- Min gave til Kasper og barneavdelingen, for alltid i mitt hjerte

Kasper ble bare ett år gammel. Hver jul i 20 år etter at han døde, har mamma Heidi Tørum gitt et pepperkakeslott til St. Olavs Hospital i Trondheim.

ALVORLIG HJERTEFEIL: Familien fikk bare en jul sammen med Kasper. Foto: Privat
ALVORLIG HJERTEFEIL: Familien fikk bare en jul sammen med Kasper. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Det er min julegave til Kasper og barneavdelingen, som alltid vil være i mitt hjerte, sier Heidi om pepperkakeslottet.

Julen 2000: Heidi Tørum sitter på St.Olavs Hospital med en liten hånd i sin. I flere måneder har hun og ektemannen bodd på barneavdelingen sammen med sønnen Kasper, som er født med en alvorlig hjertefeil.

Personalet gjør alt de kan for å skape en så normal og fin jul som mulig for barna - her som andre steder krydres dagene med juleverksted, pepperkakebaking og mandel i grøten. Det er Kaspers første jul i livet, og den siste. På vårparten klarer ikke kroppen hans mer. Han blir et år og ni dager gammel.

Terapi

Ikke alle opplever at dyp sorg lar seg ledsage av dyp takknemlighet, men for Heidi har det vært slik. Det er dette som gjør at hun for tjuende året på rad legger all sin flid i en julegave til den samme barneavdelingen: et ruvende pepperkakeslott. En takk for den hjelpen og omsorgen de opplevde å få, men også en måte å bearbeide sorgen på.

- At tradisjonen har fungert som terapi, har vært en drivkraft. Det har hendt at jeg har spurt meg selv om jeg orker dette i år igjen, men Kasper må jo få en julegave som mine andre to barn. Og jeg vet at gaven gleder mange andre, sier Heidi til Vi.no.

- Det hender jeg får tilbakemeldinger fra folk som har vært innlagt på barneavdelingen for mange år siden, og som fortsatt husker slottet. Det er gøy.

Tretti kilo deig

At Heidis pepperkakeslott er minneverdige er lett å forstå, for det dreier seg ikke om noe som får plass på en langpanne i ovnen. Vi snakker ikke om en enkel ettermiddagsjobb. Heidis slott krever tretti kilo deig og tar normalt tre uker å lage - en uke på å steke alle delene, deretter skal de settes sammen og pyntes. I sin ferdige form er slottet halvannen meter høyt.

Heidi bekrefter at det hjelper å være utdannet konditor. Slottene har det med å bli mer forseggjorte og kreativt finurlige for hvert år.

- Har det gått galt noen gang? Du har ikke opplevd at kunstverket har gått i tusen knas under transport eller lignende?

- Transporten har gått fint hver gang, men det har hendt at delene har blitt utsatt for fukt her hjemme og dermed ødelagt.

- Hva har du gjort da?

- Da har det bare vært å kjøpe ny deig, brette opp ermene og gyve løs på nytt. Det er ingen vits i å si noe som helst, bare å sette i gang.

De vanskelige ordene

Heidi vet at det er lettere for folk å snakke om pepperkakeslott enn om det å miste et barn. I tiden etter at Kasper døde, opplevde hun at enkelte gikk omveier når hun var ute for å hente posten.

- På et tidspunkt slutter andre å snakke om barnet ditt. De vet ikke hvordan de skal håndtere det, og er redd for å trå feil.

Det er en problemstilling foreningen Et barn for lite kjenner godt til. Men foreldre som har mistet et barn har behov for at andre tør å bruke barnets navn, sier generalsekretær Anne Giertsen til Vi.no. Hun gir følgende råd til familie og annet nettverk som er usikre på hvordan de best kan ivareta foreldre i sorg, spesielt i jula som kan være en ekstra vanskelig tid.

- La dem vite at du er der og at du husker på barnet, ikke vær redd for at det utløser annet enn gode følelser. Mange er redd for å rippe opp i det vonde, men det er ikke det man gjør. Gå gjerne på kirkegården og tenn et lys, for eksempel. For foreldre som har mistet er barn er det utrolig sterkt å komme på graven og se at andre har vært der og tent et lys for barnet, at barnet betød noe for andre også.

I Norge er vi opptatt av tradisjoner, forventninger og at alt skal være perfekt i jula, påpeker Giertsen, men slik er ikke livet etter tapet av et barn.

- I starten er bare det å komme seg gjennom jula mer enn nok. Da må man tilpasse den etter hva man orker og droppe alt av forventninger og press fra andre. Lista må legges lavere. Senere kan man vurdere om man ønsker å legge til noen elementer. Etter hvert lager man seg kanskje nye rutiner og tradisjoner, markeringer helt i det små. Det trenger ikke være store ting for at det skal være betydningsfullt for en selv og de nærmeste.

I år som før arrangerer foreningen en seremoni i Oslo i samarbeid med organisasjonen Georgs gave, der julekuler med barnas navn henges opp på et stort tre.

- Tanken bak er at man ser navnet, at barna som aldri blir glemt blir nevnt. For mange er dette utrolig viktig.

Heidi snakker gjerne om hvordan hun husker Kasper. Om hvor snill og tålmodig han var. Om hvordan han satt rolig på fanget uten å si et pip under blodprøve etter blodprøve, mens hun selv var livredd.

- Hvis man unngår å snakke om det som er vondt, unngår å sette ord på følelsene, blir det ofte verre og verre helt til det en dag eksploderer. Jeg er av typen som må gjøre noe i tillegg, noe fysisk, sier Heidi.

Dermed ble det pepperkakeslott. Et lite eventyr for barn som har det tøft en tid.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.