Barn med autisme

Når annerledesbarna blir voksne

- Min lykke er at sønnen min Dag Tore har et godt liv og ikke trenger meg lenger. Da kan jeg dø i fred, sier Tordis Ørjasæter (94).

SØNNENS BOK: Tordis Ørjasæter har skrevet flere bøker om livet med sin autistiske sønn Dag Tore. Den første ble oversatt til en rekke språk, blant annet japansk.
SØNNENS BOK: Tordis Ørjasæter har skrevet flere bøker om livet med sin autistiske sønn Dag Tore. Den første ble oversatt til en rekke språk, blant annet japansk. Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Jeg er ikke «godt voksen». Jeg er veldig, veldig gammel, sier Tordis Ørjasæter (94) og smiler.

Hun har selvfølgelig rett. 94 år er veldig, veldig gammelt for et gjennomsnittlig menneske. Det er bare det at Tordis Ørjasæter ikke fremstår så veldig gjennomsnittlig. For hvor mange 94-åringer gir ut bok sånn på tampen av en pandemi?

I leiligheten på Majorstua i Oslo har hun dekket på kaffebord i stua med rundstykker, kjeks og ost, for «det er jo så mye lettere å snakke sammen når man spiser», som hun sier. På bordet ligger også den ferske boka Vi er ikke alene, der forfatteren, litteraturkritikeren og professoren i spesialpedagogikk presenterer en gjennomgang av norske bøker om psykisk utviklingshemmede barn. Dagbladets anmelder kalte boka gripende, innsiktsfull og bemerkelsesverdig.

- Jeg er nok den eneste som kunne skrevet en slik bok, nettopp fordi jeg er så gammel, og hele livet har vært et lesende menneske. Og fordi Dag Tore er så gammel, sier Ørjasæter.

Annerledesbarn

Dag Tore, det er hennes 66 år gamle sønn. Da han ble født, var det i starten ingenting som tydet på at noe var galt. Men ganske snart ble det tydelig at han ikke var som alle andre barn. Han fikk diagnosen autisme.

- Dag Tore ser helt normal ut, men han har ikke så mye språk. Han skjønner lite, men også mye, og hukommelsen hans er helt spesiell. Men det er viktig for meg å fortelle at han har det veldig godt nå, han lever et godt liv og kommer til å fortsette å leve et godt liv også etter at jeg er død. Han trenger meg ikke, og det er en stor lykke. Det betyr at jeg kan dø i fred, sier hun.

Akkurat det, at han som voksen mann nå lever et trygt liv i et bofellesskap og klarer seg fint uten henne, skulle hun ønske hun visste da han var barn og ungdom.

- Da var jeg bare bekymret, og hadde nok med å komme meg gjennom dagene. Dag Tore ble født på en tid da man mente at autisme skyldes såkalte «kjøleskapsmødre» som ikke hadde gitt barna nok omsorg og kjærlighet da de var små. Kan du tenke deg det? Heldigvis har utviklingen på dette feltet vært enorm, sier hun.

Tung bør

Da sønnen var liten, fantes det ingen barnehageplass til ham. Da han ble større, fantes det heller ingen skoleplass. Det eneste kommunen kunne tilby var plass på en stor institusjon, der han ikke trivdes. Foreldrene valgte å ta ham ut etter noen få år. Det var mye fortvilelse, sorg og bekymring.

- Jeg forstår de parene som skilles fordi børen blir for tung å bære. Men jeg har vært heldig, mannen min og jeg klarte å bære det sammen. Og jeg hadde arbeidet mitt. Det ga meg en pause, noe annet å være opptatt av enn bare bekymringer. Arbeidet har vært en styrke, forteller hun.

- En berikelse

Til tross for utfordringene er ikke Tordis Ørjasæter i tvil om at det å være mor til en psykisk utviklingshemmet sønn har beriket livet hennes.

- Jeg klarer ikke å tenke meg livet mitt uten Dag Tore. Han har bidratt til at jeg er blitt den jeg er, og utviklet sider ved meg jeg ikke ville hatt ellers. Barn som ham lærer oss å se verden med litt andre øyne. Jeg tror vi som samfunn trenger den utvidelsen, sier hun.

FORTSATT I ARBEID: Rommet sønnen Dag Tore sover i når han er på besøk, brukes nå for det meste som kontor.
FORTSATT I ARBEID: Rommet sønnen Dag Tore sover i når han er på besøk, brukes nå for det meste som kontor. Vis mer

Foregangskvinne

Vi er ikke alene er ingen kampbok. Ørjasæter beskriver den snarere som at hun ville «tegne med ordene» hvordan situasjonen er for dem som får annerledesbarn. Boka er heller ikke den første tegningen hun lager om dette temaet, allerede i 1976 ga hun ut den banebrytende Boka om Dag Tore, som ble oversatt til en rekke språk. Med den ble hun en av de første forfatterne i Norge til å fortelle åpent og ærlig om livet med et utviklingshemmet barn, slik mange senere har gjort etter henne.

- Da jeg skrev Boka om Dag Tore var det ingen som skrev slik. Det er heldigvis annerledes nå. Jeg håper også flere søsken vil skrive om sine opplevelser, det er også et viktig perspektiv, sier hun.

- Litteraturen hjelper oss

I 2017 ga hun ut boka Kjærligheten har sitt eget språk, som fortsatte fortellingen om livet med Dag Tore og ga innsikt i utviklingen i samfunnets syn på annerledesbarn som ham.

- Etter de to bøkene ønsket jeg også å skrive om alle de andre, ikke bare min egen historie. Det er mye gjenkjennelse i det å lese om andre, litteraturen hjelper oss til ikke å være alene. Jeg håper jeg kan bidra til å alminneliggjøre dette for de som ikke selv er foreldre til barn som ham, og samtidig kunne tilby litt trøstehjelp til andre pårørende.

Vi er ikke alene blir hennes siste bok, bedyrer Ørjasæter. Det har vært en kraftanstrengelse å skrive den, men den har også gitt henne mye.

- Nå skal jeg bruke tiden på venner, å lese og gå korte turer, og forsøksvis følge med i samfunnet. Mitt liv nå er fylt av takknemlighet for at Dag Tore har et godt liv.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer