Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

I Mexico har kidnapping og drap lenge vært en del av hverdagen. Narkotikakarteller tjener store penger og er villig til å drepe for dem. Kidnapping har vært en måte å tjene kjappe penger på.

Da avisen El Universal sammenlignet tallene for 2014, så man at 5000 personer var meldt savnet det året. Det tilsvarer 14 personer om dagen. New York Times har hentet frem historien til noen av personene i statistikken.

Denne fant sted i San Fernando, en by i delstaten Tamaulipas, med rundt 30 000 innbyggere. En dag i januar 2012 er Karen Rodrígez (20 år) nettopp ferdig på jobben. Hun setter seg i bilen for å kjøre hjem. Før bilen er kommet ut i trafikken, kommer to SUV-er og blokkerer utfartsveien for henne. Bevæpnede menn hopper ut av bilen og går bort til Karens bil. Hun blir truet til å kjøre dem til familien Rodrígez’ hus. Ingen andre i familien er hjemme. Men mens kidnapperne og Karen er der, kommer Karens onkel og banker på. Besøket kullkaster kidnappernes planer. De får panikk og tar med seg onkelen også.

Nå må familien vente på instruksjoner fra kidnapperne. De vet at selv om de betaler, er det ingen garanti for at datteren slipper fri, men tar likevel opp et banklån for å klare løsesummen. Pengene leveres i en papirpose ved et helsesenter. Karens foreldre, Miriam og Luis, venter som avtalt ved en kirkegård, der Karen skal utleveres. De venter forgjeves.

Mistet tre av barna sine. Slik ble livet etter tragedien

Vi Pluss

Miriam klarer ikke å sitte og vente på at noe skal skje. Hun oppsøker en representant for det lokale kartellet, Zetas. Et kartell som er bygget opp av eks­­soldater fra spesialstyrker som er kjent for sin brutalitet. Hun møter en ung mann som kaller seg El Junior, på en lokal restaurant. Han nekter for å ha hatt noe med kidnappingen å gjøre, men for 2000 dollar er han villig til å hjelpe henne med å lete.

Miriam er ikke helt overbevist om at El Junior har ærlige hensikter. Hun legger merke til at han får et anrop på kommunikasjonsradioen han har på seg. Der kalles han Sama. Nå har hun i det minste et navn. Etter at de skiller lag, holder de kontakten i en uke. Så slutter El Junior å ringe.

I løpet av denne tiden er familien blitt kontaktet av andre som hevder at de har Karen, og at de vil ha 500 dollar for å frigi henne. Familien nøler, men skjønner at de ikke har noe valg. Det hender fortsatt ingenting. Til slutt innser Miriam at det er nytteløst. Datteren hennes er død. Den meksikanske regjeringen har erklært krig mot organisert kriminalitet, men kartellene har overtaket. Hun må selv gå videre etter drapsmennene hvis noe skal skje.

Onkelen, som blir kidnappet samtidig med Karen, blir sluppet fri tidlig i prosessen. Miriam pumper ham for informasjon om hva han har sett og hørt i fangenskap. Hun begynner å lete etter ledetråder på Karens Facebook-side. Er kidnapperne blant venners venner? Et bilde får henne til å fare sammen. Det er Sama, den unge mannen som kalte seg for El Junior på restauranten. På bildet står han sammen med en jente i uniform. Bildet er tatt på en isbar i en by to timer fra San Fernando. Miriam Rodrígez begynner å spane på isbaren der jenta på bildet jobber. Etter jobben går jenta hjem til et hus der kjæresten hennes også bor – Sama. Miriam kartlegger jentas og Samas bevegelser i flere uker. Hun klipper seg, farger håret rødt og tørker støv av en tjenesteuniform. Med et falsk ID-kort går hun rundt i kvarteret og foretar en rundspørring under påskudd av at hun er utsendt av helsemyndighetene.

- Skal det være så enkelt å slette noen fra verden?

Nå har hun detaljert informasjon om Sama å gi til politiet. Men til tross for dette vil ikke politiet ta saken. Helt til en føderal politibetjent sier ja.

– Detaljene og informasjonen hun hadde samlet sammen på egen hånd. Det var utrolig, sier politibetjenten, som vil være anonym, til New York Times.

– Å hjelpe henne var et stort privilegium. På dette tidspunktet er Sama forsvunnet. Men han dukker opp igjen. I september 2014 blir Sama arrestert. Miriam kan stryke den første gjerningsmannen fra listen. Sama gir politiet flere navn å jobbe videre med. Blant disse er Cristian Jose Zapata Gonzalez. Gonzalez er 18 år og svært ung til å være kartellmedlem. Gonzalez sier seg villig til å ta politiet med til gården der kidnapperne fører sine ofre. En gård der flere av ofrene er begravet.

Gården er full av kulehull fra en razzia noen måneder tidligere. I et tre henger et tau. Blant noe skrot finner Miriam datterens skjerf og en pute fra bilen hun ble bortført i. Da man graver på gården, finner man levninger fra flere mennesker. Men ifølge rettsmedisinerne er ikke Karen blant dem. Miriam gir ikke opp, og ett år senere får hun rett i sine antakelser. Ett av beina som er gravd opp, stammer fra datteren hennes.

Miriam Rodrígez er ustoppelig. Og hun oppnår resultater.

Miriam husker godt at hun traff en ung kvinne ikke så langt fra den utpekte gården noen dager etter kidnappingen. En kvinne som både hun og Karen kjente. Da de møttes sist, hevdet kvinnen at hun ikke visste noe om kidnappingen. Mistankene vokser da Miriam ser at kvinnen har et forhold til en av mennene bak Karens kidnapping og at hun besøker ham i fengselet. En del av oppringningene kidnapperne har foretatt, er skjedd i huset hennes. Hun er en kvinne som Miriam Rodrígez har kjent siden hun var liten jente. En jente som hadde arvet Karens klær da de var små.

I kartleggingen av kidnapperne finner hun flere av dem i fengsler, noen er døde og andre lever videre som «vanlige» mennesker. Miriam sporer dem opp via sosiale medier eller offentlige dokumenter, blir venn med kusinene og bestemødrene deres og tar ulike identiteter for å forbli anonym. Miriam kan for eksempel dukke opp som valgmedarbeider eller som utsendt av myndighetene. Hun finner gjerningsmennene i nye roller. Taxisjåfører, gassleverandører og ett tilfelle; en nyerklært kristen. Da sistnevnte blir arrestert, ber noen i forsamlingen om at han benådes.

Ulykkesferga skjuler et uløst mord

Rodrígez er nådeløs. «Hvor var medfølelsen da de drepte datteren min?» En annen selger blomster på grensen mot Texas. Han flykter da Miriam kommer gående, men hun tar ham i igjen og holder ham i sjakk med pistol til politiet kommer.

I 2017 har Miriam fått tak i nesten alle navnene på listen. Hun og mannen hennes bor fremdeles i det samme gule huset som Karen og broren hennes Luis er vokst opp i.

I mars samme år rømmer 24 fanger fra Ciudad Victoria, fengselet der noen av Karens drapsmenn sitter. Med tanke på den åpenbare trusselen ber Miriam om beskyttelse fra politiet. ­Politiet går med på å patruljere utenfor hjemmet deres nå og da. Miriam har akkurat sporet opp en av de siste på listen over mistenkte drapspersoner: En kvinne som jobber som barnepike i Ciudad Victoria. Miriam tilbringer flere uker utenfor kvinnens hjem om natten. Da politiet arresterer kvinnen, løper Miriam mot dem, snubler og brekker foten.

En morgen i mai har Miriam parkert bilen utenfor huset. Foten er gipset, og hun går langsomt på krykker mot ytterdøren. En hvit Nissan kjører forbi, og lyden av en automatpistol skjærer gjennom luften.

Da Miriams mann kommer ut av huset, ligger kona død på bakken med krykkene ved siden av seg og den ene hånden stukket ned i vesken der pistolen hennes ligger. Miriam Rodríguez ble 50 år. De siste årene av sitt liv visste hun at hun hadde en døds­trussel hengende over seg. «Jeg blåser i om de dreper meg. Jeg døde den dagen de drepte min datter. Jeg skal avslutte dette.» En måned etter hennes død kunne det tiende navnet på listen strykes, også på grunn av informasjon som Miriam hadde gravd fram. Denne kvinnen hadde slått og torturert Karen i fangenskap. Nå jobbet hun som taxisjåfør i Veracruz og var alenemor til en sønn.

Her ble 91 nordmenn torturert eller brent levende

Miriam Rodríguez’ kamp for rettferdighet var hun ikke helt alene om. Hun grunnla en egen gruppe på 600 familier som arbeidet sammen for å søke etter forsvunne slektninger, Colectivo de Desaparecidos (De forsvunnes fellesskap).

Fortsatt forsvinner mennesker i tusenvis i Mexico. Ifølge New York Times forsvinner rundt 70 000 personer i året. Samtidig har antall drap fordoblet seg de siste fem årene. I pandemiåret 2020 har spesielt drap på kvinner økt dramatisk. Mellom januar og august ble 645 kvinner drept. Det tilsvarer cirka ett drap hver tiende time, skriver Dagens Nyheter.

En stor del av disse forbrytelsene leder aldri til domfellelse. I ettertid har det ført til store protester fra likestillingsorganisasjoner og allmennheten med krav om at myndighetene skal aksjonere. Under en demonstrasjon ble det malt «Ikke én til» på offentlige bygninger i landet.

Kilder: New York Times, Dagens Nyheter, The Economist