– Nå vet jeg at jeg er god nok

Randi (52) klarte å snu negative tanker: Ikke før hun ble utbrent, forsto hun at hun måtte ta tak i seg selv. Med god hjelp av samtaleterapi, og ikke minst et skomakeri, har livet tatt en positiv vending.

ØKT SELVTILLIT: Etter at Randi begynte å jobbe som skomaker, har hun fått erfare at jobben hun gjør er mer enn god nok. – Selvtilliten min har vokst på det, sier Randi. Foto: Sverre Chr. Jarild
ØKT SELVTILLIT: Etter at Randi begynte å jobbe som skomaker, har hun fått erfare at jobben hun gjør er mer enn god nok. – Selvtilliten min har vokst på det, sier Randi. Foto: Sverre Chr. Jarild Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Det er så godt når livet endelig faller på plass, sier Randi.

Randi Granli vokste opp i en ungeflokk på seks. Lek og moro var det mye av, men det var ikke bare-bare å være én av mange. Det ble med lengselen etter å bli sett for den hun egentlig var, og i stedet ble hun den «vrange og vanskelige». For som de fleste av oss, vokste også Randi inn i mønstre og «sannheter» om seg selv, som satte sperrer i hjulene på det livet hun egentlig ønsket å skape. Det skulle utallige år og mange tøffe tak til, før hun klarte å finne tilbake til et godt selvbilde.

– Kritikken i barndommen gjorde at jeg i årevis trodde jeg var slem. Selv i voksen alder følte jeg at det jeg gjorde aldri var godt nok. Det har vært en kamp å komme dit jeg er nå, men nå vet jeg at jeg er god nok som jeg er, sier Randi.

Uten grenser

Ettersom Randi vokste til, utdannet hun seg til dukkemaker, skomaker og lærer. Hun ble mor til tre og begynte å jobbe som lærer. Randi trivdes godt i lærerjobben, men jo lenger hun jobbet, desto mer altoppslukende ble det.

Kanskje litt på spøk, sier Randi at hun etter hvert led av et slags «Jesus-kompleks», der hun ble mer og mer opptatt av å redde og hjelpe elever som hun så slet. Oppgaven vokste seg større og større, og til slutt hadde Randi fokus på elevene døgnet rundt.

– Jeg diskuterte mye med kollegene, og tenkte at de ikke brydde seg like mye som meg. Etter hvert skjønte jeg at det var jeg som ikke var profesjonell, og at jeg projiserte meg selv og min egen barndom inn i alle andre, forteller Randi, som ble mer og mer sliten.

Likevel fortsatte hun å gå på jobb, for det var jo ikke henne det dreide seg om, men alle andre rundt henne … Det trodde i alle fall Randi.

– I ettertid ser jeg at jeg løp fra meg selv, at jeg ikke klarte å akseptere meg selv eller stoppe opp og kjenne på ting. Jeg var grenseløs, sier Randi.

Enda lå dette i det ubevisste, og det skulle ta lang tid før hun innså at hun måtte begynne å se inn i seg selv for få gode endringer i livet.

Det indre barnet

Til slutt gikk det ikke lenger. Randi befant seg i en dyp depresjon og kunne ikke slutte å gråte. Ingenting fungerte lenger, og Randi ble sykmeldt.

– Da jeg ble deprimert, klarte jeg ikke jobben. Bare jeg kom til parkeringsplassen på skolen, skar det seg. Selv om rektor prøvde å tilrettelegge, gikk det ikke, sier Randi.

Etter en tids sykmelding, innså Randi at hun trengte hjelp og begynte å gå i terapi:

– Det vanskeligste var å ikke være «den sterke» lenger. Derfor fortsatte jeg lenge å være «flink pike» for å forsøke å bli fort frisk igjen. På et tidspunkt gikk jeg til tre terapeuter samtidig. Det virket jo ikke, forteller Randi og ler.

Etter hvert landet det på samtale med psykiater to ganger i uka over flere år. Gjennom dette arbeidet var det at ny forståelse skulle få vokse fram. Noe av det viktigste i denne prosessen var arbeidet med «det indre barnet»:

– Jeg måtte lære meg å se og møte mine egne behov. Det gjorde jeg ved å bli kjent med og øve på å like mitt indre, lille barn. Jeg forsto at mye handler om det at foreldre viderefører ubevisste mønstre til barna sine, og da skjer lett dumme og skadelige ting – uten at man selv ser det. Det har jeg selv gjort mot mine barn, erkjenner Randi.

Å KOMME HJEM: Gjennom et langt liv med skam og negative tankemønstre, har Randi endelig kommet hjem til seg selv – som skomaker i Gamlebyen i Fredrikstad. Foto: Sverre Chr. Jarild
Å KOMME HJEM: Gjennom et langt liv med skam og negative tankemønstre, har Randi endelig kommet hjem til seg selv – som skomaker i Gamlebyen i Fredrikstad. Foto: Sverre Chr. Jarild Vis mer

Ja, for hvordan elsker man en annen når man selv er utrygg på hvorvidt man er verdt å elske? La oss kalle det «arvesynden», det at «slekt skal følge slekters gang» – inntil noen bryter mønsteret. Og var det ikke i grunnen det Randi måtte gjøre? Bryte mønsteret ved å tørre å se på seg selv og sine ubevisste sannheter. Det er aldri en lett jobb.

– Etter hvert klarte jeg å få kontakt med meg selv. Det er ikke så lenge siden jeg begynte å føle at jeg er fornøyd med meg selv. Nå kan jeg stå foran et speil og kjenne at jeg er bra nok, sier Randi rolig.

Mestringsfølelse

Det er ikke bare samtaleterapi og indre arbeid som har brakt henne hit. Da tiden for å begynne å jobbe igjen kom, ble Randi først utplassert på forskjellige arbeidsplasser gjennom Nav. I 2020 hørte hun at skomakerne i Gamlebyen i Fredrikstad trengte en ny kollega. Skomakeren i Randi ble nysgjerrig, men kritikeren i hodet mente hun ikke var god nok til en sånn jobb. Hun hadde jo ikke drevet med skomakeri på 10–15 år … To år senere står hun smilende, trygg og rolig i de gamle, koselige lokalene.

TILFREDS: Etter å ha gjort et stort stykke indre arbeid, er det godt å kunne oppleve at hun faktisk er god nok – både i den hun er og det hun gjør. – Nå kan jeg endelig se meg i speilet og være fornøyd med den jeg er, sier Randi. Foto: Sverre Chr. Jarild
TILFREDS: Etter å ha gjort et stort stykke indre arbeid, er det godt å kunne oppleve at hun faktisk er god nok – både i den hun er og det hun gjør. – Nå kan jeg endelig se meg i speilet og være fornøyd med den jeg er, sier Randi. Foto: Sverre Chr. Jarild Vis mer

– Det var egentlig vurdert at jeg skulle ha blitt 60–70 prosent ufør. Jeg var veldig usikker på hvor mye jeg tålte, men alt har bare gått bedre og bedre. Jeg har blitt mer og mer selvstendig, og fått kjenne på egen styrke, sier Randi.

Hun får lite klager på jobben hun gjør, noe som øker selvtilliten og gjør henne godt. I disse dager kjøper Randi verkstedet av tidligere eier. Hun gleder seg til å komme på jobben hver eneste dag, og står gjerne i jobb til hun blir 70.

– Det er en god følelse. Jo mer jeg får til, desto mer selvtillit får jeg. Nå kjenner jeg at styrken min kommer tilbake for hver dag som før, kanskje også enda sterkere enn før, sier Randi, som annenhver måned holder vernissager i lokalene, der forskjellige kunstnere og musikere sprer varme og liv i skomakeriet.

Flyt

Det er ikke bare andres kunst som får pryde lokalene, må vite. Randis egne dukker i leire og avokadostein er også del av innredningen. For selv om det er jobben som skomaker som står i førersetet nå for tiden, er dukkemakeren i Randi fortsatt sterkt til stede:

– Jeg elsker å lage forskjellige uttrykk på dukkene. Når jeg holder på med det, er jeg i flyt, og da er jeg ikke kritisk til meg selv. Da bare er jeg. Sånn er det når jeg holder på med skomaker-håndverket også, sier Randi lett.

UTTRYKKSFULLT: Å skape disse figurene i leire gir Randi fred og glede. – Jeg elsker å lage forskjellige uttrykk på dukkene, sier hun. Foto: Sverre Chr. Jarild
UTTRYKKSFULLT: Å skape disse figurene i leire gir Randi fred og glede. – Jeg elsker å lage forskjellige uttrykk på dukkene, sier hun. Foto: Sverre Chr. Jarild Vis mer

Når hun kommer i flyt, får hodet hvile, og Randi åpner opp et større rom i seg selv. Et litt mer raust rom, der tiden står stille – og der dårlig selvtillit, skam og skyld får ligge på hylla.

– Jeg har skammet meg så mye over meg selv, både hvordan jeg ser ut, hvordan jeg tenker, er og går. Før klarte jeg ikke å møte mitt eget blikk i speilet, og tillot at andre tråkket på meg, som om jeg var et gulvteppe. Nå kan jeg se på meg selv i speilet og smile oppriktig, sier Randi takknemlig.

Det har vært godt å falle på plass for Randi. Godt å se klart, og godt å kunne gi slipp på det som var. Hun kaller det en «organisk prosess», der tillit til livet har vært det aller viktigste. Hva framtiden bringer, vites ikke – men med flytsone på menyen hver eneste dag, skal nok skomaker Granli få dagene til å blomstre.

Randis mor og søsken er kjent med innholdet i artikkelen, mens Randis far ikke lever lenger.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.