Ludo og lange skiturer - var påska bedre før?

Parafinlamper, brettspill og ingen mobil. Var fellesskapet sterkere den gangen familien samlet seg om enkle påsketradisjoner?

ENKEL STANDARD: Hardangervidda påska 1975. I dag er hyttene større, utstyret bedre, pengene flere. Hvorfor ligger påskeparadiset likevel i fortiden hos mange? Foto: Jan Dahl/NTB
ENKEL STANDARD: Hardangervidda påska 1975. I dag er hyttene større, utstyret bedre, pengene flere. Hvorfor ligger påskeparadiset likevel i fortiden hos mange? Foto: Jan Dahl/NTB Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Høytid og ferier har det med å hente fram nostalgikeren i oss. Vi som er født et stykke bak i forrige årtusen er spesielt utsatt – kontrasten mellom tidene er større, og med alderen står det klart for oss: Det meste er blitt bedre, men alt var mye bedre før. Ingenting slår søkkvåte ullstrømper, solforbrenning og et slag Yatzy, for å nevne noe. La oss dele en appelsin og meske oss med påskeminnene som satte dype skispor i sjela:

Fasilitetene

Jo da, vi har fått det med oss nå: Selv om mange forbinder norsk påske med fjell, ski og hytte, gjelder det langt fra alle. Om lag halvparten av befolkningen har før som nå feiret påska i byen eller andre steder, og disse må dessverre nøye seg med å misunne oss andre som gjennom oppveksten fikk oppleve hyttelivets gleder.

Noen av oss hadde foreldre som insisterte på at ferier var til for å bruke kroppen, ikke for å dra seg på sofaen. Flaks var det, for etter å ha sittet timevis i et klamt togsete eller i en bil som fikk motorstopp underveis, ventet en særdeles givende påskeaktivitet: måking. Først gjaldt det å måke vei et par hundre meter fram til hytta, videre måtte man måke seg inn i hytta. Deretter sto utedoen for tur og til slutt brønnen, før de voksne kunne legge fra seg spaden og gå løs på vedstabelen.

Etter at kjøkkenskapet var sjekket for muselort, speileggene fortært og et brokete servise vasket opp for hånd i obligatorisk fellesskap, kunne vi endelig krype til køys under et lag halvfuktig sengetøy, trøtte og lykkelige. Vi befinner oss på 70-tallet, men ukebladene vi leste i lyset fra parafinlampene var gjerne av eldre årgang. Klara Klok delte fortsatt sin utømmelige visdom: «Kjære Klara Klok! Min forlovede røker pipe, hva synes du jeg bør gjøre?» Svar: «Forlat henne med det samme. En pike som røker pipe, kan utvise dårlig moral også på andre områder». Kjekt å vite. God natt.

Spenol og kunstig sol

Nikkers, rød eller blå bomullsanorakk med pels, polvotter og gamasjer. For ikke å glemme treskiene som ble erstattet av glassfiberski først på midten av 70-tallet. Er det i det hele tatt noe å si om dette standardutstyret som knapt hadde endret seg siden Nansens dager, og som skulle beskytte oss i allslags vær og vind?

Ikke annet enn at svenskene lå flere hakk foran oss i trendløypa. De hadde allerede oppdaget slalåm, noe nordmenn flest var fullstendig uvitende om. Pussig å tenke på egentlig, tatt i betraktning at vi har atskillig flere nedoverbakker enn søta bror. Det ble 80-tall og jappetid før vi hang oss på trenden og nikkersen ble erstattet med fargesprakende bobledresser som fikk oss til å ligne tropiske papegøyer i snølandskapet. Sjokkrosa speilsolbriller anyone?

Apropos sol: Påska hadde et mer eller mindre uttalt mål - å bli så brun som overhodet mulig. Kroppen var det ikke så farlig med, selv om mange ikke gikk av veien for å gå på ski i bikini hvis været tillot det. Ansiktet skulle på sin side være så brunt når man kom ned fra fjellet at man i dag ville risikert å bli beskyldt for black face-rasisme. Var værgudene i det lunefulle hjørnet, fantes det alltids hjelpemidler: Kunstig høyfjellssol, for eksempel, en ansiktslampe laget av kvartsglass som ga høy ultrafiolett stråling. At pæra var for kraftig og at den dermed kunne gi forbrenninger og hudkreft, fant man først ut senere.

Skjermer og liggeunderlag av aluminiumsfolie ble også en hit da folk skjønte at den reflekterende overflaten kunne brukes til å gjøre huden gyllen som en grillet kylling. Solkrem? Den første kremen med faktor kom ikke på det norske markedet før i 1980. I mellomtiden gikk det til hudens store ulykke i vaselin og spenol.

Solo som lokkemiddel

Holder vi oss på fjellet og 70-tallet, fulgte de fleste familier en ufravikelig dagsplan: Tidlig opp, smøre ski, smøre ansikt, gå på ski, gå mer på ski, spa en sitteplass i snøen, drikke kakao, spise brødskiver, appelsin og en broderlig delt Kvikklunsj, gå mer på ski. Reinspikka påskeidyll av det gode gamle slaget.

I voksen alder har imidlertid flere av oss innsett at vi ble utsatt for tortur. Man blir ikke utørst av kakao, men bortsett fra appelsiner manglet tursekken ofte et mer hydrerende alternativ. Løftet var en Solo som skulle kjøpes på en kiosk gudene vet hvor mange kilometer unna. Det var lokkemiddelet for å få oss til å gå langt og lenger enn langt, har vi senere skjønt. Da vi omsider nådde Soria Moria, etter ørten «Ikke langt igjen nå!», var køen for lang. Bare å snu. På tilbakeveien var vi dermed tvunget til å spise snø, under stadige formaninger om at vi ikke måtte spise snø fordi den kunne være full av mark. Tortur.

Jesus som forsvant

Hva drev så byfolket med mens vi andre pådro oss mark i magen og sutret over klabbeføre, bindinger som stadig løsnet, og tap i Ludo? Det gikk i familiesamvær og brettspill i byen også, ifølge kulturhistoriker Ida Tolgensbakk ved OsloMet. Selv vokste hun opp i Oslo og har aldri misunt folk som tilbringer ferien på fjellet. Byen har en fin stemning i påska fordi den blir så stille, opplever hun. I samtalen om påsketradisjoner kommer Tolgensbakk inn på et aspekt mange av oss kanskje ikke har reflektert stort over:

- Det er påsken som er den største kristne høytiden, likevel er den hverdagslige påskefeiringen pussignok lite religiøs i Norge. I jula henger selv ateister opp engler på treet sitt, men for nordmenn er påsken mer ferie enn høytid. Det samme gjaldt på 50- og 60-tallet, det er altså ingen ny utvikling.

- Kan det henge sammen med at mange av oss har stukket til fjells, bort fra sivilisasjonen og kirkene?

- Det er en fin teori. Vi vet rett og slett ikke, det er fortsatt et lite mysterium.

Savnet etter fellesskap

Mens kirken feiret Jesus oppstandelse i halvtomme byer, lokket fjellet etter hvert med et fenomen få nordmenn hadde kjennskap til på 70-tallet: afterski. Begrepet, opprinnelig après-ski, oppsto riktignok i de franske alper på 50-tallet, men man skulle være temmelig fjong og beleven for å ha fått det med seg.

Mens «sosialisering og underholdning etter en dag på ski» gjerne innebar å skåle i et glass champagne eller to på terrassene i Chamonix, i hvert fall en gang i tiden, ble fenomenet introdusert på norskere vis her hjemme: øl, atter øl, og Traveling Wilburys på full guffe i baren. Brått oppdaget nordmenn at det gikk an å ha fyllefester på den etter hvert så komfortable hytta også. Fjellets uskyldstid var forbi.

Levestandarden har altså blitt bedre; hyttene større, pengene flere. Hvorfor ligger påskeparadiset likevel i fortiden hos mange? Det har Svein Anders Noer Lie, førsteamanuensis i filosofi ved Norges arktiske universitet, noen tanker om. Noer Lie forsker på forholdet mellom menneske og natur.

- Den forrige generasjonen gjennomgikk en voldsom endring hvor de gikk fra en mye simplere materiell situasjon til en relativt god velstandssituasjon. Da hadde de jo det simplere livet som referanse, og lengtet tilbake til et eller annet ved det. Uten strøm og innlagt vann var det mye som krevde kollektiv samhandling, og det skaper et slags samhold. Det gikk ikke at en satt i et hjørne og stirret i telefonen.

- En lengsel tilbake til fellesskapet, med andre ord?

- Ja, og det kunne man få i passe porsjoner på hytta.

I dag er aktivitetene vi gjør på hytta mer individualistiske, tror Noer Lie.

- «Du liker det og det, jeg for min del liker å sitte med et glass vin og lese avisen». Situasjonen vi setter oss i nå er at vi har veldig mange valg, oppmerksomheten er mer spredt. Det vi da satser på er luksus, det blir et minste felles multiplum. Vi skal ha den beste vinen, den beste middagen. Før var det motsatt, luksus sto ikke i sentrum.

Malstrøm

Fellesskapet er likevel ikke dødt, tror Tolgensbakk på sin side.

- I påskefridagene der alt er stengt er folk tross alt sammen med familien sin, enten de ferierer på fjellet eller i byen. Og brettspill har aldri vært mer populært enn nå. Vi spiller kanskje ikke Ludo, men andre brettspill, og spiser dyrere sjokolade enn Kvikklunsj. Men kontinuiteten i fellesskapet er der.

Ellers er påsketradisjoner som andre tradisjoner, påpeker Tolgensbakk – noen endrer seg, andre er stabile. Vi samler oss fortsatt om det som for snart hundre år siden ble et særnorsk fenomen: påskekrim. I nostalgiens navn: Har du bikket 50, husker du kanskje BBC-serien Malstrøm, som ble innspilt i Ålesundtraktene og sendt som påskekrim på NRK i 1985. Stikkord: fiskefabrikk, hus på øy, skumle dukker som flyttet på seg bak en stengt dør.

Ingenting ga bedre grøss enn å se på Malstrøm mens huden flasset fra en solbrent panne. Mange år senere fant dermed noen av oss på å kjøpe DVD'en. Tips: Dropp det. Enkelte ting holder seg bedre i minnene.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.