Få tilgang til våre aller beste artikler på Vi Pluss her, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Hva jeg synes er best med jobben min?

Oberst Sigrid Sturladatter Engebretsen-Skaret gjentar spørsmålet hun nettopp har fått.

– Det må være energien og inspirasjonen jeg får av å omgås kadettene. Jeg vet jeg er gammel nok til å kunne være moren deres, men jeg lærer så utrolig mye av dem, sier hun.

– På hvilken måte?

– Det er lett å tro at man er oppdatert og henger med i tiden, men når det kommer til den yngre generasjonen og måten de oppfatter ting på, kan det være en helt annen historie, svarer Sigrid engasjert.

– Ord kan ha en helt annen betydning for dem enn for meg. Så når jeg møter manglende forståelse, prøver jeg å forstå at utfordringen ligger i kommunikasjonen, utdyper hun og forteller at ærligheten hun får fra kadettene, nærmest var utenkelig for bare 20 år siden.

– Før var det mer hierarkisk, med tydeligere skillelinjer og avstand mellom ledelsen og kadettene. Nå kan man vise mer nærhet og tilgjengelighet som leder, noe jeg personlig liker.

Prøvde å flykte to ganger: Irene opplevde slaget om Narvik

Engasjert sjef

Vi kan tydelig høre engasjementet i Sigrids stemme når hun forteller om endringene fra tiden hun selv var kadett på begynnelsen av 2000–tallet og nå. Obersten, som i 2019 tok over roret som Krigsskolesjef ved Forsvaret høgskole, sitter på en klappstol i en av containerne som omkranser leiren vi befinner oss i.

Her, blant brakker, grønne telt og militærkjøretøy, har 49-åringen tilbrakt den siste uken for å bivåne de om lag 70 kadettene som går siste året på den 3-årige utdannelsen. Hennes jobb som skolesjef er å sørge for at elevene blir utstyrt med kunnskapen og erfaringene som må til for å bygge en karriere i Forsvaret.

– Jeg ser mest på selv som en gjest når jeg er her, smiler hun og retter på de korte, blonde hårlokkene.

Rundt oss kjenner vi lukten av olje, og vi legger merke til alle telefonene, skjermene og kartene som dekker veggene. Denne leiren, som befinner seg fem kilometer inn i skogen, cirka en halvtime unna Kongsberg sentrum, er ikke ment for sivilbefolkningen, noe som gjør vårt besøk ekstra spesielt.

Før vi ble henvist til containeren, kunne vi se og høre at tonen mellom obersten, kadettene og resten av staben var preget av en ledig og avslappet atmosfære.

– Det er noe helt spesielt å jobbe for noe større enn seg selv og å være en del av et team, sier hun.

Personlighet kan trumfe intelligens

Ser alvorlig på varslingene

Det stormer rundt Forsvaret i disse dager, noe varslingene om seksuell trakassering satte i gang. Sigrid S. Engebretsen-Skaret tar varslingene svært alvorlig. Selv om hun ikke personlig har opplevd seksuell trakassering, har hun som leder måttet håndtere enkelte uønskede hendelser blant kadettene på Krigsskolen. Hun understreker at slike saker er krevende å håndtere og krever grundig etterforskning. Engebretsen-Skaret forstår at tilliten til Forsvaret er svekket, og at det er viktig å gjenopprette tilliten og ivareta alle soldater.

– Forsvaret skal være et trygt sted for både unge kvinner og menn. Jeg mener oppriktig at å gjennomføre utdanning, verneplikt eller annen tjeneste i Forsvaret er en berikelse, og noe som jeg anbefaler. Det arbeides på flere områder innen holdnings- og verdiskapende arbeid, og vi må lykkes med å gjenskape Forsvaret som en plass som oppleves som trygg i forhold til mobbing og seksuell trakassering for alle våre soldater, sier hun og forteller at Forsvaret kontinuerlig fokuserer på dette i utdanningen av framtidens offiserer og befal.

– Jeg vil oppfordre unge kvinner til å velge Forsvaret, de er viktige endringsagenter der vi fortsatt har utfordringer. Husk det er i seg selv et godt tegn at våre soldater og ansatte sier ifra når de opplever noe de oppfatter er kritikkverdig.

På spørsmål om hva hun, som kvinne og offiser, kunne gjort med dette, svarer hun følgende:

– Det viktigste er å gå foran som en god rollemodell og være tydelig på hvilke verdier og atferd som gjelder. Det er dessverre ingen enkel løsning for å hindre at slikt forekommer. Selv om det er nulltoleranse for dette i Forsvaret, ser vi at uønskede hendelser skjer både blant vernepliktige og ansatte. Jeg ser ingen forskjell på om jeg er kvinne eller mann i denne problemstillingen. Her er mine mannlige kolleger like opprørt som jeg, og alle skulle vært dette foruten, sier hun.

Hemmeligheten til et langt og godt liv er et ord på fem bokstaver

Ikke en typisk leder

Med 70 kadetter og en stab på flere titalls svært erfarne kolleger under seg, har Sigrid så å si kommet så høyt som det går an å komme i militæret. På Krigsskolen er hun den andre kvinnelige sjefen i skolens historie, som går helt tilbake til 1750.

Men til tross for at karrieren strekker seg over tre tiår, med oppdrag i Kosovo og Afghanistan på cv-en, var det ikke mange som trodde at ledelsetalentet skulle komme naturlig for jenta fra Eidsvoll.

– Jeg har aldri vært typen som tar plass, og på gymnaset var jeg mer kjent som «hun som prioriterte skole og trente på fritiden», sier den høyreiste tobarnsmoren.

– Samtidig handler det om hvordan man ser på lederrollen og hva den innebærer. Når jeg går tilbake i tid, så ser jeg tydelig at jeg har hatt den rollen lenge. Jeg har alltid vært opptatt av å få ting gjort, og tatt ansvar. Dette bidro nok til å få fram lederen i meg, erindrer hun og innrømmer at til tross for ansvaret som oberst og skoleleder, så er det fortsatt uvant å være et midtpunkt.

– Det hører med til jobben, selv om jeg kan bli utilpass med small talk. Likevel kan jeg si at jeg har drømmejobben, noe som gjør oppmerksomheten lettere å håndtere.

På jobb da bomben smalt: Hver gang hun så bildet kom smertene og kvalmen

Krigserfaringer

Som karrieresoldat og leder helt siden tenårene, har Sigrid sett det meste. Som ungt befal var hun blant annet til stede under flommen som rammet Østlandet i juni 1995.

Hun bruker ordene «spennende» og «skummelt» når hun beskriver erfaringen med å evakuere sivilbefolkningen. Flommen, til tross for tragedien den innebar, ga henne et innblikk i betydningen av å ha et velfungerende forsvar som hjelper befolkningen under krisesituasjoner. Etter dette fulgte Politihøgskolen, før hun gjorde comeback i militæret i 2000.

– I 2002 dro jeg på en 14 måneders lang tjeneste i Kosovo for å støtte de internasjonale styrkene, men også etterforske mulige krigsforbrytelser. Her så jeg en del ting jeg har lært utrolig mye av i ettertid, sier hun og forteller at hun ledet en internasjonal enhet bestående av 22 medarbeidere fra sju nasjoner.

– Hvordan var den erfaringen?

– Det var krevende, men også givende å arbeide i et land som hadde opplevd hendelser og krigsforbrytelser sammenliknbare med de som skjedde under andre verdenskrig. Arbeidet var viktig for å vise at det var mulig å bygge opp samfunnet igjen, og at det fantes en vei framover til en bedre framtid, sier hun engasjert.

Likevel innrømmer Krigsskolesjefen at synet av omkomne har vært utfordrende.

– Da tenker jeg at dette er noens mor, far, sønn, datter, søster, bror eller kjæreste. Det preger meg spesielt når vi har mistet norske soldater i krigsherjede land, sier hun alvorlig.

Tobarnsmoren er veldig opptatt av å ikke ha disse opplevelsene «hengende» over seg.

– Selv om man aldri blir helt ferdig med hendelsen, og alltid vil huske den, betyr det ikke at man automatisk vil utvikle PTSD (posttraumatisk stressyndrom, red.anm.). Det er sjelden så ille som en kan forestille seg, men det kan være en beskyttelsesmekanisme å forestille seg det verste, sier obersten.

– Det er viktig å snakke med dem man skal gå ut med og å debrife etter hendelsen for å få svar på spørsmål og usikkerhet. På den måten får man avklart hendelsen og ikke gnage på det i ettertid, legger hun til og forteller at fantasien vår ofte kan være mer livlig og fargerik enn virkeligheten. Å realitetsorientere seg før man skal ut på et oppdrag, samt debrifing etterpå, er derfor essensielt.

Dette tankesettet gjelder like mye i privatlivet.

– På hjemmebane misliker jeg krangel. Jeg vil helst skvære opp og gå gjennom ting med mannen min så fort som mulig, sier hun om forholdet til ektemannen Knut Simen som, i likhet med Sigrid, også har en karriere i Forsvaret.

– Henry Rinnan var min onkel

Vi Pluss

Tenker ikke på døden

Ekteparet traff hverandre på toppen av Galdhøpiggen i 1998. For 20 år siden giftet de seg da begge var ferdig med sine oppdrag i Kosovo og Afghanistan. Bryllupsmiddagen deres var en elg hun selv hadde skutt, og mannen ankom festen i fallskjerm.

Opprinnelig var Sigrid odelsjente på Eidsvoll, men valgte å «arve» farens karriere i Forsvaret. Med tanke på livet et slikt yrkesvalg innebærer: Hvordan klarer hun å kombinere dette med tilværelsen som tobarnsmor?

– Selv om jeg ikke trodde jeg noen gang ville ønske meg barn, så skjedde det likevel. Vi vet også hva en jobb i Forsvaret innebærer og var forberedt på hva det ville bety for oss som familie.

– Tenker du på døden når dere er borte fra hverandre?

– Hvis man tenker på det hver gang man reiser ut, mister man fokus. Selv når vi har vært i Afghanistan, hvor risikoen var høyere, er det viktig å fokusere på jobben og ha tillit til at alt er ryddet opp hjemme, svarer tobarnsmoren.

– Det er også viktig å ha avklart at farvel faktisk kan være farvel, men dette er ikke bare en bekymring når man reiser ut i krigssoner, det kan også skje når man kjører inn til Oslo, sier obersten, som bor sammen med familien på Rena.

- Tren mer styrke

Sjokket over Ukraina

Der vi sitter på klappstolene, innerst i containeren i den avsidesliggende leiren utenfor Kongsberg, har det gått over et år siden Russland invaderte Ukraina. Hendelsen som rystet Europa, kom også uventet på Sigrid.

– Krigen er en tragedie for Europa og spesielt for ukrainerne. Vi liker å tro at vi er et opplyst samfunn, men faller tilbake til den samme tenkemåten som førte til andre verdenskrig, sier hun alvorlig og forteller at hverdagen for soldatene som befinner seg i Nord-Norge ved grensen til Russland, er en helt annen enn før. Dette gjelder spesielt med tanke på spenningen mellom NATO og vår nabo i øst.

Samtidig ser hun positivt på samholdet blant de europeiske landene og berømmer flere lands villighet til å støtte ofrene i krigen.

– Jeg ser også et større kollektivt ansvar hos folk her til lands, også med tanke på pandemien og den økonomiske usikkerheten vi opplever. Flere har fått øynene opp for betydningen av å ha et beredskapslager hjemme. Folk handler mer ved og sørger i større grad for å ha hermetikk og vannreserver hjemme, sier obersten.

– Hva slags trygghet kan vi som sivile forvente av å ha dere på vakt?

– Vi kan være trygge på at hvis det blir nødvendig, så har vi et Forsvar som er beredt til å håndtere det som skjer. Vi er også bevisste på yrket vi har valgt. Ved Krigsskolen gjør vi kadettene forberedt på hva det kreves av dem om vi skulle havne i en væpnet konflikt, svarer Krigsskolesjefen.

Hun hyller den norske dugnadsånden som har tatt vare på de ukrainske flyktningene det siste året.

– Siden konflikten er så nær oss, kunne det like godt vært oss. Vi må ikke glemme at vi denne gangen slipper unna, men det gjorde vi ikke for 80 år siden.

Ukjent arving: Besøker fortsatt gravene til de som døde alene

Kjersti (61) har lært seg å leve med angsten

Vi Pluss