Overlevde terroren 22. juli:

På jobb da bomben smalt: Hver gang hun så bildet kom smertene og kvalmen

Nille Lauvås var på jobb i regjeringskvartalet da bomben smalt 22. juli 2011. Først to år senere skjønte hun hvor mye hun slet med traumene etter opplevelsen.

10 ÅR SIDEN 22. JULI: Nille Lauvås (54) var personalsjef i regjeringskvartalet 22. juli 2011 da bomben smalt. I ettertid har hun slitt med PTSD, men i dag er hun frisk. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
10 ÅR SIDEN 22. JULI: Nille Lauvås (54) var personalsjef i regjeringskvartalet 22. juli 2011 da bomben smalt. I ettertid har hun slitt med PTSD, men i dag er hun frisk. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Det finnes et bilde fra regjeringskvartalet 22. juli 2011 som nesten alle nordmenn har sett.

I dagene, ukene og månedene etterpå ble det publisert igjen og igjen, på avisenes forsider og i utallige artikler både på papir og på nett. Bildet er hentet fra et overvåkingskamera i Grubbegata utenfor Y-blokka, det er kornete og uskarpt, og viser en mann som haster bortover gata ikledd noe som ligner en politiuniform og en svart hjelm. Mannens overkropp er vridd mot venstre, han kikker seg over skulderen mens han går, og i den høyre hånda holder han en gjenstand som peker mot vinduene i nederste etasje på Y-blokka. Det er en ladd pistol.

I lang tid fikk Nille Lauvås smerter i ryggen hver gang hun så dette bildet. Hun ble kvalm, pustet raskt og overfladisk og kjente hjertet hamre i brystet, samtidig som hun følte pistolens munning trykke seg inn i ryggen hennes.

Hun visste nemlig hva pistolen Anders Behring Breivik holdt i hånda pekte mot akkurat da dette bildet ble tatt: Henne selv.

Fragmenterte minner

Nille Lauvås var personalsjef i Kunnskapsdepartementet og på jobb i regjeringskvartalet da bomben smalt 22. juli 2011.

Hukommelsen hennes har bare tatt vare på små, oppstykkede fragmenter av det som skjedde fra det smalt og til hun kom seg ut av det raserte bygget, gjennom korridorer overstrødd med dokumenter, glasskår og bygningsrester, og i sikkerhet.

Men frykten husker hun. Eller rettere sagt: Kroppen hennes husker den. Den intense hjertebanken, den korte, overfladiske pusten, den underlige, numne sitringen i huden, følelsen av å se seg selv utenfra.

- Selv mange timer senere, etter at jeg satt trygt hjemme hos meg selv, var angstnivået mitt så høyt som det kunne få blitt. De sterke, fysiske reaksjonene ga seg ikke. For noen går det naturlig ned, men det er helt vanlig at det går noen døgn der kroppen tror at hver gang du tenker på hendelsen, er du tilbake i livsfare. Kroppen min var full av stresshormoner i lang tid, men det tok tid før jeg forsto det selv, forteller Lauvås.

STORE ØDELEGGELSER: Hele regjeringskvartalet fikk store materielle skader etter bombeangrepet 22. juli 2011. Foto: NTB Scanpix
STORE ØDELEGGELSER: Hele regjeringskvartalet fikk store materielle skader etter bombeangrepet 22. juli 2011. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Stressreaksjoner

Det er disse fysiske reaksjonene mange sliter med å håndtere etter et traume, og som kan føre til stresslidelsen PTSD.

Kroppen husker hendelsen tankene forsøker å stenge ute, og rykker automatisk tilbake til den traumatiske opplevelsen så fort en påminnelse dukker opp.

Stressreaksjonene vedlikeholdes igjen og igjen, og kroppen er i kontinuerlig alarmberedskap.

- De fysiske reaksjonene etter et traume er de samme om du har overlevd en spektakulær hendelse som 22. juli, vært i en bilulykke eller blitt gravd ut av et snøskred, eller om du har opplevd voldtekt eller overgrep. Man ser også at barn som har blitt mobbet over lang tid, og som er stabilt utrygge, kan ha de samme symptomene, forklarer Lauvås.

For henne hjalp det å lære så mye som mulig om PTSD og hva som skjer i hjernen etter et traume. Hun leste mye om stresslidelsen, men fant lite informasjon skrevet for andre enn eksperter. Det førte til at hun i 2015 ga ut boka «Etter sjokket - Traumatisk stress og PTSD» sammen med psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren.

- PTSD er mye vanligere enn vi tror. Tidligere ble det i stor grad knyttet til krigsopplevelser, men det er mange som får PTSD etter bilulykker eller andre dramatiske opplevelser. Sannsynligheten for at du kjenner noen med PTSD er stor, sier Nille Lauvås.

Symptomer på PTSD

Sterke, plagsomme minner om hendelsen

Flashbacks og mareritt der man gjennomlever hendelsen på nytt

Angstanfall

Høyt stressnivå, kroppen er i konstant alarmberedskap

Vaktsomhet, økt skvettenhet

Irritabilitet og sinne

Unngåelsesatferd, man forsøker å unngå å snakke om eller bli minnet på hendelsen

Konsentrasjons- og hukommelsesproblemer

Fysiske stressreaksjoner som hjertebank, svimmelhet, kvalme, hodepine

Søvnvansker

Kilder: Helsenorge, Rådet for psykisk helse, Modum Bad

Som personalsjef var Nille Lauvås en del av departementets kriseledelse. Arbeidet startet umiddelbart etter at hun var ute av Y-blokka.

- Det var ikke tid til å sette seg ned og bearbeide noe som helst. Jeg hadde ansvar for å finne ut hvor mange som var på jobb da bomben smalt, og om vi hadde skadde eller døde ansatte. Vi hadde verken kontorlokaler eller datamaskiner, og serverne våre var delvis ødelagt. I tillegg var det stor usikkerhet rundt om vi fortsatt var et terrormål, og om det kunne være flere bomber i Oslo sentrum, forteller hun.

Rammer dobbelt så mange kvinner

En studie utført av forskere fra Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) fra 2019 viste en forekomst av PTSD i Norge på 3,8 prosent blant menn og 8,5 prosent blant kvinner. En befolkningsstudie utført av forskere ved blant annet Sintef og Universitetet i Tromsø i 2017 anslo at minst 55 000 nordmenn hadde PTSD.

Trond Heir er professor i psykiatri ved NKVTS og Universitetet i Oslo. I tillegg til å stå bak PTSD-studien fra 2019, ledet han også en studie av alle de ansatte i regjeringskvartalet etter 22. juli.

- Vi vet at det var mange som slet i starten. 25 prosent av dem som var til stede i regjeringskvartalet 22. juli, utviklet PTSD. Det samme gjaldt også for fire prosent av dem som ikke var til stede, sier han.

Med andre ord: Også ansatte som ikke opplevde selve terrorangrepet fikk problemer i ettertid. Før 22. juli var regjeringskvartalet blant de arbeidsplassene i Norge med lavest sykefravær. Etter 22. juli ble sykefraværet doblet.

- Det handler om en grunnleggende følelse av utrygghet, som slår rett inn i angst- og overlevelsesmekanismene våre. Mange var plaget av tanker på at «det kunne vært meg», og en intens opplevelse av at de hele tiden måtte være på vakt fordi det kunne skje igjen, sier Heir.

Han understreker at PTSD er en diagnose det er fullt mulig å bli frisk av. Normalisering, hverdagslige rutiner, støtte fra andre og tid vil for de aller fleste være til hjelp.

- Forskningen vår viste at den beste behandlingen var å være i et arbeidsmiljø med gode kollegaer og ledere som støttet og forsto hvordan de hadde det. Tre år etter terrorangrepet var sykefraværet tilbake på samme nivå som før, sier Heir.

PTSD i Norge

Mellom en og to prosent av nordmenn lider til enhver tid av PTSD.

Om lag 2500 nye tilfeller av PTSD oppstår i den norske befolkningen hvert år.

Personer med PTSD har symptomer i gjennomsnittlig 11 år.

Flere kvinner enn menn rammes av PTSD, men statistisk sliter menn med symptomene i flere år enn kvinner.

Kilde: Sintef

Usynlig lidelse

Symptomene på PTSD kan være litt forskjellige fra person til person, men mange opplever søvnløshet, angst, økt irritabilitet, konsentrasjons- og hukommelsesproblemer, og flashbacks der kroppen reagerer som om man er tilbake i den traumatiske opplevelsen.

Nille Lauvås fikk diagnosen i etterkant av terrorangrepet, men avslo å få psykologhjelp, fordi hun ikke følte seg syk.

- PTSD er en usynlig lidelse, og mange innser heller ikke selv at de er i ferd med å bli syke fordi tilstanden på en måte blir normalisert. Selv sluttet jeg nesten å sove, men det syntes jeg bare var praktisk fordi da fikk jeg mer tid til å jobbe.

I desember 2011 ble hun sykmeldt med PTSD. Kroppen var konstant stresset og sliten, hun slet med hukommelse og konsentrasjon, og bare det å betale en regning i nettbanken kunne virke uoverkommelig. Å være sosial var blitt slitsomt, og arbeidsoppgaver hun tidligere hadde tatt på strak arm var nå blitt stressende. Høye lyder eller uventede, brå bevegelser kunne få hjertet til å galoppere og svetten til å renne. Et smell fra noe som falt ned bak henne da hun var på handletur på et kjøpesenter, ga henne nesten hjerteinfarkt.

Etter noen måneders sykmelding var hun tilbake i full jobb. Først da det var gått nesten to år, innså hun at arbeidsgleden og noe av arbeidskapasiteten gradvis var blitt borte.

- Jeg skjønte ikke at jeg fortsatt hadde sterke traumereaksjoner. Jeg klarte ikke å identifisere triggerne, fordi jeg ikke skjønte at det var det de var, sier hun.

Traumepåminnere

Såkalte triggere, eller traumepåminnere, kan utløse ekstreme stressreaksjoner fordi kroppen forbinder dem med fare. Triggerne kan være noe så vanlig som gjenstander, lyder, eller lukter. Eller, som i Nille Lauvås' tilfelle: Brannklokker, og et overvåkingsbilde av gjerningsmannen.

- Det bildet var overalt, og hver gang jeg så det var jeg tilbake til 22. juli.

Ting som virker helt ufarlig for andre, kan være sterke triggere for noen med PTSD. Regnvær er en av de sterkeste traumepåminnerne for mange av ungdommene som var på Utøya, fordi de løp for livet og gjemte seg i regnet i flere timer. En tidligere soldat i Afghanistan har vært livredd for plastposer, fordi miner ofte ble gjemt i plastposer i veikanten, forteller Lauvås.

- Dette er ikke viljestyrt. Selv om man egentlig vet at frykten ikke er rasjonell, går det ikke an å ta seg sammen og bare slutte å være redd. Det er et instinkt, på samme måte som det er et instinkt hos oss alle å skvette når det plutselig smeller like ved oss. Det går ikke an å bestemme seg for ikke å skvette, og det går ikke an å bestemme seg for ikke å være redd, sier hun.

- Mange skammer seg

Det er her skammen kommer inn. Mange som har opplevd traumer og sliter med PTSD, sliter i tillegg med skam over at de ikke fungerer like godt som før.

- Mange skammer seg fordi de ikke klarer å ta seg sammen, og kan tenke at nå som det er gått så lang tid, burde de være ferdig med dette. Men har du sterke triggere må du i terapi for å lære hvordan du kan leve med dem, sier hun.

Selv fikk hun god hjelp av en psykolog med erfaring med traumer. Hun har fortsatt triggere som kan utløse stressreaksjoner i kroppen, blant annet lyden av brannklokker. Men bildet av gjerningsmannen som retter pistolen mot Y-blokka og ryggen hennes, gir henne ikke lenger fysiske smerter.

- Jeg fikk hjelp til eksponeringsterapi. Jeg kjøpte en avis med bildet, og øvde meg på å se på bildet og kjenne etter hvilke følelser som kom. De første gangene holdt jeg på å kaste opp, men etter hvert erfarte kroppen at reaksjonen på å se bildet var ubehagelig, men ikke farlig. Det hjalp. Nå er det bare et vanlig bilde for meg.

TIDSVITNE: Nille Lauvås jobber i dag ved 22. juli-senteret, der hun blant annet forteller om sine opplevelser til skoleelever som skal lære om 22. juli. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
TIDSVITNE: Nille Lauvås jobber i dag ved 22. juli-senteret, der hun blant annet forteller om sine opplevelser til skoleelever som skal lære om 22. juli. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet Vis mer

Tidsvitne

I dag jobber Nille Lauvås i administrasjonen ved 22. juli-senteret, og som tidsvitne i foredrag for ungdom og besøkende til senteret.

- 22. juli-senteret skal være et læringssenter som brukes i undervisningen i den norske skolen. Som tidsvitne forteller jeg om mine opplevelser for at elever skal forstå hva som skjedde. Jeg blir sliten av det, men det er også veldig meningsfylt.

Hun har ikke lenger PTSD, men hun har traumeskader, både fysiske og psykiske, som alltid vil være med henne.

- Jeg har fått dårligere balanse, og er mer sårbar for alle fysiske og psykiske plager, alt fra kreft til diabetes til psykiske lidelser. Immunforsvaret har fått seg en knekk, jeg har liksom fått en sprekk i glasuren, det skal mindre til før jeg blir syk. Når jeg blir engstelig for noen jeg er glad i, blir jeg mye mer redd enn jeg ville blitt før. Jeg har fått en sårbarhet som alltid vil være med meg.

Samtidig har hun den siste tiden stadig oftere følt på en slags følelse av berikelse.

- Jeg ville uten tvil helst sluppet å oppleve 22. juli, men jeg ser nå at det også har beriket livet mitt. Jeg har en jobb jeg elsker, som ikke ville eksistert uten at dette hadde skjedd. Jeg har lært masse jeg ikke visste noe om tidligere, og møtt mennesker som har gjort dypt inntrykk på meg. Denne opplevelsen har åpnet noen nye rom i meg, til en verden som tidligere var helt ukjent. Jeg tror jeg har blitt mye mer tolerant og mindre fordomsfull, blant annet mot folk med psykiske lidelser. Jeg forstår mer, kan bidra mer, og føler at jeg gjør en forskjell gjennom jobben som tidsvitne og på 22. juli-senteret. Livet mitt er blitt mye mer mangefasettert.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer