Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

En ganske alminnelig og helt perfekt sommerdag i Norge: Sol fra skyfri himmel, fuglekvitter blant trærne, en mild bris rasler lett i gress og løv. Ved fjordens overbefolkede småstrender og svaberg, blant strandmadrasser og svidde grillpølser, sitter solhungrige byfolk tett i tett.

Men i marka er det plass. Her er blåbærlyng på begge sider av stien, blått i blått så langt en kan se, men ingen har ennå kommet for å plukke dem.

Jeg går min vante rute: Inn mellom blokkene, forbi småhusene, over et sommergrønt skistadion og inn i skogen. Stien slynger seg over flere bratte åsrygger, det går oppover og nedover og bare en sjelden gang bortover, jeg blir andpusten og knirkete i knærne. Og varm. Svetten renner, men jeg vet at når de verste motbakkene er unnagjort, er jeg halvveis. Og der ligger et lite vann. Mørkt, rundt og stille, med svaberg og furutrær og en naturlig steinhylle ut i vannet som gjør stedet perfekt for et avkjølende bad.

Unngå at turen blir ødelagt. Slik velger du riktige tursko

Vi Pluss

Nesten alene

Vi er mange som vet om dette vannet. Skolene i området bruker det som utfluktsmål for de eldste elevene både ved oppstart og avslutning av skoleåret. I godværshelger er det fargerike telt og hengekøyer og barnefamilier rundt hele vannet, og kommer du hit en fredag kveld kan det hende du møter på en friluftsglad ungdomsgjeng med ullgenser og to kalde øl i sekken.

Men denne sommerdagen har jeg vannet nesten for meg selv. Et par turgåere har slått seg ned ved den ene bålplassen, litt lenger bort ligger en mann i en hengekøye og leser, og mellom furustammene på den andre siden tar en golden retriever lykkelig sats og hopper med et digert plask ut i vannet. Ellers er det stille.

Fant ukjent ferieperle

Jeg følger stien langs vannkanten hele veien rundt. Badeplassen ligger rett bak en liten knaus, og når jeg nærmer meg, ser jeg at det sitter to kvinner på toppen av denne knausen, en liten meter fra der stien går forbi. To eldre kvinner, viser det seg når jeg kommer enda litt nærmere, de har grått hår og smilerynker og ryggsekk ved siden av seg med niste og kaffetermos og nybakt brød med smør. De sitter i sola med hvert sitt tynne badehåndkle løst henslengt rundt hoftene og ser ut som de ikke har en bekymring i verden, de lyser tilfredshet og glede, her og nå er livet helt perfekt, de har alt. Det vil si - de har alt, unntatt én ting: Klær.

Unaturlig naturlighet

Det tar faktisk litt tid før jeg innser at de to damene er nakne, selv om jeg går rett forbi dem. Det fremstår nemlig helt naturlig. Noe det selvfølgelig også er – bortsett fra at det ikke egentlig er det likevel. For når møtte du sist på naturlig nakenhet noe annet sted enn i speilet på ditt eget bad?

Tidligere i sommer kom det fram at Oslo kommune hadde satt opp et skilt som forbød nakenhet ved en badeplass langs fjorden. Overtredelse kunne bli politianmeldt, advarte kommunen. For sikkerhets skyld viste skiltet også forbudet i brysk, engelsk oversettelse – «Public Nudity Prohibited» – og en tegning av to nakne strekmennesker med en tykk, diagonal strek over.

Skiltet viste seg å være ulovlig - det finnes ingen norsk lov som forbyr offentlig nakenhet. Oslo kommune kan ikke velge å kriminalisere en kropp bare for å være en kropp, selv om naboer tidligere har klaget på uanstendig oppførsel på stranden på kveldstid. Nakenhet og uanstendighet er, også ifølge norsk lov, to forskjellige ting. Skiltet ble fjernet.

Elizabeth (60): - Jeg er for litt sunt kroppspress

Anstrengt sommerkropp

Det mangler strengt tatt ikke på nakenhet i offentligheten. Ikke på uanstendighet, heller, men det er en annen sak. For den som vil, er det mye kropp å se både på tv, på nettet, i blader og aviser. Men det føles ikke særlig naturlig. For når ble det naturlig å gå på nakendate på tv? Når ble det naturlig å ta bilder av seg selv med trutmunn, høye hæler og ekstremsvai i ryggen, og etterpå redigere seg 15 kilo tynnere? Når ble det naturlig å endre både ansikt og kropp for å kunne føle seg vel? Når ble Sommerkroppen et prosjekt, når ble mammakilo et begrep, når ble kunsten å holde inn magen selve meningen med livet?

Noen uker tidligere hadde jeg gått inn til det samme vannet i skogen. Det var en av de første virkelig varme sommerdagene, sola stekte og alt lå til rette for en dukkert. Men denne dagen var knausen og stien ved badeplassen full av ungdommer. Det var en skoleklasse på tur, de var tydeligvis nettopp kommet fram og så like svette og varme ut som meg. Nå skulle de sikkert bade, alle sammen, tenkte jeg.

Guttene var raske. De vrengte av seg klærne og hoppet i vannet med latter og brøl, svette T-skjorter og sokker lå strødd etter dem under furutrærne. Men jentene nølte. De satt på knausen i solsteika og kikket usikkert på hverandre. De var unge, sterke, slanke, gjennomtrente, fulle av spenst og energi – alt det dagens samfunn verdsetter som attraktivt, selve idealet for hvordan en kropp bør se ut. Men ikke ett plagg falt til bakken. Ingen fisket fram et badehåndkle fra sekken, ingen løp mot steinhylla og kastet seg jublende i vannet. Flere av dem så ut til å kikke lengselsfullt ut mot guttenes lek, men det var også alt. For hvem våget å vise seg i badetøy først? Ingen.

50- og 60-åringer føler seg bedre enn 20-åringene gjør

Uten en tråd

De to eldre damene på knausen viser seg heller ikke i badetøy, forsåvidt. Men ikke i annet tøy heller. Kroppene deres er verken unge, spenstige eller gjennomtrente, og de gjør ikke engang et forsøk på å holde inn magen. De bare sitter der, nakne, uanfektet og tilfreds, og skravler i vei om turer de har gått, kunstutstillinger de har sett, konserter de har hørt, bøker de har lest. De snakker om barn og barnebarn, om hvor ensomt livet var sist vinter, om hvor dyrt det er å feriere i Norge om sommeren.

Nistematen kommer frem fra sekken, kaffen drikkes opp. Hele tiden snakker de, en uavbrutt samtalestrøm, ordene går fram og tilbake mellom dem på knausen, og ikke én gang virker det som om de er bevisste på at de sitter der uten en tråd. Ikke før en mann kommer til syne mellom trærne, etterfulgt av tre barn i tiårsalderen. Her er det fint å bade, roper han, og slenger fra seg sekken.

De to damene på knausen blir stille et øyeblikk.

- Tror du ..., sier den ene lavt, - ... tror du barna tar anstøt av at vi sitter slik?

- Anstøt? Hvorfor det?

- Jeg vet ikke, de er kanskje ikke vant til ...

- Nei. Men i så fall får de se en annen vei. Eller bade et annet sted.

Jeg vet ikke når det ble slik at det er den anspente ungdomskroppen vi verdsetter mest i vår kultur, og ikke den avslappede eldrekroppen. Men jeg er ganske sikker på at et eller annet sted på veien dit, var det noen som tok grundig feil.