NRK-profil Ole Torp

På rett hylle

Hadde Ole Torp fulgt ungdomsdrømmen, ville han kanskje endt som tungvekter på teaterscenen. Men takket være en sommerjobb som 19-åring, tok livet en helt annen retning.

MANGESIDIG. Ole Torp er en allsidig mann. Opprinnelig hadde han en drøm om å bli skuespiller – men drømmen forble drøm, og journalistikken vant. Fra faren, som var sjømann og krigsseiler, arvet han sin utferdstrang. Foto: Christian Roth Christensen, Dagbladet
MANGESIDIG. Ole Torp er en allsidig mann. Opprinnelig hadde han en drøm om å bli skuespiller – men drømmen forble drøm, og journalistikken vant. Fra faren, som var sjømann og krigsseiler, arvet han sin utferdstrang. Foto: Christian Roth Christensen, Dagbladet Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Mye i livet dreier seg om tilfeldigheter – og timing, mener Ole Torp. Den profilerte programlederen og journalisten refererer sågar til et sitat som visstnok skal stamme fra Napoléon Bonaparte: «Selv flinke generaler må ha flaks!» Uansett, flaks eller ei, er det likevel faglig dyktighet og personlige egenskaper som har gjort Ole Torp til en av våre mest solide journalister. Uredd, grundig og etterrettelig – og med snert i replikkene.

Det er også grunn til å tro at oppveksten har gitt ham «drive» og mot. Med en far som var sjømann, trigget det nok også utferdstrangen.

Sommerjobb avgjorde yrkesvalget

Ifølge Ole Torp selv var det likevel en sommerjobb som 18-19-åring i hjembyen Bergen som ble spiren til veivalget, i lokalavisen Bergens Arbeiderblad, nå Bergensavisen. Der skrev han om ungdomspolitikk, rock og husokkupasjoner – og utviklet en journalistisk teft og nerve. I 1977 fikk han jobb i Dagbladet, en avis han lenge hadde drømt om å arbeide for.

– Da hadde jeg allerede snust litt på studier i engelsk litteratur, men så skjedde ulykken med Alexander Kielland-plattformen i Nordsjøen, og etter det tok journalistikken fullstendig overhånd, sier Ole Torp, som siden aldri har angret på sin ufullendte utdannelse.

Den bratte læringskurven endte i en solid yrkeskarriere i 50 år, som utenriks- korrespondent, program-leder og gravende journalist, stadig på alerten når store ting skjer i politikk, kultur og samfunnsliv.

– Journalistikk er en livsstil og lidenskap. Men opprinnelig var det ikke yrkesplanen. Som tenåring hadde jeg en vill og vidunderlig drøm om å bli skuespiller. Jeg var fascinert av teater, spesielt de store dramaer, og i en periode leste jeg til og med hos en skuespiller, lærte tale, bevegelse – og fekting! I tillegg skulket jeg skolen for å få med meg ettermiddagsforestillinger på Den Nationale Scene. Jeg hadde lyst til å søke teaterskolen, men det ble med drømmen. Foreldrene mine var heller ikke spesielt begeistret for skuespillerdrømmen. Moren min foreslo heller at jeg burde satse på å bli pølsemaker! Min far fryktet nok at jeg skulle velge sjømannsyrket. Selv seilte han ute hele livet. Som styrmann og telegrafist under krigen, der han opplevde å bli torpedert. Han klarte seg bra, men ødela øynene. Etter krigen jobbet han som purser i Det Bergenske Dampskips-selskap, og jeg fikk av og til være med ham på Englandsbåten som gikk mellom Bergen og Newcastle.

Han forteller at faren var en raus og litt røff pappa. Og selv om han gjorde et mislykket forsøk på å gå i land, lengtet han til havet og forble sjømann i hele livet. Sønnen fikk høre dramatiske krigshistorier, om hvordan farens båt ble torpedert i Irskesjøen, mens han sto på vakt. Da han stupte, hadde han tøflene på. At han var på dekk, var sannsynlig det som reddet livet hans.

– Jeg har alltid tenkt at min utferdstrang stammer fra far. På mange måter var han et forbilde, og som ung hadde jeg ambisjoner om å følge i fotsporene hans. Men det ble med et halvår til sjøs. Min far, derimot, elsket sjølivet, men han la aldri skjul på at det samtidig var sosialt vanskelig, særlig med tanke på familielivet.

Ikke den snilleste gutten i klassen

Som enebarn med en far som var mye fraværende, men som tente en gnist i sønnen om at verden er noe langt større en Bergen, enn si lille Norge, ble farens sjømannsliv formende for Ole Torp. Noe skolelys var han derimot aldri, og heller ikke den snilleste gutten i klassen. Karakterer i oppførsel var ingenting å skryte av, og i sangtimene fikk han beskjed om at han var «nebbete», innrømmer han.

– Jeg var bare måtelig interessert i skolen. Riktignok var jeg flink i norsk og engelsk, men forferdelig i matte, og jeg så aldri for meg et liv i akademia. Dessuten tilhørte jeg en gjeng, folk jeg har bevart vennskap med frem til i dag, som spilte i band og drev med visesang. Selv ble jeg ingen kløpper på gitar, kan bare noen grunnleggende grep. Men jeg følte meg hjemme i miljøet med visegruppe og skoleteater. Og så var jeg i voldsom opposisjon til autoriteter, slik mange ungdommer var på slutten av 1960-tallet, forteller han.

Landet gikk kanskje ikke glipp av en potensiell stor Shakespeare- eller Ibsen-tolker. Men som journalist og TV-programleder har han derimot satt dype spor. Kolleger i NRK, der han har jobbet i over 30 år, beskriver ham som faglig dyktig. De forteller også om hans fargerike sans for humor, om enn noen ganger ufrivillig, og hans evne til å takle press, til å få andre til å slappe av og føle seg vel i studio. I årevis har han ledet direktesendinger, flere hundre i tallet, han har intervjuet presidenter og politikere, vært tett på der tragedier har rammet, rapportert om elendighet, nød, død og kriger. Han har vært med på å avdekke hets mot homofile, demonutdrivelse i Den norske kirke og rapportert om kritikkverdige levekår rundt om i verden.

Han har opplevd og erfart mye. På hvilken måte har årene som journalist preget ham?

– Som journalist forsøker man jo alltid å ha en profesjonell distanse. Samtidig er det alltid en fare for å bli kynisk og avstumpet, slik enkelte nok kan bli i dette yrket. Likevel tror jeg at jeg har unngått å havne der. Men det er klart enkelte hendelser som har festet seg. Særlig 9/11 i USA i 2001, og opplevelsene etter jordskjelvet i Sichuan i 2008. Bygninger raste sammen som korthus, og inni ble mennesker flatklemt. Vi filmet hvordan hjelpearbeiderne kom løpende med døde barn liggende på dører, mens foreldre ventet for å se om det var deres. Samtidig ble det skutt opp fyrverkeri, en tradisjon kineserne har for å jage vekk onde ånder. Fotografen som var med meg var helt knekt etterpå, og selv har jeg aldri kunnet glemme det.

Nærmer seg den «magiske» grensen

Ole Torp nærmer seg 70 – den «magiske» grensen for avslutning i NRK. Kolleger som har vært i samme situasjon, borger for at det kan åpne seg nye muligheter når han ikke lenger er bundet til statskanalen.

- Har du begynt å tenke på pensjonisttilværelse?

– Det er i hvert fall ikke noe jeg bekymrer meg for. Drivkraft og lidenskap er fremdeles i behold. Å være journalist er like mye en livsstil som et yrke. Jeg ser for meg at jeg kommer til å være journalist, på en eller annen måte, så lenge hode og helse fungerer. Om enn ikke i NRK-systemet, så på andre måter. Jeg sysler med noen planer, men enn så lenge er NRK arbeidssted. Kan hende vil jeg få litt bedre tid til å dyrke gitarferdighetene, og kanskje lære noen nye grep enn de få jeg kan fra før, svarer han og smiler lurt bak brilleglassene.

Noe av det mest utfordrende man kan gjøre som journalist er å intervjue andre journalister. Ole Torp er dreven, og han vet å holde kortene tett til brystet. Men han legger ikke skjul på at han nok kommer til å savne samarbeid med kolleger på Marienlyst når den tid kommer. Enkelte av hans profilerte forgjengere har skrevet bøker og biografier.

– Har du tenkt i de baner?

– Det har jeg ingen konkrete planer om. Jeg tror jeg har for stor respekt for litteratur og det å virkelig skrive godt. Jeg er selvkritisk – og legger listen høyt. Egenskaper som nok bremser ambisjoner om litterær utfoldelse.

– Men du har jo allerede to bøker på samvittigheten?

– Det er riktig. Den første skrev jeg i starten av min karriere som journalist i Dagbladet. Jeg jobbet på avisens bergenskontor og hadde fått nyss om at prester i Den norske kirke praktiserte djevleutdrivelse. Å få hull på historien var likevel en utfordring. Jeg husker at jeg tok for meg telefonkatalogen og ringte rundt til samtlige prester i Bergens-området, og spurte og grov. Til slutt kom jeg til en som ville fortelle, og jeg fikk historien bekreftet. Det førte til at jeg kunne avdekke at karismatiske prester i Os hadde foretatt demonutdrivelse på en ung og sårbar kvinne med psykiske problemer. Saken ble slått stort opp og førte mildt sagt til oppstandelse. Blant annet ble det laget en vise, «Satan lever», av Ole Paus, som ble forbudt å spille i NRK, og som ble tatt opp i Stortinget. Jeg er fremdeles stolt over å ha avslørt svineriet. Senere skrev jeg en bok om saken.

Han utga for noen år siden også en poesiantologi med dikt som får menn til å ta til tårene.

– Hva var drivkraften bak den boken?

– Helt siden jeg var med i en teatergruppe på gymnaset har jeg vært glad i poesi, og gleden har fortsatt. I forbindelse med boken, «Ord som får voksne menn til å gråte», var utgangspunktet å vise at poesi kan være katalysator for følelser, også blant menn man ellers ikke tror gråter. Jeg ba 71 voksne menn om å velge dikt og tekster som berører dem. Boken er en ny måte å bli kjent med lyrikk, poesi og litteratur på, gjennom minner om kjærlighet, savn og sorg fra noen av landets mest skriveføre menn.

Menn bør gråte mer

For sin del bidro han med et dikt som kan få ham til å gråte: «Sang til den norske hær i Skottland» av Nordahl Grieg. Det minner ham om hans far, krigsseileren. Diktet formidler vakkert ting som sto på spill i hans generasjon, og Ole Torp leste strofer av det i farens begravelse i 1998.

– Mener du menn bør gråte mer?

– Ja, absolutt. Det er sunt å gråte! God litteratur, lyrikk og poesi er en klangbunn for egne følelser. Det gir en resonans som beveger. Hvis det å gråte av poesi kan bli mer vanlig, er det helsebringende.Som journalist på TV-skjermen ser Ole Torp ut til å ha stålkontroll. Privat er imidlertid jakken løsere. Han er kjent for sin begeistring for amerikanskinspirert musikk, og går ofte kledd med referanser til såkalt «americana-kultur», blant annet med beltespenner i sølv formet som indianske fjær og cowboystøvler. Men stilen vitner likevel om kvalitet og øye for estetikk. Kilder forteller at han ikke bare er estetiker i det ytre, men at kunst er en lidenskap.

– Jeg er veldig engasjert i billedkunst. Søndager går jeg gjerne på utstillinger, og når jeg reiser utenlands oppsøker jeg kunstgallerier. Jeg tror på impulser fra kunst og litteratur i journalistikken. Det er snakk om å utvide horisonten, sier han.

I en Osloavis har Ole Torp en gang uttrykt at Emanuel Vigelands museum er en av hovedstadens best bevarte hemmeligheter. Det er et dunkelt hvelv på Slemdal, kunstnerens eget mausoleum, som er fullstendig dekket av fresker. Bildene beskriver dramatiske og sterkt erotiske scener i menneskers liv fra unnfangelsen til død. Å gå inn i museet betraktes som en sjelsopplevelse.

– Er du opptatt av livets mysterier og døden?

– Jeg reflekterer selvsagt over livets forgjengelighet. Vi er noen venner i samme aldersgruppe som av og til diskuterer hva som skjer av forandringer når man bikker 70. Det gjelder å ikke gi opp. Jeg mener det er viktig å leve her og nå, ikke utsette ting så mye lenger. Ha det så bra man kan så lenge man kan. Og jeg har vært veldig privilegert til nå, avslutter Ole Torp.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer