Starte egen bedrift

– Noen ganger må man gå ut av komfortsonen

Dette er historien om hva som kan skje om du forelsker deg i et hus og begynner å drømme om hva det kan bli til. – Noen ganger må man våge litt, tørre å gå ut av den trygge komfortsonen. Egentlig er jeg ganske god på det, sier Maj Back (54).

SATSET: Sveinung og Maj dro innom visningen på impuls. Plutselig var de blitt hotelleiere. Foto: Irene Jacobsen
SATSET: Sveinung og Maj dro innom visningen på impuls. Plutselig var de blitt hotelleiere. Foto: Irene Jacobsen Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Det er tirsdag formiddag på det lille boutiquehotellet ved Oslofjorden. Hotellsjef May har nettopp ryddet vekk en varm lunsj, gjestene er på konferanserommet – om ikke lenge skal de ha kaffepause, da venter en ny runde med servering. Ute er trærne blitt bare, hagemøblene er pensjonert for sesongen, pizzaovnen har hvilt seg de siste ukene. Men det er lenge siden hotellsjefen har hvilt seg. Faktisk er det to år siden.

– Når du tar fatt på noe sånn som dette, må du like å jobbe lange dager. Og så må du ikke innbille deg at du kan ta mye fri.

Maj Back (54) har sammen med mannen Sveinung Tornås (53) tatt over og renovert en historisk bygning på Tofte på Hurumlandet ved Oslofjorden, som både er hotell og privatbolig.

Stakk innom visning

Historien om Villa Utsikten på Tofte begynte en fin sommerdag i 2019. Maj Back og ektemannen Sveinung Tornås hadde vært på hyttebesøk, på vei hjem til Nesodden oppdaget de til-salgs-skiltet i veikanten. Hotellet Bikuben på Tofte skulle selges. Nysgjerrige og impulsive som de er, stoppet de for å ta en kikk, bare for moro skyld.

Lite ante de da at knapt før løvet var blitt gult, skulle de ha byttet ut hus og heim med et hotell og sitt eget krypinn øverst oppunder takstolene på hotellet. Uten noen som helst erfaring fra hotell- og restaurantbransjen kastet de seg optimistisk inn i det hele.

– Etter å ha sett på stedet, begynte ideene med en gang å boble, hodet gikk helt i spinn. Vi dro hjem, tenkte, grublet og regnet på det hele sommeren, forteller hun.

GOD TONE: Musikk og bøker i skjønn forening. Hele innredningen er preget av Majs sans for å mikse stiler. Foto: Irene Jacobsen
GOD TONE: Musikk og bøker i skjønn forening. Hele innredningen er preget av Majs sans for å mikse stiler. Foto: Irene Jacobsen Vis mer

Ingen av dem hadde drømt eller fantasert om at de skulle kjøpe og drive et hotell. Ikke før da. Etter å ha vært inne i det høyreiste, litt skoleaktige bygget ved Oslofjorden, klarte de ikke å la det ligge. Kanskje dette var deres mulighet til å gjøre noe helt annet, til å skifte beite?

Det kjentes som det var nå det gjaldt. Det var bare det at timingen ikke var den beste, de hadde nettopp renovert hjemmet sitt på Nesodden, de hadde sett for seg å bli gamle der. Men å sitte med begge deler var umulig. Det var enten det ene eller det andre.

Spennende historie

De bestemte seg for å selge huset og satse alt. I løpet av sommeren la de planer, pønsket ut konseptet og satte seg mål for hva de ville oppnå og hvor de vil ville hen.

– Sveinung syntes jeg tok litt vel hardt i da jeg sa vi burde ha som mål å bli det beste boutique-hotellet ved Oslofjorden. Et i overkant hårete mål, syntes han, men det er viktig å vite hva en jobber mot.

Til-salgs-objektet de falt for, hadde en historie tilbake til slutten av 1800-tallet. Huset ble ført opp som arbeiderboliger for cellulosefabrikken, utrolig nok bygd av materialene fra militærkaserner fra Hovedøya. Kasernene ble fraktet delvis med båt og delvis på isen om vinteren, og satt opp her i bakken, et par steinkast fra fjorden. Den gangen var det virkelig et yrende liv i huset, opptil 65 personer bodde her samtidig, det var derfor det fikk navnet Bikuben. Arbeiderbolig var det helt fram til 1995, hele tiden med utedo.

Da kommunen ønsket å rive bygget i 1995, engasjerte lokalmiljøet seg for å bevare huset. Steinerskolen kjøpte det og brukte det som internat, før det igjen ble solgt, brukt som privat bolig – og deretter solgt og gjenoppstått som overnattingsstedet Bikuben i 2009.

FOLKSOMT: På 1920-tallet bodde 65 personer i denne store arbeiderboligen til cellulosefabrikken på Tofte. Foto: Irene Jacobsen
FOLKSOMT: På 1920-tallet bodde 65 personer i denne store arbeiderboligen til cellulosefabrikken på Tofte. Foto: Irene Jacobsen Vis mer

I september 2019 overtok ekteparet et hotell i full drift. Første dagen på jobb var det bryllupsfest, Maj sto på kjøkkenet. At matlaging er noe hun er mer enn gjennomsnittet opptatt av, var avgjørende i starten. Siden har de ansatt en kokk med lang erfaring fra flere velrenommerte restauranter.

– Han hjelper oss å utvikle menyen, og han er med og planlegger den nye vinkjelleren – det er så bra å ha en skikkelig proff med på laget. Heldigvis for oss syntes han det var kjedelig å være pensjonist, han liker også å jobbe, og her har vi funnet en løsning som fungerer godt for oss alle.

Måtte si opp

Da de kjøpte hotellet, var planen at hun skulle fortsette i jobben sin, men i en mindre stilling for å kunne ha hovedansvaret for hotelldriften. Sveinung skulle fortsette i jobben sin som innovasjonssjef ved Sunnaas sykehus, og deretter delta i hotelldriften ettermiddager og kvelder.

MINNE FRA GAMLE TIDER: Her oppe i den lille stua er det fortsatt tegn på at huset i utgangspunktet var bygd som arbeiderboliger. Den gangen var det mange som delte på det lille kjøkkenet.Foto: Irene Jacobsen
MINNE FRA GAMLE TIDER: Her oppe i den lille stua er det fortsatt tegn på at huset i utgangspunktet var bygd som arbeiderboliger. Den gangen var det mange som delte på det lille kjøkkenet.Foto: Irene Jacobsen Vis mer

Maj jobbet i Nesodden kommune som kognitiv terapeut i psykiatritjenesten, hun holdt også flyskrekk-kurs på Gardermoen og hadde egen terapeutvirksomhet.

– Arbeidsgiveren min forsto kanskje noe jeg ikke skjønte da. Å drive et hotell tar mye mer tid enn det jeg ville hatt til rådighet hvis jeg jobbet 50 prosent et annet sted. Det var nok bare bra for oss at jeg ikke fikk gå ned i stilling, og derfor heller sa opp jobben min.

– Hvor mye arbeid det er å være gründer, skjønner en ikke før en er oppe i det. Alle som bærer på romantiske drømmer om å drive et lite hotell, ser nok ikke for seg 12–17 timers dager.

GODT STED Å VÆRE: – Jeg har laget rom som jeg selv ville likt å bo i, sier Maj. Foto: Irene Jacobsen
GODT STED Å VÆRE: – Jeg har laget rom som jeg selv ville likt å bo i, sier Maj. Foto: Irene Jacobsen Vis mer

Det skulle ikke gå mer enn et halvt år etter at de hadde overtatt, før Norge stengte ned og alt ble endret. Nye vurderinger måtte gjøres raskt. De bestemte seg for å bruke nedstengingen til å gå i gang med totalrenoveringen de hadde lagt planer for. Alt er blitt nytt. Det er sparklet og malt, lagt nye gulv, kakkelovnen er på plass, spisebordene er redesignet og malt svarte, møbler fra brukt- og antikvitetsmarkedet fyller stuene sammen med fotokunst og afrikanske kurver. Kjøkkenet fikk de tak i på Finn, det hadde tidligere vært et stort demonstrasjonskjøkken. Så stort var det at de hadde nok til å innrede både nede i hotellet – og bygge nytt kjøkken oppe i sin egen leilighet. Nye bad ble bygd, flere skal det bli.

- Jeg har alltid likt å ha det fint rundt meg, og her har jeg virkelig kunnet boltre meg i interiørinteressen min. Men jeg liker å kjøpe brukt, et rom med kun nye ting blir fort så pregløst, det inspirerer meg ikke. Men det å mikse og matche en knallrød velursofa med frynser, med svære planter og lysekroner – det kan jeg like.

Fem års frist

Maj er mest opptatt av gode kjøp, hun leter derfor alltid på bruktmarkedet etter alt de trenger.

– Du kan gjerne si jeg har innredet det stedet jeg selv gjerne ville bodd i – og dratt på ferie til. For vår egen leilighet i tredje etasje, den har jeg ikke noe tid å bruke på. Der oppe bare sover vi. Arbeidsdagen er ikke over før alt som må gjøres er gjort, det er ofte ikke før ti-elleve-tolv på kvelden. Eller enda senere.

– Vi er klar over at det ikke går an å jobbe så mye som dette over veldig lang tid. Det merkes at vi bare har hatt to dager fri siden vi overtok. Men vi visste det kom til å bli travelt, vi valgte det, selv om det er vanskelig å se helt for seg hvor låst en blir, innrømmer Maj.

De har gitt seg selv fem år til prosjektet Villa Utsikten, om noen andre skal få lov å drive det senere, vil tiden vise. Hun har skjønt at hun lever mange andres drøm.

– Det er ganske mange som drømmer om å ha sitt eget lille overnattings- og spisested. Jeg tror de ser for seg omtrent det jeg drømmer om at jeg kan gjøre, en dag når noen andre driver dette. Da kan jeg være den som pusler og pynter med blomster, som leter etter fine serviser i spennende brukt-butikker, og har tid til lese alle bøkene jeg kjøper, men aldri har tid å begynne på. Det gleder jeg meg også til.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.