Som 12-åring rømte Sommai fra landsbylivet hjemme

Som 12-åring så Sommai (48) seg nødt til å rømme fra foreldrene sine i en landsby i Thailand for å kunne ha håp om et bedre liv. I dag er hun godt etablert i Harstad med utdannelse, jobb og samboer.

TRIVES: Sommai fra Thailand føler seg hjemme i nord. Her er hun på Bjarkøy, hvor hun og samboeren har et fritidshus. Foto: Liv-Karin Edvardsen
TRIVES: Sommai fra Thailand føler seg hjemme i nord. Her er hun på Bjarkøy, hvor hun og samboeren har et fritidshus. Foto: Liv-Karin Edvardsen Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

På besøk hos Sommai Prengprang Johannessen vanker det både smil og servering. Kaffe, kaker og fargerike frukter, pent dandert på fat. Den gavmilde kvinnen sier hun har evig tro på kjærlighet og godhet.

– Denne troen har hjulpet meg til å overvinne alt i livet mitt. I den buddhistiske religionen heter det: «Tenk positivt! Snakk positivt! Så skjer det positive ting», sier Sommai, som har gått en lang vei og kjempet hardt for å oppnå lykke i livet sitt.

Hun begynner å fortelle fra oppveksten i det som ofte kalles for «smilets land».

Dyrket ris

– Mine røtter kommer fra khmerfolket, et folk som for lenge siden emigrerte til Thailand fra Kambodsja. Språket som kalles khmer, tok de med seg, og dette snakkes fortsatt i den sørøstlige delen av Thailand hvor jeg er oppvokst. Khmer er veldig forskjellig fra thai, som er det offisielle språket i Thailand, forklarer Sommai.

Hun vokste opp i landsbyen Nongprue i Buriram-provinsen, med to brødre og to søstre, mens en søster døde av sykdom i ung alder. Foreldrene var risbønder, og hadde gård med dyr, de dyrket også grønnsaker og urter.

– Vi hadde bøfler, griser, høns og ender, samt katt og hund, ramser Sommai opp.

– Det var naturalhusholdning, som vil si at vi dyrket til eget forbruk, og så byttet vi bort halvparten i varer vi trengte. Dugnadsånden var sterk, der familiene hjalp hverandre med såing, planting og innhøsting, slik det alltid har vært.

Best i klassen

Også barna måtte hjelpe til, og Sommai hadde mange plikter på gården.

– Jeg deltok i husarbeidet med matlaging og passet lillebroren min. Dyrene måtte passes så de ikke stakk av, og i helgene jobbet jeg ute på gården og risplantasjen hele dagen. Vi hadde ikke mye å rutte med, men det var andre som var fattigere. Vi gikk aldri sultne, moren min sørget for mat og klær til oss, minnes Sommai, som også bodde mye hos besteforeldrene og tantene sine, der hun trivdes aller best. Seks år gammel begynte hun på skolen. Den offentlige skolen var seksårig og obligatorisk.

– På skolen var thai offisielt språk, eller «bokmål» om du vil, men hjemme på landsbygda snakket vi khmer. I femte og sjette klasse fikk vi én time engelsk i uka, jeg var veldig interessert i engelsk, og leste mye på egen hånd, sier Sommai.

Den skoleflinke jenta oppnådde gode resultater som den beste eleven i klassen. Hun hadde så lyst til å gå mer på skole, men foreldrene hadde ikke råd. Videre skolegang var ikke gratis, skoleutstyr og uniform kostet penger.

– Dessuten var det slik på den tiden at familiene ønsket at særlig jentene skulle bli hjemme og hjelpe til på gården. Men jeg ville ikke bli bonde og gifte meg med en landsbygutt som det lå an til, forteller Sommai.

Stjal penger og rømte

Sommai hadde en venninne som var ett år eldre, og jobbet i en gullsmedfabrikk i Bangkok. Da hun kom hjem på besøk, bestemte tolvårige Sommai seg for å stikke av gårde sammen med henne til Bangkok. Dette skjedde ganske spontant, så hun fikk ingen bagasje med seg. Før hun rømte, lurte hun seg inn på soverommet til foreldrene, der hun stjal penger fra faren sin.

DRØMMEN: Den enkle pikedrømmen om å få pynte seg i fin kjole gikk i oppfyllelse for Sommai. Foto: Privat
DRØMMEN: Den enkle pikedrømmen om å få pynte seg i fin kjole gikk i oppfyllelse for Sommai. Foto: Privat Vis mer

– Pappa brukte å ha pengene i en lomme på en spesiell skjorte som hang der. Jeg stjal 160 bath, cirka 40 norske kroner. Det var bra mye penger på den tiden.

– Jeg var nervøs og redd, jeg var jo bare barnet som skulle rømme hjemmefra. Men jeg hadde bestemt meg! Jeg så all elendigheten rundt meg med fattigdom og alkoholmisbruk. Nei, der var ingen framtid der for meg, jeg måtte komme meg vekk, slår Sommai fast.

Det krevde stor viljestyrke å trosse foreldrene på denne måten, for ikke å snakke om å stjele penger fra sin hardt arbeidende far. På spørsmål om hun hadde noen framtidsdrømmer som barn, løfter hun blikket ut i lufta og svarer kontant:

– Ja. Da jeg gikk på barneskolen og så de kvinnelige lærerne som var så pent kledd i uniform og høyhælte sko, kom drømmen om at jeg også en gang ville kle meg sånn, få lov til å pynte meg og være fin. Hun stryker hendene fort nedover seg selv som for å vise en usynlig kjole, og smiler av denne enkle barnedrømmen.

– Hver gang etter at jeg ble voksen, og har pyntet meg til en eller annen anledning, så dukker denne drømmen opp i minnet mitt, forteller hun.

Ga lønnen til mor

I Bangkok fikk Sommai jobb i gullsmedfabrikken der venninnen arbeidet. Her jobbet hun hver dag fra åtte til fem med å rense, pusse og polere gamle smykker, øredobber og ringer av gull som folk leverte inn til «renovering». Fabrikken sørget for mat og losji til arbeiderne, som både var voksne og ungdommer.

– Fabrikkeieren var veldig grei, og jeg fikk et lite forskudd på første månedslønnen min til å kjøpe meg klær, jeg hadde jo bare det jeg sto og gikk i.

Møtet med Bangkok var overveldende for tolvåringen fra landsbygda, med all trafikken og menneskemylderet. Men hun var godt beskyttet i fabrikkmiljøet der hun jobbet.

– Etter noen uker kom moren min på besøk. Jeg ga henne hele den første lønnen min på 350 bath, som var cirka 88 norske kroner. Hun var ikke sint på meg, jeg tror foreldrene mine forsto hvorfor jeg hadde rømt. Mamma fikk hilse på paret som eide fabrikken, og falt til ro med at jeg hadde det bra.

– Hver måned ga jeg til foreldrene mine det jeg selv ikke trengte av lønnen min. Og det har jeg fortsatt med siden. Det er vår kultur å sende de pengene man kan avse, hjem til familien, for statlige pensjonsordninger er det dårlig med i Thailand, forklarer Sommai.

Måtte rømme igjen

Senere fikk hun seg jobb ved en større gullsmedfabrikk, hvor hun ble i fem år. Denne fabrikken tok imot utenlandske turister som ble guidet gjennom produksjonen. Guidingen foregikk på engelsk, og Sommai, som hadde øre for språk, plukket opp mange ord slik at hun fikk lært seg mer.

På denne tiden fikk hun en samboer som hun ble gravid med, og 20 år gammel fødte hun en sønn. Men forholdet med samboeren ble så uutholdelig at hun måtte rømme fra ham.

– Jeg ba min mor om å overta sønnen min. Jeg hadde også fortalt søsteren min at jeg ikke hadde det bra. Hun kom til Bangkok, og vi dro sammen til Pattaya, der vi begge fikk jobb i en restaurant.

– Det var her jeg møtte nordmannen som jeg ble gift med, og etter hvert fikk to sønner med. Jeg flyttet med ham til Norge 20. januar 1999, sier Sommai.

Hun humrer når hun tenker tilbake på møtet med Nord-Norge disse januardagene.

– Det var kaldt og mørkt. Jeg husker at jeg spurte mannen min hvorfor alle trærne var svarte og uten blader på, var de døde? Jeg syntes folk her var så hvite og stive, de smilte så lite og virket så alvorstunge.

Men våren kom, trærne ble grønne, og Sommai hev seg i gang på norskopplæring. Det gikk greit, selv om hun i starten ble forvirret over å skulle forholde seg til både bokmål og den nordnorske dialekten. Kvikk og hardtarbeidende som hun er, jobbet hun som servitør samtidig med språkopplæringen og oppkjøring til sertifikat.

– Mens jeg var gravid med mitt andre barn, dro vi til Thailand og hentet min eldste sønn, han var da blitt åtte år. Familien min hadde tatt godt vare på gutten min, sier hun.

Gave til skolen

Sommai er sosial og utadvendt, lett å bli kjent med, og veldig positiv og gavmild. Dette bidro nok til at hun raskt ble integrert i samfunnet og fikk et stort nettverk med mange norske venner. Hun har stilt aktivt opp for de tre sønnene sine, i skolesammenheng og fritidsaktiviteter, og da ofte møtt opp i foreldregruppa med fat breddfulle av mat.

Ekteskapet hennes falt i grus, og tiden etter skilsmissen ble både tøff og krisepreget. Da opplevde hun å få godhet tilbake fra kolleger, lærere og vennene sine som hun berømmer.

Sommai har vært i arbeidslivet helt fra hun kom til Norge, med unntak av de to fødselspermisjonene. Hun har jobbet som rengjører på sykehuset, og de siste tolv årene har hun vært ansatt i hjemmetjenesten i Harstad kommune. Først som hjemmehjelp mens hun tok fagbrevet som privatist, og fra 2015 som helsefagarbeider. På fritiden har hun holdt kurs i thailandske matretter.

GJESTFRI: Sommai liker å invitere venner, og da har hun alltid noe godt å by på. Foto: Liv-Karin Edvardsen
GJESTFRI: Sommai liker å invitere venner, og da har hun alltid noe godt å by på. Foto: Liv-Karin Edvardsen Vis mer

Den aktive trebarnsmoren som så gjerne ønsker å være til nytte for andre, har loddet ut sine egne broderier i en innsamlingsaksjon til skolen hun selv gikk på som barn.

– For pengene kjøpte jeg sittegruppe til elevene, de satt jo på gulvet enten de spiste eller jobbet med skolearbeid. Jeg og familien min var der, og vi spanderte lunsj på de 400 skolebarna. Skolen hadde laget en fin seremoni til overleveringen av gaven. Dette var i 2011, forteller hun.

Sist Sommai var i Thailand var for tre år siden, og hun viser et foto der nesten hele familien er samlet rundt farens sykeseng, han døde i fjor etter lang tids sykdom.

Trives godt

For elleve år siden ble hun kjent med Kai Selnes, han er sykepleier og de møttes gjennom jobben. De to har funnet lykken sammen, og har mange felles interesser der de ofte drar på turer sammen, i båt og til fjells.

Paret har kjøpt leilighet i Harstad, og et fritidshus på Bjarkøy som ligger en times reise fra Harstad. Bjarkøy har en vakker skjærgård, og her er de så ofte de kan. Sommai, som liker å ha det pent rundt seg, steller i hagen og gir gamle møbler og interiør et nytt og fargerikt utseende med sin malerkost. Livet har falt på plass for den viljesterke kvinnen fra Thailand, og opplevelsen av Norge og nordmenn har endret seg kraftig fra førsteinntrykket hennes.

– Jeg trives godt i Norge og vil takke det norske samfunnet som har gitt meg alle mulighetene, og et så godt liv med utdannelse og jobb. Jeg er blitt vel mottatt, og folk er vennlige mot meg. Nå føler jeg at jeg er kommet inn i den norske folkesjela, sier hun med høytidelig stemme.

PÅ JOBB: I 12 år har Sommai jobbet i hjemmetjenesten, en jobb hun trives godt i. Foto: Liv-Karin Edvardsen
PÅ JOBB: I 12 år har Sommai jobbet i hjemmetjenesten, en jobb hun trives godt i. Foto: Liv-Karin Edvardsen Vis mer

– Veien hit var ikke enkel, men jeg er kommet godt fram. Det er ikke alle som klarer seg gjennom kriser med helsa i behold, jeg har lært mye av mine livskriser. Jeg er blitt sterkere og har fått et helt nytt perspektiv på livet der jeg nå greier å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Troen på kjærlighet og godhet har hjulpet meg til å overvinne det meste.

– Du har sikkert hørt sangen «Sommerfuggel i Vinterland». Det er også sangen om mitt liv, på godt og vondt, sier hun.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.