- Mange lever som om de er bundet fast i båsen

Forfatter Kristin Hauge (63) debuterte først som 60-åring, og er nå ute med sin tredje bok. - Som forfatter er det bare en fordel å ha levd litt, sier hun.

PRODUKTIV: «Teorier om sand» er Kristin Hauges tredje bok, og handlingen finner sted i både Norge og Sudan. - Jeg kunne ikke skrevet denne boka for 20 år siden, sier hun.
PRODUKTIV: «Teorier om sand» er Kristin Hauges tredje bok, og handlingen finner sted i både Norge og Sudan. - Jeg kunne ikke skrevet denne boka for 20 år siden, sier hun. Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

For mange av oss skjer det gjerne noe når vi runder 50. En følelse av at livet har satt seg, vi er der vi skal være, snart er det for sent å endre retning, gjøre noe nytt. Så fyller vi 60, og da tenker vi at det i hvert fall er for sent, og så går vi heller og skjenker oss en kopp kaffe til og setter oss i sola.

Men så finnes det sånne som Kristin Hauge. Som slett ikke slår seg til ro med tingenes tilstand, men i stedet bestemmer seg for å dra ut i verden. Og som deretter snur om på livet enda en gang, og debuterer som forfatter i en alder av 60. Fire år senere er hun nå ute med sin tredje bok, romanen «Teorier om sand».

- Jeg har alltid skrevet mye, men det har liksom ikke vært så bra. Jeg kom inn på Aschehougs forfatterskole omtrent samtidig som jeg begynte å jobbe i Norad, i 2005-2006. Da var jeg skilt, hadde akkurat begynt i ny jobb, og hadde ikke råd til å gå ned i arbeidstid. Jeg jobbet med flere manus der, men jeg klarte ikke å ta det videre. Så da bestemte jeg meg for at jeg måtte ut i verden.

Hverdag med skuddsikker vest

Hun søkte seg til Afghanistan, og dro dit i 2008 som diplomat ved den norske ambassaden, der hun jobbet i to år. Noen år senere reiste hun til Sudan og jobbet ved ambassaden der.

- Afghanistan var ganske heftig. Det var nokså urolig der da, så skuddsikre vester og pansrede biler var en del av hverdagen.

- Var du forberedt på det før du dro?

- Ja, vi tok mål til de skuddsikre vestene før avreise, men jeg kan ikke huske at jeg var så veldig redd. Det er ikke når du er ute på farefulle steder at du opplever ubehaget, det kommer først etterpå, sier Hauge.

Men hun har hørt flere bomber enn hun ønsker å huske. Det var stadige smell, og bevegelsesfriheten ble stadig innskrenket.

- Selv nærbutikken min ble utsatt for en selvmordsbomber, og en libanesisk kafé jeg likte å gå på ble angrepet og alle gjestene ble skutt rett ned. Men jeg kunne ikke tillate meg selv å føle frykt, da hadde det ikke vært mulig å jobbe der. Jeg måtte heller tenke at det helst går godt, og følge sikkerhetsrutinene. Jeg angrer ikke på at jeg dro, tvert imot, det var interessant og lærerikt, og ga meg nye perspektiver og respekt for de viktige kampene så mange modige mennesker står i, sier Hauge.

Det tredje kjønn

For en kvinnelig ansatt i et konservativt muslimsk land, er det lett å se for seg at det kan dukke opp en del hindringer. Men Kristin Hauge følte aldri at hun ble behandlet annerledes enn vestlige menn.

- Nei, det syns jeg aldri har vært noe problem, verken der eller i Sudan eller andre muslimske land. Når du er vestlig kvinne som jobber på en ambassade i slike land, så er du på en måte et tredje kjønn. Du blir ikke behandlet slik de behandler sine egne kvinner. Tvert imot får du tilgang til ministre og opposisjonsledere.

Hun forteller om en lunsj hjemme hos en av de afghanske ministrene, en mann med 11 barn og antagelig mer enn én kone.

- Vi hørte at kvinnene i huset lo og fniste ute på kjøkkenet, men de kom ikke ut og hilste på oss. Vi var jo fremmede.

Det er ikke så lett å sosialisere i Afghanistan når du kommer utenfra. Både fordi det er vanskelig å bli kjent med folk, men også fordi andre kan utsettes for fare ved å omgås utlendinger. Hauge har ingen tro på at det vil bli bedre nå.

- Taliban, og ikke minst Haqqani-nettverket, har stått bak mange voldelige angrep på sivile i Afghanistan. De drepte kvinnelige politisjefer, journalister og politikere. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg var de personlige møtene jeg hadde med svært modige afghanske kvinner som levde med stadige trusler og såkalte «night letters» - brev på døra om at Taliban skulle drepe dem. Tiden vil vise hva som skjer nå. Taliban er først og fremst krigere, ikke statsbyggere. Jeg tviler på at de er blitt mer moderate.

Ny identitet

Kristin Hauge var 50 da hun dro til Kabul. Sønnen på 20 ble igjen hjemme i Norge. Noen år senere dro hun til et annet muslimsk land – Sudan - men reiste hjem tidligere enn planlagt da moren ble alvorlig syk.

- Det var da det nærmest presset seg frem, med skrivingen, selv om jeg egentlig hadde lagt det på hylla. Jeg begynte å jobbe med gamle tekster på en annen måte enn før, og gikk på et par skrivekurs. Jeg har alltid likt å gå på kurs, det å få lære noe nytt, det er så gøy. Man får nesten oppfinne seg selv på nytt, skape seg en ny identitet.

- Det har du vel gjort flere ganger, både da du dro til Kabul, og så når du ga ut bok som 60-åring?

- Ja, det gjorde jeg nok. Jeg har hatt mange forskjellige jobber, så rent arbeidslivsmessig er jeg nok litt rastløs. Jeg liker å se verden fra ulike vinkler. Jeg er statsviter, og der sier man jo: Where you stand, depends on where you sit. Altså at det ståstedet du har, avhenger at hvilken situasjon du befinner deg i. Verden ser helt annerledes ut fra Finnmark enn fra Oslo, eller fra Kabul eller Kongsvinger.

Forbrytelse og straff

I alle de tre bøkene sine har Kristin Hauge brukt deler av sin erfaring fra Kabul og Khartoum. Handlingen i hennes nye roman «Teorier om sand» foregår delvis i Norge, delvis i Sudan. Hovedpersonen Anna er skilt og har et anstrengt forhold til både datteren og eksmannen, når datteren blir drept av islamske terrorister i Sudan. Anna strever med sorgen, med erkjennelsen av ondskap og med forventningen om tilgivelse. Anna er uforsonlig og nesten aggressiv, hun hadde selv trodd hun skulle bli en «verdig sørgende», en som var varm og omsorgsfull i sorgen sin, men det er hun ikke. Hun er beinhard.

- Jeg utforsker de tabuene som er rundt kvinnerollen og sinne, hattanker og hevn. For hovedpersonen Anna er det ikke nok å få medfølelse fra andre. Det datteren ble utsatt for var så grovt at hun vil at det skal straffes ordentlig. Straffesystemet i Sudan er mer brutalt enn vi er vant til, men når hun har mulighet til å be om strengeste straff, hvorfor skal hun da ikke gjøre det? Hvorfor skal hun være mild mot sin datters drapsmenn? Medfølelse, empati og tilgivelse er viktige verdier – men hva når ugjerningen er så stor at den fremstår som utilgivelig? Er det en hån mot offeret dersom man da tilgir? Jeg vet ikke hva jeg mener om akkurat dette, men jeg synes det er interessante spørsmål å stille.

Ubehagelig

For Kristin Hauge var «Teorier om sand» en ubehagelig bok å skrive. Men som forfatter må man tørre å gå inn i det ubehagelige, mener hun, selv om det er slitsomt.

- Jeg mistet jo litt troen på det gode i mennesket av å gå inn i denne tematikken. Det at man kan gjøre mye ondt for å føle tilhørighet til en gruppe. Jeg har vokst opp med sterke rasjonelle verdier, og en tanke om at verden alltid går framover. Men det er ikke slik at utviklingen er lineær, og det er ikke slik at alle andre land vil bli som oss. Det kan også bli regresjon – slik vi alle fant oss i under pandemien. Hadde det blitt enda strengere tiltak, eller pandemien hadde vart mye lenger, kunne vi nærmet oss et autoritært samfunn også her.

- Kunne du skrevet denne boka for 20 år siden?

- Nei. For det første måtte jeg ha vært der, i Sudan, for å kunne skrive dette. Men jeg var også på et helt annet sted i hodet mitt da, jeg ville ikke kunnet reflektere over disse tingene på samme måte. Jeg trengte de erfaringene som utenlandsoppholdene ga meg, og livserfaringen.

- Vil være en del av verden

Her er vi kanskje tilbake til den kaffekoppen i sola, tanken om at det er for seint å gjøre nye ting når man har passert en eller annen alder. Kristin Hauge er på ingen måte enig.

- Mange lever livet som om de er bundet fast i båsen. Men blir vi lykkelige av å bare ha det behagelig hele tiden? Det tror jeg ikke. Man må utfordre seg selv litt. Vi lever i en verden, den fins der ute, og da vil jeg være en del av den.

For en forfatter er det uansett en fordel å ha levd litt, mener hun. Erfaringer og kunnskap fra et langt liv kan bli viktige pilarer å bygge et forfatterskap på.

- Jeg tror at litteraturen trenger debutanter og forfattere i alle aldre. Tidsånden hyller det unge, men det er litt farlig hvis alle som skriver og gir ut bøker er i 20- eller 30-årene. Norge er homogent nok fra før.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer