Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Det står en låve på Glåmos, nære Røros. Gjennom en åpning oppe ved mønet, flyr svaler inn – og på solfylte dager, flommer lyset inn gjennom østveggen, så selv den mest jordnære person kan bli sakral til sinns.

Nei, dette er ikke en hvilken som helst låve. Det er «Fjøs-akademiet», kulturhuset på låven «Høylemmen», som Lindsay Winfield-Chislett bygget opp etter at hun ramlet inn i Hans Vintervolds liv – og låve – i 2005.

Slik har de forvandlet småbruket!

Der ingen kunne tru …

Selv om møtet mellom Lindsay og Hans trengte tid for å utvikle seg til det parforholdet det er i dag, var det likevel et frø som ble plantet den sommerdagen for 16 år siden. Et frø som trengte både vann og næring for å vokse og kunne bli til noe. Dette noe, var både forholdet mellom de to og ideen om at den 300 år gamle slektsgården på Glåmos kunne huse noe mer enn bare gamle minner.

Men, Lindsay bodde langt fra Røros. Livet hennes hadde vært i Møre og Romsdal siden hun kom hit til lands 20 år tidligere.

– For meg var Norge synonymt med noe litt romantisk og eventyraktig, som Grieg, troll og dype fjorder. Selv om jeg hadde lyttet til Grieg siden jeg var liten, hadde jeg nok ikke trodd jeg skulle flytte hit, ler Lindsay, som kom til Norge sammen med mannen hun da var gift med i 1985.

Hjemme i Storbritannia hadde Lindsay utdannet seg til profesjonell fløytist. De siste fire årene hadde hun og mannen bodd på Shetland, hvor de fikk sitt første barn. Da mannen hennes fikk jobb som organist og lærer i Tresfjord, en liten bygd i Vestnes kommune, endte paret og det som da var blitt til to barn, opp med å flytte til dette langstrakte landet vårt her nord.

– Jeg husker godt kvelden jeg kom til Norge, med en én måned gammel baby i armene og sønnen vår på to i hånden. Det var mørkt, og alt var ukjent. Da vi neste dag så ut av vinduet, så vi rett inn i en fjellside. Vi kunne ikke se toppen uten å gå ut på balkongen, forteller Lindsay.

Bjørn driver restaurant hjemme i egen stue

Hektiske år

Selv om den første tiden i Norge var tøff, både fordi hun ikke kunne språket og fordi hun hadde små barn å ta seg av, ble Lindsay snart spurt om å undervise i piano, fiolin og fløyte ved den lokale kulturskolen. Året etter ledet hun skolekorpset i bygda, og til sin store glede ble hun bedt om å spille fløyte til Griegs pianokonsert på Molde rådhus 17. mai sammen med et orkester og selveste Eva Knardahl på piano.

Ekteskapet begynte etter hvert å skrante, og med tiden gikk de fra hverandre. Lindsay kjøpte et stort hus i Molde by til seg selv og det som nå var blitt tre barn. For å få endene til å møtes, måtte hun i mange år jobbe tilsvarende to 100-prosentstillinger.

– Mens jeg bodde i Molde, trengte jeg aldri å lete etter jobb. Telefonen ringte hele tiden. Jeg var kordirigent, jobbet som utøvende fløytist og som vokaltrener i både kirker og på større arrangementer. Jeg turnerte med forestillinger og jobbet kreativt, forteller Lindsay.

Årene gikk slag i slag, og romantikk var det slett ikke tid til. Plutselig var det gått 15 år. Da også yngstesønnen flyttet hjemmefra for å gå på videregående, begynte Lindsays venner å hinte om at det kanskje var på tide for henne å finne seg en kjæreste?

– En venninne av meg hadde flyttet til Røros, og jeg pleide å besøke henne iblant. Nå inviterte hun meg, og ville at jeg skulle møte en mann som var annerledes enn de andre mennene jeg hadde vært sammen med før. Og annerledes, det var han …

- Vi ville bruke pensjonisttilværelsen til å oppleve noe nytt

Romantikk på låven

For mannen, som viste seg å være Hans Vintervold, var verken musiker eller kulturelt anlagt. Han var bankmann, politiker og bonde med en 300 år gammel forfallen familiegård i baklomma. Ja visst var han annerledes.

Nå inviterte han Lindsay og venninnen til gården, noe Lindsay bare var sånn passe interessert i. Men det var før hun så låven … For da de karet seg opp på den støvete og rotete låven, der svaler fløy oppunder taket og lyset flommet inn, var det som om et hellig rom åpnet seg.

– Det var litt domkirke-aktig, og det var nesten så jeg hørte et orgel runge gjennom rommet. Det var det vakreste jeg hadde sett på lenge, forteller Lindsay.

Nå spurte hun hva Hans planla å gjøre med låven. Han svarte at han ble kvalm bare ved tanken på å sette i gang noe i alt rotet. «Du kan jo ha ’Fjøsakademiet’ her», sa Lindsay spontant, og så for seg vakre, gylne vegger, en stor lysekrone og teater og musikk i rommet.

– Jeg testet til og med akustikken, som var meget god, og i dag regnes den for å være blant de beste i hele regionen, sier Lindsay.

Det ble starten på et vennskap mellom de to, og i løpet av de neste fem årene ble det mange turer til Røros på Lindsay. Litt etter litt ble de et par, og i 2010 flyttet Lindsay til Hans på Glåmos:

– Hans er trygg og pålitelig, stødig og behagelig. Han er min klippe, og roer meg. Han tåler mine kunstneriske utbrudd, og vet hvordan man slapper av, noe jeg trenger.

Luksushotell i norsk natur: Noen er i særklasse

Vi Pluss

Fjøsakademiet

For driftig som hun er, satte Lindsay raskt i gang med å pusse opp den gamle låven på gården, der alt fløt og den isnende snøen blåste inn gjennom hull i veggene.

– Etter at jeg flyttet til Røros, ville jeg forenkle min arbeidssituasjon, og jobbe kun fra gården. Jeg bestemte meg for at jeg ville lage noe kulturelt på låven, som vi – når vi ble gamle – bare kunne tusle over gårdsplassen til. «Hva hvis jeg bringer verden til meg», tenkte jeg.Nå studerte Lindsay alt det som fantes av kultur i området, og bestemte seg for å skape noe helt unikt. Hun hadde jo visjonen klar, så spørsmålet var i grunn bare hvordan hun kunne gjøre det til virkelighet.

– Jeg slet med tanken om at ideene mine kanskje var urealistiske – og at jeg ikke hadde det i meg. Men så slo det meg at «andre klarer det jo, så hvorfor skal ikke jeg klare det?» Jeg satte meg små delmål, og tok ett steg av gangen, sier Lindsay, og startet opp konseptet «Fjøs-akademiet» fra kjøkkenbordet.

Engelskundervisning for pensjonister, dansekurs på Samfunnshuset og jazzkonsert på kulturhuset på Røros. Tre år senere kunne Lindsay begynne å arrangere kursene på låven. Det startet med malekurs – mens renovasjon og forbedringer fortsatt pågikk. I 2016 sto låven ferdigstilt, og endelig kunne Lindsay huse større konserter og arrangementer i rommet hun ble så bergtatt av flere år tidligere. Musikere som Henning Sommerro og medlemmer fra Berlin filharmoniske, artister som Bettan og Elg, brylluper og konfirmasjoner. Steg for steg er stedet blitt slik Lindsay så for seg – med god støtte fra ektemannen Hans i bakgrunnen.

For midt oppi det hele giftet nemlig de to seg i et storslagent bryllup i Italia i 2015. Både «Fjøsakademiet» – og romantikken – blomstret, helt til pandemien slo til i mars 2020.

Dette ble redningen for Victoria (58) og Martin (61)

Vi Pluss

Tid til refleksjon

Brylluper ble avlyst og konserter kansellert. Med ett sto alt stille, og Lindsay visste ikke hva hun skulle gjøre. Heldigvis hadde hun flere bein å stå på. Med oversettelsesarbeid og tilbud om overnatting på gården, har ting gått rundt for den kreative damen. Og – med Hans ved sin side, fortsetter hun å bli minnet om at ro også er viktig midt oppi det hele.

– Det var litt bittert først, men pandemien har tvunget meg til å stoppe og tenke. På sett og vis har det vært bra, sier Lindsay.

For nå har hun fått tid til å reflektere, både over årene som har gått – og på tiden som kommer:

– Du skjønner ikke før du ser tilbake at du har fått det til. For hver konsert jeg har tilrettelagt, går jeg alltid gjennom de samme følelsene av angst og press; «kommer publikum? Blir det like bra denne gangen?» Heldigvis har det blitt lettere med årene, fordi jeg har våget å be om hjelp. Det beste er når ting går som smurt – takket være alle de gode folkene som hjelper meg, sier Lindsay.

Når solen nå vender sin varme side over gården på Glåmos, kjenner Lindsay takknemlighet over alt hun har fått til. Både hun og Hans gleder seg over at kulturlivet åpnes så smått igjen. Over brylluper og konserter, kurs og soareer på låven, der musikk, glede og varme hjerter igjen kan bades i det gylne, litt mystiske lyset som stadig flommer inn gjennom låveveggens østre side.