LO-leder Peggy Hessen Følsvik

Mektig mormor

En av Norges mektigste kvinner har bikket 60 år og er mormor til tre. Peggy Hessen Følsvik fra Vigra utenfor Ålesund er den tredje kvinnelige lederen i LO.

BLANT NORGES MEKTIGSTE KVINNER: Peggy Hessen Følsvik har ballast og tåler mye. Sånn må det være når man tar på seg rollen som en av Norges mektigste kvinner. Her på Signalen, 321 meter over havet. Foto: NTB
BLANT NORGES MEKTIGSTE KVINNER: Peggy Hessen Følsvik har ballast og tåler mye. Sånn må det være når man tar på seg rollen som en av Norges mektigste kvinner. Her på Signalen, 321 meter over havet. Foto: NTB Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Det var ikke meningen det skulle bli slik. Riktignok har hun meningers mot, direkte nedarvet fra en politisk aktiv mor som var første vara til Stortinget for Senterpartiet på 80-tallet. Peggy skulle ikke bli LO-leder. Mormoren bosatt i Bærum, hadde en helt annen plan. Den var å være Hans-Christian Gabrielsens høyre hånd i en valgperiode til. Slik ble det ikke.

– Det var fint når Hans-Christian ble valgt som leder og jeg som nestleder, forteller Peggy. De to arbeidet godt sammen og var et bra team. Gjennom koronatider og hjemmekontor, snakket de sammen på telefon flere ganger for dag.

Sent på kveld 8. mars ble siste gang.

Dagen etter startet som normalt – Peggy jobbet hjemmefra. Så kom telefonen som endret alt.

– Hans-Christians brå død kom som et sjokk på oss alle, forteller Peggy.

– Selvsagt først og fremst for familien hans, som mistet en kjær far og ektemann. Men også for oss som jobbet tett sammen med ham. At en frisk mann ikke skulle våkne opp, var helt uvirkelig, sier Peggy og rister ettertenksomt på hodet.

Leder 1 million mennesker

Som Gabrielsens høyre hånd, gikk hun rett i tiltaksmodus. Følelsene ble lagt til side når hun kastet seg i bilen og kjørte mot Folkets Hus i Oslo. Våren er en hektisk tid for LO, og mye praktisk måtte ordnes. Nå er hun leder for 970.000 medlemmer.

– Leder for nesten en million mennesker. Det er en heftig jobb?

– Ja, medgir Peggy. – Jeg går på med ærefrykt og ydmykhet. Når det ble som det ble, skal jeg gjøre mitt aller beste. Og heldigvis har jeg et stort team av dyktige mennesker rundt meg, det er viktig å få med, presiserer hun.

Som Norges desidert største hovedorganisasjon, har LO flere medlemmer enn alle andre arbeidstakerorganisasjoner til sammen. Administrasjonens 250 ansatte er viktige støttespillere for de folkevalgte i styret.

– LO favner en enorm bredde. Det er alt fra privat- til kommunalt- og statsansatte. Våre medlemmer spenner fra forfattere og dramatikere til industriarbeidere og helsearbeidere. Det er både krevende og spennende, smiler Peggy.

Forhåpentligvis får hun mer enn ett år på å perfeksjonere jobben. Gjeldende regler sier at ingen kan velges inn i ledelsen etter fylte 60. Dersom den koronautsatte kongressen i 2022 endrer reglene, kan Peggy velges på nytt. For henne er det ikke noe tema før valgkomiteen eventuelt kommer med en forespørsel. Hun har mer enn nok andre ting å tenke på.

Ekstra krevende under korona

Tariffoppgjøret med forhandlinger mellom LO og NHO ble vårens største utfordring. 30 timers møtevirksomhet uten søvn, endte med et mellomoppgjør Peggy er greit nok fornøyd med.

– Med koronarestriksjoner ble det ekstra krevende. Få fikk være fysisk til stede, men hele støtteapparatet måtte være parat på Teams døgnet rundt. Det ble pussige situasjoner og mange timer uten søvn, men heldigvis kom vi i mål uten storstreik, fastslår Peggy.

Mange arbeidsgrupper har påberopt seg behov for økt lønn som følge av belastninger korona har gitt dem. Hva tenker du rundt dette?

– Mange grupper mener det, men hvem kan si at de fortjener mer enn andre? Hvem skal få mindre hvis noen skal få mer? Helsesektoren har kjent på trykket, men det gjør også sjåfører, butikkansatte og andre grupper. For ikke å snakke om rundt 200.000 arbeidsledige. Det viktigste nå er at vi kommer oss gjennom krisa og får folk tilbake i jobb, mener Peggy.

Veien til normaliteten

Selv har hun håndtert koronakrav uten altfor store personlige konsekvenser, men hun savner jobbfellesskap kontra hjemmekontor og Teams. Hun savner også jevnlige besøk av døtre og barnebarn som bor noen steinkast unna i Bærum. Nå har veien til normalitet endelig begynt.

– Det er deilig, medgir Peggy. I det siste har det blitt flere dager på kontoret. Damen som vanligvis trives på treningsstudio, tar gjerne sykkelen fatt til og fra jobb. Det blir en mil hver vei.

– Med skifte av tøy og sånt tar det omtrent en time. Det er luksus å være ferdigtrent når man kommer hjem, smiler hun.

Likevel er familietid det beste med lettelser i koronarestriksjoner. Døtrene Anne-Marthe og Nora bor begge noen steinkast unna. Nå er det enklere å få treffe dem og barnebarna.

– Jeg er kanskje ikke noen typisk bestemor, men jeg setter umåtelig pris på å ha dem så nært, smiler Peggy.

Småjentene Olivia, Mathilde og Nikoline er alle er i alderen 0–3 år. Peggy tar del i hverdagen deres så ofte hun kan. Familie har alltid vært viktig.

Startet yrkeskarrieren på Vigra

Peggy vokste opp på Vigra sammen med foreldre, søster og bror. Faren døde tidlig og moren Anne Lise flyttet til naboøya Valderøy. Broren Odd Anders tok over gården. Heldigvis, for Peggy er slett ikke glad i kyr! Da setter hun mer pris på friluftsliv. Når vi treffer henne tar hun oss med til Signalen, 321 meter over havet. Det er hennes faste luftetur når hun besøker moren.

– Det er nydelig her, og vanligvis flott utsikt, ler Peggy.

Akkurat denne dagen er toppen innhyllet i tåke. Men vi ser likevel ut mot Vigra, flyplassen der det hele startet.

– Ja, der fikk jeg min første jobb, bekrefter Peggy. «Alle» på øya jobbet der. For Peggy ble det starten på en lang karriere i flybransjen. Erfaringen fra Vigra ga henne fortrinn til jobb ved Ørsta Volda Lufthamn mens hun tok videregående i Volda. Det ene førte det andre med seg. Når Widerøe skiftet fra Twin Otter til Dash 7, ble det 50 passasjerer og krav om kabinpersonale. For Peggy gikk yrkesveien fra bakken og rakt til himmels.

Som første kull med kabinpersonale, ble det en spennende tid. Underveis opprettet de selvsagt fagforening.

– På Vigra ble innmeldingsblankett til fagforeninga utlevert sammen med arbeidstøyet. For meg var det selvsagt å organisere seg, forklarer Peggy.

Det skulle vise seg å bli en rød tråd gjennom yrkeslivet, og et viktig moment i prosesser som fulgte. Men først kom en liten avstikker til en annen verden; en verden som er lite forenelig med den Peggy vi kjenner i dag.

Peggy ble nemlig lei av hektiske flydøgn fra base på en stusslig hybel i Bodø. Hun flyttet hjem til Ålesund, fant seg jobb i et reisebyrå og traff Håvard Garseth. Sivilingeniøren fra Ålesund fikk jobb i Groningen i Nederland, og Peggy ble med på lasset. Som hemmafru, med Bloody Mary i glasset og språkkurs for å drøye tiden. Medlem i Petroleums Wives Club, vi kan knapt tenke oss en mer malplassert situasjon. Peggy ler.

– Det var nok et lite passende liv for meg! Jeg så såpeoperaer og tok ridetimer. Ganske meningsløst, men det varte ikke så lenge. Håvard fikk jobb i Saga Petroleum og vi flyttet hjem til Norge. Jeg var oppom Fornebu og fikk jobb på dagen. Det lønner seg å ha kontakter, ler Peggy, som ble mamma like etter at hun begynte i jobb for Braathens safe.

- En fantastisk seier

I Braathens ble hun valgt inn i klubbstyret, og fra 1998 var hun tillitsvalgt på heltid. Da hun ble leder i funksjonærklubben, var de aller fleste i Braathens organisert. Det kom godt med når Braathens ble oppkjøpt av SAS i 2001. Braathens bakkemannskap fikk ikke automatisk jobb i det nye moderselskapet, og ansiennitet i de to selskapene ble ikke sidestilt. 320 tidligere Braathensansatte gikk i rettssak mot sin nye arbeidsgiver, men tapte både i lagmannsrett og tingrett.

Motgangen gjorde dem eitrende forbanna og ga ny kamp-energi. De anket saken til Høyesterett. 31. januar 2006 fikk de enstemmig medhold.

– Vi var så sikre på at vi hadde rett. Det var en fantastisk seier, sier Peggy.

HJERTEBARN: Gamle Braathens står fortsatt hjertet nært. Foto: NTB
HJERTEBARN: Gamle Braathens står fortsatt hjertet nært. Foto: NTB Vis mer

25 år etter får hun fortsatt glans i øynene og iver i stemmen. Seieren satte presedens for tilsvarende saker landet over. Den statuerte et eksempel for arbeidstakernes rettigheter, og ikke minst fikk alle som tok del i søksmålet fikk jobben tilbake.

Tredje kvinnelige LO-leder

For Peggy var det allerede slutt på karrieren innen luftfarten. Hun satt åtte år som nestleder for Handel og kontor. Samtidig meldte hun seg inn i Arbeiderpartiet. Så tok hun heisen opp to etasjer og havnet hos LO. Som nyvalgt i ledelsen begynte hun som 1. sekretær, før hun ble enstemmig valgt til nestleder under kongressen i 2017. Resten av historien kjenner vi. 60-åringen er nå historiens tredje kvinne med den ærefulle tittelen LO-leder.

- Tenk at jeg er den første som ikke heter Gerd, ler Hessen Følsvik, mens vi tråkker oss ned igjen fra det tåkefulle fjellet. Hun hinter til forgjengerne Gerd-Liv Valla og Gerd Kristiansen. Nå er det hennes tur. En sunnmøring med fly og fagforbund i blodårene. Og som fra barnsben ble fostret opp med andakt og politikk rundt middagsbordet.

– Bestefar startet alltid familieselskapene med en andakt, forklarer Peggy. Under måltidet slapp mamma Anne Lise og onkler til med politisk diskusjoner. Det kunne bli intenst. På et tidspunkt satt tre søsken i Giske kommunestyre, mens den fjerde var vara. For hvert sitt parti!

– Det var høylytt og festlig, ler Hessen Følsvik.

Kanskje oppdaget hun gleden i forhandlingers spill allerede da.

– Det er viktig å kunne forhandle, men samtidig ha rolleforståelse. Man må ha respekt for motparten og legge sak til side når man treffes etterpå. Godt samarbeidsmiljø er essensielt. Men man må tåle stress og ha sans for action, hvis ikke kan man ikke holde på med det, mener hun.

- Jeg er vel ikke kjent for å spare på kruttet

Action liker hun. Det kan gå ei kule varmt både over forhandlingsbordet, i trafikken og på hjemmebane.

– Jeg er vel ikke kjent for å spare på kruttet, humrer Peggy, og viser til at diskusjonene kan bli heftige både i jobb og privat. Som LO-leder må man ha ballast og like litt adrenalin. Man må også kunne roe ned igjen, og man må like å treffe mennesker.

– Før ferien fikk jeg hilse på ungdommene i Sommerpatruljen. Det har vært skikkelig kjekt, smiler hun.

I forkant av stortingsvalget håpet Peggy på at landet skulle åpne for å gjøre en skikkelig kamp for regjeringsskifte. Målet om en rødgrønn regjering er i sikte nå som regjeringssonderingene er i gang mellom AP, SP og SV.

– Bruk stemmeretten din, det er utrolig viktig, avsluttet LO-lederen før hun hastet inn i sommeren med hytteliv og familiebesøk på Vest-landet.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer