

– Politiet fortalte så at de hadde funnet skolesekken og mobilen til Thomas. Da forsto jeg at han enten hadde vært ute for noe kriminelt, eller han hadde tatt livet sitt. Det var det siste.

Mange var sårbare

En venninne kjørte Hilde og Kai Arne hjem til Jessheim, der en kamerat pluss farfar og hans samboer hadde kommet og var sammen med Markus, politiet hadde også vært der. Hilde og Kai Arne hadde telefonkontakt med kriseteamet på vei hjem, og avtalte at teamet skulle komme klokken 14.

I samråd med kriseteamet la Hilde så ut en melding på Facebook og fortalte hva som hadde skjedd. Om kvelden ble Jessheim kirke åpnet, der var presten og ungdomsdiakonen til stede, i tillegg til kriseteamet, slik at de som hadde behov for det, hadde fagpersoner å snakke med.

– Ved å gå åpent ut med en gang, ble det nok lettere for andre å ta kontakt med oss, sier Hilde.

– Vi fikk utrolig mange klemmer i kirken den kvelden. Thomas betydde mye for de som møtte opp, og vi forsto at spesielt mange ungdommer var i en sårbar situasjon. Vi hadde mistet sønnen vår, andre hadde mistet en god venn eller et forbilde. Markus hadde mistet sin lillebror. Vi var, og er, bevisste på at vi ikke eier sorgen alene, og er takknemlige for alle som har kommet på besøk eller på andre måter tatt kontakt i etterkant. Vi opplever at det er godt for alle å snakke om Thomas.

Hilde og Kai Arne fortsetter å fortelle om dagene som fulgte. De var fullstendig i sjokk, men gjennomførte besøk på skolen, snakket med Thomas’ venner og planla begravelsen.

– Det kom over 500 personer i Hovin kirke, der jeg faktisk klarte å holde tale. 300 kom i etterpå laget, forteller Kai Arne.

– Vi trengte ikke å ordne noe selv, det var gode venninner som sørget for mat, kaker, at det ble dekket på i gymsalen og ryddet etterpå. Hele lokalsamfunnet stilte opp. Den verste dagen i vårt liv, er allikevel et fint minne.

Kanskje slo selvtilliten sprekker

Hilde forklarer at det er umulig å beskrive Thomas med få ord. Han var det fødte midtpunkt, på en positiv måte. Han brydde seg virkelig om andre mennesker, og gjorde alt for å spille dem gode.

Kai Arne forteller om en kommentar fra Thomas kort tid før han døde. Foreldrene lå henslengt på hver sin sofa, da deres yngste sønn sa:

«Pappa, du vet vel at du har en kone som er alt for pen for deg?»

Han var raus med komplimenter og kjærtegn, spesielt overfor mamma. Han var avisoman som pappa, og de to hadde mange samtaler om hendelser i inn- og utland.

Foreldrene trodde de kjente sønnen, at Thomas kunne snakke med dem, også om vanskelige ting. De trøster seg i etterkant med at han må ha vært syk, og at han ikke kan ha hatt det vondt lenge.

– Thomas hadde aldri gjort dette hvis han var ved sine fulle fem, sier Kai Arne med overbevisning. Hilde er enig.

Som mamma og pappa sitter de igjen med mange spørsmål de aldri vil få svar på. I hvert fall ikke et svar med to streker under. Gjennom samtaler med vennene til Thomas, meldinger han sendte like før han døde og lydfilen han etterlot seg, har de dannet seg en formening om noe av det sønnen bar på.

– Vi tror han var usikker på sin egen seksuelle legning. Kanskje var han redd for ikke lenger å klare å leve opp til rollen som den perfekte, den unge mannen som tok ansvar og viste omsorg overalt, sier Hilde.

– At det var han selv som trengte omsorg på slutten, verken viste eller sa han. Gjennom meldinger, fulle av kjærlighet, ga Thomas klart uttrykk for at ingen skal føle skyld, og det prøver vi å leve etter.

Veien videre

– Vi har trampa sammen disse fire månedene, og sørger både likt og ulikt. Og vi har bestemt oss for å gjøre minst én fornuftig ting hver dag, sier Hilde.

– Vi er sammen nesten hele tiden, og det blir en stor overgang når hverdagen skal begynne igjen. Men det er nok et stykke frem i tid. Vi har bestandig hatt det godt sammen, men nå er vi enda tettere, legger Kai Arne til.

Han har vært innom jobben én gang i uken hele tiden, ikke jobbet, bare snakket, klemt og grått. Han har så vidt begynt å jobbe litt igjen. Gjennom jobben har han også fått timer hos psykolog, noe han beskriver som ett av mange tiltak som kan hjelpe.

Hilde har ikke vært innom sin jobb i fengselet, men har tatt imot kolleger hjemme. Hun er bestemt på at hun skal tilbake på jobb, men er ikke klar for det enda. Hilde har fått hjelp til å sove, men har ikke brukt psykolog. Hun har hatt nytte av å lese bøker om selvmord og psykologi.

Thomas og storebror Markus fra i bryllupet til foreldrene i Miami i 2012. Foto: Privat
Thomas og storebror Markus fra i bryllupet til foreldrene i Miami i 2012. Foto: Privat Vis mer

I Facebook-gruppen «Family four» har kjæresten til Markus blitt en av de fire.

– Vi snakker med hverandre, med gode venner og vi har også skapt oss noen luker, der vi har dratt på småturer, sier Hilde.

– Kriseteamet har vært fantastisk og vi har fått all mulig oppfølging. Nå skal vi begynne med målrettet sorgbehandling på Ahus, det ser jeg frem til. Dessuten har vi meldt oss inn i LEVE, der vi får mye støtte fra andre som skjønner akkurat hvordan vi har det. Forhåpentligvis klarer vi å bidra selv også, når det har gått en stund. Å snakke med andre er rett og slett hjelp til selvhjelp.

Kai Arne legger til:

– Mer kunnskap, åpenhet og forebyggende arbeid i forhold til selvmord, må få langt større fokus. Vi trenger ikke pakke alt inn i bomull, men må tåle den rå sorgen når det verste skjer. Uten åpenhet kommer vi ikke videre, og vi unner ingen å havne i den situasjonen vi befinner oss i nå.

Storebror Markus har lest og godkjent reportasjen.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.