Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Vet du hvilken film som er verdens skumleste?

Seven, kanskje? Klassikeren der Brad Pitt viser seg å være en seriemorder som dreper folk etter de syv dødssyndene, og som har gitt publikum verden over mareritt?

Eller Sinister, der Ethan Hawke researcher kriminalsaker fra virkeligheten, og som i en forskningsstudie var den filmen som skremte deltakerne mest?

Eller kanskje den ekstreme skrekkfilmen The Conjuring?

Nei. Verdens skumleste film handler ikke om mordere eller overnaturlige fenomener. Verdens skumleste film er den hjertevarme animasjonsfilmen WALL-E.

– Jeg tror det er mange som ikke vet hvor mye bedre de kan få det

Vi Pluss

Bare settingen er nok til å skremme vannet av hvem som helst som har lest litt om klimakrisen: Året er 2800 og jorden er fullstendig ubeboelig. Menneskeheten har flyktet for lenge siden, i et gigantisk, evig svevende romskip, og den eneste som fortsatt er igjen på den ødelagte planeten er søppelinnsamlingsroboten WALL-E. Alt er dødt, alt er giftig.

Men det er ikke denne delen av filmens framtidsvisjon som er mest skremmende. Det som virkelig sender en knyttneve i magen er menneskene på det enorme romskipet: I hver sine svevende lenestoler med hver sin digitale skjerm foran ansiktet, suser de gjennom motorveikorridorene mens de bestiller mat, drikke, frisørtimer og klær via skjermen. Barna har barnehage og skole via skjermen, de voksne lever hele sitt sosiale liv via skjermen. På rekke og rad, i en endeløs strøm, flyter de gjennom korridorene og livet uten noen gang å løfte blikket fra skjermen. De plaprer og prater, men legger ikke merke til at den de prater med, faktisk sitter i stolen ved siden av dem. Alt er tilgjengelig uten at de trenger å forlate de behagelige farkostene sine. Ikke klarer de det heller, overvektige og underutviklede som de er.

Inntil WALL-E, av årsaker vi ikke skal gå inn på her, dukker opp og skaper kaos i strømmen. To mennesker faller ut av den bedøvende skjermtilværelsen, og blir sittende og stirre forundret på det enorme universet de er en del av, både utenfor og innenfor vinduene. Hva er alt dette? Hvem er du? Hvorfor har jeg ikke lagt merke til noe av det før?

- Hun våknet, så på mannen og tenkte: «Hva skal jeg med deg?»

Det er dette som er så skremmende: Menneskenes behagelige, numne frakobling fra virkeligheten rundt dem. Den formålsløse, reklamepeprede, intetsigende og konstant plaprende bobla de alle lever i, bak skjermene sine.

For høres det ikke egentlig litt kjent ut?

Den britiske forfatteren Johann Hari ga i 2022 ut boka Stolen Focus: Why You Can't Pay Attention, som i februar kommer på norsk. I bokas åpningskapittel forteller han om et besøk på Graceland, Elvis Presleys berømte hjem, som nå er museum. Det finnes ikke lenger museumsguider der, i stedet får de besøkende utdelt hver sin Ipad som automatisk viser informasjon om og bilder av rommet de befinner seg i. Resultatet? De besøkende går gjennom huset med øynene festet til Ipaden. I stedet for å se på de faktiske rommene og gjenstandene i dem, ser de på gjengivelsen av dem. De sveiper med fingrene på skjermen i stedet for med øynene i verden rundt dem.

Bruker partneren din mer tid på mobilen enn på deg?

Vi Pluss

Det er det samme alle andre steder. Køen foran Mona Lisa-maleriet i Louvre-museet er tilsynelatende endeløs, men når folk kommer fram snur de seg umiddelbart med ryggen til. I stedet for å studere Mona Lisas berømte smil og Leonardo da Vincis penselstrøk, poster de en selfie og går videre.

Alle som har sittet på en buss, t-bane eller et tog, i et venterom eller på en kafé for den saks skyld, vet at det ikke lenger er normalt å sitte og stirre ut i lufta og la tankene vandre. Vi stirrer ned på telefonene våre. Verden har krympet. Den befinner seg ikke lenger i det uendelig store rommet rundt oss, men på en skjerm på 14 ganger 7 centimeter.

Selv forelskede par på romantisk date bruker like mye tid på å se på telefonene sine som på å se på hverandre. Parterapeuter og psykologer melder om ekteskap som går i oppløsning fordi skjermen prioriteres framfor partneren. Et hjerte fra en tilfeldig bekjent på sosiale medier er blitt viktigere enn det hjertet som banker ved siden av deg.

Snakker dere ikke sammen lenger? Slik løser dere det

Vi Pluss

Samtidig klager stadig flere av oss over det som ser ut til å bli den nye folkesykdommen: Hjernetåke. Konsentrasjonsproblemer. Manglende evne til å fokusere på én ting i mer enn høyst et par minutter av gangen. På nattbordet ligger en voksende stabel av bøker vi sier vi har lyst til å lese, men aldri kommer i gang med. Fordypning fremstår umulig. Vi scroller og scroller, sjekker meldinger, e-post, snap og insta, hopper fra det ene plinget til det andre, skumleser Facebook-artikler om sykepleier-Lailas ville sexliv og krigen i Ukraina med samme hastighet og engasjement. Inntrykkene er endeløse, men avtrykkene de lager i oss er forsvunnet på sekunder. Vi tar inn alt, men forstår ingenting. Vi rekker ikke lenger å tenke. Det er som om vi hyperventilerer informasjon.

Og innimellom, i korte glimt av klarhet, innser vi at det gjør oss ulykkelige. Stresset. Sinte, til og med. Det ekte livet forsvinner bokstavelig talt mellom hendene våre, men vi klarer ikke konsentrere oss lenge nok til å gripe ordentlig fatt i det.

Ufokusert? Hjernen din kan kodes om

Vi Pluss

Det er noe galt med meg, tenker vi. Jeg må skjerpe meg.

Så vi leser selvhjelpsartikler (ikke bøker, det blir for krevende) med råd om å skru av varsler, legge telefonen med skjermen ned, sette skjerminnstillingen på svart-hvitt, laste ned apper som skal begrense skjermtiden for oss, og forsøker oss på en digital detox.

Det går sånn passe. En stund. Men snart er vi tilbake til scrollingen, til hyperventileringen, enda mer ulykkelige enn før. For vi klarer ikke å skjerpe oss, det går ikke an å logge av, strømmen av saklig og usaklig informasjon er ikke mulig å kontrollere uansett hvor hardt vi prøver.

Og det er dette som er poenget: Det er ikke mulig å kontrollere. Det er ikke mulig å skjerpe seg, for det er ikke deg det er noe galt med. Det er verden.

Det er noe galt med verden. Med systemet. Med samfunnet vi har skapt rundt oss. Med den konstante, overveldende informasjonsflommen, et kaklende, overdøvende sammensurium av viktig og uviktig som avbryter deg, manipulerer deg og stjeler oppmerksomheten din, hele tiden, hele døgnet, hele livet, slik at du ikke lenger ser det som finnes rundt deg.

Akkurat som framtidsmenneskene i filmen WALL-E. Bortsett fra at framtiden er her, nå.

Det er til å få mareritt av.