Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Fjellklatrerne i Norge på slutten av 1800-tallet var pionerer i norsk klatrehistorie.

Menn og kvinner med hatt, frakk, skjørt og penskjorte, besteg de mest utfordrende fjelltopper landet har å by på - med fotograf (og et tau) på slep.

Selv ti minutter gir effekt

Det kan se ut som de ville nå toppen med stil, men mangelen på alternative klær var grunn god nok, forteller klatrer og forfatter av flere klatrebøker, Arne Larsen.

- Man brukte mye tweed på den tiden, som er tettvevd ull. Så det var sikkert varmt nok. Men det kan også hende man kledde seg penere hvis man visste man skulle bli fotografert. De gikk nok også kun når det var veldig fint vær. Hvis det var overskyet eller mye vind dro de ikke på tur, sier Larsen.

- Det ser først og fremst upraktisk ut?

- Ja, helt klart. Det var først etter første verdenskrig at man fikk mer praktiske turklær, som anorakker og nikkers, og som både damer og mennene brukte, sier Larsen.

Hvert bilde viktig

De fleste klatrerne på slutten av 1800-tallet brukte hatt eller sixpence.

Damene hadde ofte stråhatt laget av hamp, med bånd rundt.

Therese Bertheau, første kvinne på flere av landets fjelltopper, er avbildet på turer med skjørt til knærne og klatrebukser, en slags stillongs, under.

Men straks hun ble fotografert i mer siviliserte strøk var hun alltid iført iført ankellang kjole, forteller Larsen.

Frem til 1890-tallet, da filmen ble oppfunnet, bar man med seg tungt fotoutstyr i egne trekasser for å fotografere.

Hvert eneste bilde var viktig.

- Det kan hende de hadde skjerf, luer og annet med seg, men som de kanskje tok av seg når de skulle bli tatt bilde av.

Hamret spiker i skosålen

Klatrerne brukte korte hampetau, uten elastikk slik som tauene i dag.

Utstyret var midt sagt enkelt, og skoene glatte:

- De første norske klatrerne hadde randsydde sko med lærsåler, som var glatte, mens tilreisende utlendinger hadde spikerstøvler med bedre feste i snø og is. Spikerne var nagler, hamret inn i kanten av skosålen, forteller Larsen.

Unngå at turen blir ødelagt. Slik velger du riktige tursko

Vi Pluss

Tung øks

I de første årene var det heller ingen muligheter for å forankre seg i fjellet. Fjellbolter man kunne hamre inn i sprekker i fjellet kom først på 1930-tallet.

- Klatreren la tauet over og rundt formasjoner i fjellet, i steiner eller «nabber» som stakk ut. Falt man skulle tauet stoppe i disse formasjonene, sier Larsen.

Isøksene var langskaftede og veide 2-3 kilo, mens de som brukes i dag veier så lite som 3-400 gram.

Først mot slutten av 70-tallet begynte det å komme utstyr som er mer likt det man har i dag.

Falt ned

«Storen», som er kallenavnet på fjellet Store Skagastølstind, er der mange av pionerene klatret.

I boken «Storen» skriver Larsen om de første klatrerne som besteg Storen med såpass enkelt og mangelfullt utstyr.

Det var krevende og ikke minst risikofylt.

I 1908 falt en klatrer et tyvetalls meter, høyt oppe i Midtmaradalstindane.

Det ble satt i gang en stor redningsaksjon, hvor både andre klatrere og hotellverten på Turtagrø Hotel, Ola Berge, deltok.

- Klatreren ble berget ned etter nærmere ett døgns innsats og slapp fra ulykken uten varige plager. De som deltok under redningsaksjonen fikk senere Medaljen for edel dåd, forteller Larsen.