Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Det første jeg tenkte, var at det var en forferdelig feig måte å gjøre det på. Å bare flykte sånn og la oss andre være igjen med alle problemene.

Anne-Berit Sande Olavesen (58) må fortsatt tørke noen tårer når hun snakker om faren sin. Det er gått 12 år siden hun fant ham liggende på gulvet i garasjen til huset der hun vokste opp, etter at han hadde tatt sitt eget liv. 77 år gammel ga han opp, og valgte samme utvei som hans egen far hadde gjort mange år tidligere.

- Pappa var på mange måter en egenrådig mann. Han hadde hatt en turbulent og vond oppvekst med en alkoholisert far, og ble selv alkoholiker da han ble voksen. Men pappa var også snill og veldig omsorgsfull når han var edru, og en god bestefar for barnebarna sine, forteller hun.

Sønnen tok selvmord: - Uten åpenhet kommer vi ikke videre

Livet etter Kåre: - Jeg roper etter han men får ikke noe svar

Vi Pluss

Eldre menn topper statistikken

Hvert år tar omtrent 650 mennesker sitt eget liv i Norge. Menn topper statistikken i alle aldersgrupper. Det er kjent for de fleste av oss, men mindre kjent er kanskje hvilke menn som har høyest risiko for å velge å avslutte livet for egen hånd.

Ser man på selvmordsraten, altså hvor mange per 100 000 som tar livet sitt hvert år, får man kanskje et litt overraskende bilde: I årene 2014 til 2018 var det menn over 75 år som oftest tok sitt eget liv.

Middelaldrende og eldre menn utgjør om lag en fjerdedel av innbyggerne i Norge, men står for nesten halvparten av selvmordene, ifølge Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging.

Nær døden-opplevelser: - Det føltes som å komme hjem

Vi Pluss

Eldre kvinner med kroniske smerter preger statistikken

Vanskelig oppvekst

Anne-Berits far begynte tidlig å drikke, og var periodedranker. Selv om han ofte lovet bot og bedring og hadde flere perioder der han forsøkte å holde seg unna alkoholen, ble også Anne-Berits oppvekst preget av en tidvis oppfarende, uberegnelig og i blant skremmende sint pappa. Akkurat slik hans egen oppvekst hadde vært.

- Han ble veldig lik sin egen far, han gikk i akkurat de samme fotsporene. Jeg sa det til ham en gang, at jeg ikke kunne forstå hvordan han kunne gjøre akkurat det samme mot oss som faren hans hadde gjort mot ham.

Han svarte aldri på det, men Anne-Berit vet at skyldfølelsen plaget ham. Han hadde sagt det til henne flere ganger, at han bare var en byrde. At han ikke var til hjelp eller glede for noen.

- Det er nok en veldig vond følelse å leve med, at man bare er til bryderi for andre.

Hun forsøkte å få ham til å fortelle om oppveksten sin, men det ville han ikke. Slike ting snakket man ikke om.

- Kanskje han ville skåne oss. Han sa bare at det var altfor fælt å snakke om, fordi faren hadde vært så slem. Men jeg tror det kunne vært godt for ham å snakke med noen om det, sier Anne-Berit.

Veien tilbake: I 22 år var Marianne (54) fanget i rusens helvete

Vi Pluss

Slappet aldri av

Anne-Berits far tilhørte en generasjon menn som var opplært til å holde tett. Psykisk helse var ikke noe man snakket åpent om slik man gjør i dag, ekte mannfolk skulle bite i seg uro, angst, skyldfølelse eller skam og streve seg videre gjennom livet på egen hånd.

- Han var alltid så rastløs, han hadde veldig mye uro i seg og jeg kan ikke huske at han noen gang satte seg ned og slappet av og koste seg. Han jobbet og jobbet, og når han ikke jobbet, så drakk han, forteller hun.

Da skulle det ikke mye til før personligheten hans endret seg. Anne-Berit kunne høre det på stemmen hans med én gang, om han var edru eller ikke.

- Jeg unner ingen den oppveksten jeg hadde, med så mye usikkerhet og vonde opplevelser. Det er ikke sånn en barndom skal være. Men jeg var veldig glad i pappa, og prøvde alt jeg kunne for at han skulle få hjelp.

Den «usynlige» omsorgssvikten: - Det kan være vanskelig å sette fingeren på i voksen alder

Vi Pluss

Viktige arveregler: Dette kan redusere arven din

Vi Pluss

Håpet han skulle få hjelp

Den gangen, for 12 år siden, trodde hun at han endelig var klar til å ta den imot. Opp gjennom årene hadde han flere ganger fått ulike tilbud om hjelp til å bli kvitt alkoholavhengigheten, men alltid trukket seg ut av det i siste liten. Nå hadde Anne-Berit fått ordnet et opphold til ham på en klinikk for rus- og alkoholbehandling.

- Jeg kjørte ham til klinikken og var glad for at han endelig skulle få hjelp. Men allerede dagen etter skrev han seg ut selv, uten at vi pårørende ble varslet. Deretter hentet han ut en resept på 100 valium, forteller Anne-Berit.

Moren hennes ble skremt av oppførselen til ektemannen da han kom hjem. Da hun hørte at han begynte å fikle med jaktbørsene i kjelleren, våget hun ikke være i hus med ham. Hun dro til Anne-Berits søster.

Men Anne-Berit ga ikke opp. Hun ringte faren, og prøvde en siste gang å overtale ham til å ta imot hjelp. Men da hun spurte hvorfor han hadde dratt fra klinikken, svarte han at han ikke ville ha hjelp. Han skulle klare det selv.

Neste morgen våknet hun med en dårlig følelse.

- Jeg kjente liksom på meg at noe hadde skjedd. Jeg forsøkte å ringe ham, men fikk ikke noe svar. Søsteren min og jeg kjørte ut til huset for å se etter ham, men det var ingen der. Til slutt gikk vi inn i garasjen. Der fant vi ham, forteller hun.

- Jeg er redd for hva som skjer hvis jeg dør først

Svein Olav var gutten ingen visste om

Vanskelig sorgprosess

Det gjør fortsatt vondt å snakke om det, selv om det er gått mange år. Helt uventet var det heller ikke, hun visste at han hadde det vanskelig, men selvmordet kom som et sjokk på henne likevel. Sorgprosessen etterpå ble vanskelig, Anne-Berit slet med mye uro og ble sliten av å skulle ivareta både moren sin og barna sine samtidig som hun skulle håndtere sine egne, vonde tanker.

- Jeg var skikkelig sinna da han tok livet sitt. For sjokket han ga oss, og for hvor vanskelig det ble etterpå. Hvordan går det an å gjøre noe sånt mot sine egne?

Da moren døde av sykdom åtte år senere, var sorgprosessen en helt annen.

- Det kan nesten ikke sammenlignes. Selv om det var veldig trist da mamma døde, var sorgen etterpå mindre komplisert. Med pappa fikk jeg ikke mulighet til å forberede meg, og det tok mye lengre tid å komme gjennom sorgen, forteller hun.

Hun har også følt seg sviktet - både av samfunnet og av helsevesenet. Hun trodde jo at faren var i trygge hender, at han endelig skulle få hjelp.

- Jeg har snakket med klinikken etterpå, og de sier at de ikke har gjort noe feil. Det er kanskje sant, men jeg forstår fortsatt ikke hvordan han kunne skrive seg ut uten at vi pårørende ble varslet. Hvordan kan de la noen bare forsvinne på den måten?

I dag er hun ikke lenger sint, hun forsøker heller å fokusere på alt som er bra i livet, og som hun er takknemlig for.

- Jeg har så mye å være glad for og glad i, jeg har barn og svigerbarn og barnebarn og et veldig godt liv. Det har ingen hensikt å være bitter, og jeg vet at pappa gjorde så godt han kunne. Jeg skulle selvfølgelig ønske han fortsatt var her. Men jeg vet ikke om han hadde hatt det så lett med seg selv, hvis han fortsatt hadde vært i live. Jeg håper han har fått fred nå, sier hun.

- Foreldrene mine burde sikkert ha skilt seg mye tidligere

- Odin har vært redningen min