Barns lek før og nå

- Leken kunne kanskje være litt farlig, men det tenkte vi aldri på

Når Karin Stenseng (71) tenker tilbake på barndommen, er det tre ting som peker seg ut: Frihet, selvstendighet og vilter lek uten voksne som blandet seg. - Hvis den røffe leken forsvinner er det en katastrofe for oss mennesker, sier NTNU-forsker.

LEK I GAMLE DAGER: Barn vil alltid gripe muligheten til å leke, mener forskerne. Men leken har endret seg mye på noen få generasjoner. Foto: Sv. A. Børretzen / Aktuell / NTB
LEK I GAMLE DAGER: Barn vil alltid gripe muligheten til å leke, mener forskerne. Men leken har endret seg mye på noen få generasjoner. Foto: Sv. A. Børretzen / Aktuell / NTB Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Da Karin Stenseng (71) var fem år gammel, gikk hun ned til fjæra ved Abelvær i Trøndelag der hun bodde, og satte seg i prammen til faren sin. Alene, uten redningsvest, rodde femåringen rundt og kikket ned på småfisk, krabber, sjøstjerner og alt det spennende som fantes nedi vannet. Ingen advarte henne om at det kunne være farlig, ingen ba henne være forsiktig, ingen ropte at hun måtte komme seg inn til land igjen. Etter en stund, når nysgjerrigheten var stilnet, rodde hun inn til land igjen, fortøyde båten og fant noe annet å leke med.

- Jeg var sikkert ikke så langt utpå, og det kan hende at det var noen voksne som hadde et lite øye på meg fra arbeidsplassen sin på kaia. Men jeg følte meg trygg i båten alene, jeg visste at jeg mestret det. Det er et fint minne, forteller Karin.

Bare for barn

Når Karin tenker tilbake og snakker om hvordan de lekte da hun var barn, er det én ting som trer tydelig fram: Det var ingen voksne med. De var stort sett ikke i nærheten, heller. De voksne holdt ikke oppsyn eller passet på at alle fulgte reglene, de organiserte ikke lekegrupper eller felles aktiviteter, de fordelte ikke i rettferdige lag eller sørget for at alle ble inkludert, de var ikke strenge eller bekymret eller ropte at man skulle passe seg og være forsiktig. De voksne var på arbeid eller hjemme og laget middag. Leken var for barn, og barn alene.

- Jeg husker det som en fin oppvekst med mye frihet og selvstendighet. Vi ungene passet på hverandre. Jeg følte at det var noe innebygd i meg som visste hvor grensene gikk, hva som var farlig og ikke. Det handlet om kroppsbeherskelse og mestring, både fysisk og psykisk. Jeg visste hva jeg kunne gjøre, hva jeg fikk til. Jeg hadde kontrollen selv, sier hun.

FRIHET OG MESTRING: Da Karin Stenseng (72) var barn, lekte ungene stort sett uten oppsyn fra voksne. De ville IKKE at foreldrene skulle blande seg i leken. Foto: Privat
FRIHET OG MESTRING: Da Karin Stenseng (72) var barn, lekte ungene stort sett uten oppsyn fra voksne. De ville IKKE at foreldrene skulle blande seg i leken. Foto: Privat Vis mer

Litt farlig, passe skummelt

Hun husker klatring på sleipe stokker under kaia, bare for å se om de klarte det. Roturer alene og med andre unger. Og det morsomste av alt: En stor haug like bak huset, der kanten gikk bratt ned til sjøen nedenfor, og der både gutter og jenter i stort aldersspenn samlet seg for å leke sammen.

- Noen av guttene var jo litt ville, og leken kunne være litt røff, men vi elsket å leke der. Vi hang nærmest utfor kanten av og til, men vi kløyp oss fast i busker og steiner, og det gikk jo bra.

At det kunne være farlig, at noen kunne skade seg, tenkte de ikke på. De bare lekte.

- Kanskje noe av det var litt farlig, som klatringen under kaia, men vi tenkte aldri at vi ikke burde gjort det. Jeg husker det som passelig skummelt. Og at vi ble veldig stolte når vi fikk til noe.

- Savnet dere at foreldrene deres engasjerte seg mer i leken?

- Nei. Absolutt ikke. Vi ville IKKE at foreldrene skulle være med, det var helt utenkelig. Leken var bare for barn.

Mindre farlig lek

Karin er en av flere informanter i en større generasjonsstudie fra NTNU i Trondheim om lek før og nå. Forskerne har sett nærmere på hvordan den røffe, skumle og kanskje farlige leken har preget tre forskjellige generasjoner - og hvordan den har endret seg med årene.

En av de tydeligste forskjellene på de tre generasjonenes lek, ifølge forskerne, er at den farlige leken har blitt mindre farlig. Mens informantene i den eldste generasjonen ofte forteller om barn som ble alvorlig skadet eller døde som følge av røff lek, er det svært få i den yngste generasjonen som forteller om det samme. Statistikken bekrefter dette: Mens drukning, ulykker og fall var blant de vanligste dødsårsakene blant barn på 1950-tallet, er forekomsten i dag svært lav.

En annen tydelig forskjell handler ikke om barnas lek i seg selv, men om hvordan de voksne forholder seg til den. Særlig når det gjelder den røffe leken.

Forbud mot røff lek

Mens barn for 60 år siden styrte leken selv uten voksen innblanding, har dagens barn mye organiserte aktiviteter der voksne hele tiden er til stede.

- I dag er det mye mer voksenoppsyn i leken enn før. Det er også blitt en del forbud mot røff lek i skolegården og barnehagene. For eksempel er det mange steder ikke lov til å leke Kongen på haugen eller kaste snøball i friminuttene, forteller Gunilla Eide Isaksen, universitetslektor ved Institutt for Lærerutdanning (ILU) ved NTNU og en av forskerne bak studien.

Hun mener lek - også den røffe leken - er avgjørende for barns utvikling og muligheten til å gjøre egne erfaringer. Også lekeslåssing har en naturlig plass i barns lek, så lenge det ikke er det samme barnet som blir tilsidesatt hver gang, mener hun.

- Gjennom lekeslåssing lærer barn hvor grensene går og når de må stoppe for at leken fortsatt skal være morsom. Hvis vi pakker barna inn i for mye bomull, fratar vi dem muligheten for å lære av det når noe går galt. Hvis et barn for eksempel aker inn i et tre, får barna en felles erfaring av at de ikke bør ake akkurat der. I stedet for å lage forbud mot lek bør voksne heller tilby hjelp og støtte. Voksne må være til stede og veilede barna, sier Isaksen.

FORSKER PÅ LEK: Barn trenger røff lek, mener universitetslektor Gunilla Eide Isaksen, en av forskerne bak en generasjonsstudie på lek ved NTNU. Foto: Privat
FORSKER PÅ LEK: Barn trenger røff lek, mener universitetslektor Gunilla Eide Isaksen, en av forskerne bak en generasjonsstudie på lek ved NTNU. Foto: Privat Vis mer

- Katastrofe om leken forsvinner

Barn trenger et mangfold av aktiviteter og varierte erfaringer for å oppleve mestring, poengterer hun, og denne mestringsfølelsen tar vi med oss videre inn i voksenlivet.

- Hva skjer hvis den røffe leken forsvinner?

- Jeg tror ikke det vil skje. Barn vil alltid gripe muligheten til røff lek, fordi de har et naturlig ønske om å utforske egne og andre barns grenser og mestring. Men hvis leken skulle forsvinne, vil det være en katastrofe for oss mennesker. Lek er virkelighetsflukt, gir masse energi og er kun basert på indre motivasjon. Hvis lek blir umulig, vil vi alle gå glipp av viktige erfaringer i barndommen, sier Isaksen.

Samtidig poengterer hun at alle informantene i undersøkelsen - uansett hvilken generasjon de tilhører - har gode minner fra barndommens lek. Det er i leken de finner frihet og vennskap, og selv om leken kan være annerledes i dag enn for 60 år siden er den ikke nødvendigvis dårligere.

Overbeskyttet?

For Karin Stenseng er barndommens frihet noe hun husker med stor glede. Samtidig skulle hun gjerne hatt flere organiserte idrettsaktiviteter, slik dagens barn har, for da ville hun kanskje blitt en skikkelig «sportsdame» som voksen. Da hun var barn, var det bare guttene som drev med slikt.

- Barn får nok prøve mange flere ting i dag, de får lære mye nytt. Vi måtte finne på alt selv, uten at de voksne hjalp oss så mye, forteller hun.

- Synes du dagens barn blir overbeskyttet?

- Kanskje. Jeg lærte jo veldig mye av å leke slik vi gjorde, om fysiske grenser og hva jeg kunne mestre. Jeg tror nok barn i dag også har det i seg, men de får kanskje ikke utøve det like mye som vi gjorde, sier hun.

Samtidig: Alt var ikke bedre før.

Som den gangen hun fem år gammel rodde ut alene med båten til faren sin. For Karin er det et godt minne. Men i dagens samfunn er det utenkelig. Også for Karin selv.

- Jeg ville ikke latt barnebarnet mitt gjøre det samme. Ikke uten redningsvest, nei. Det kunne jo vært farlig.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.