Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Jeg er jo bare et helt alminnelig menneske, sier den jordnære, lille kvinnen der hun sitter ved stuebordet i sin omsorgsbolig på Årstein i Gratangen i Troms.

Når man har gått løs på neste hundreårsrunde i livet sitt, kan man saktens ha behov for litt omsorg og tilsyn. Litt hjelp til husrengjøring og ferdig middag. Særlig når syn og hørsel har begynt å svikte.Laila er av den seige typen, hun klarer seg selv med det aller meste, og det er bare to år siden hun flyttet fra huset hun og mannen bygget på 1940-tallet. Huset ligger for seg selv oppe på en bratt knaus som bærer navnet Hamaren, her bodde hun alene med hunden sin Topsi etter at hun i 2001 ble enke.

Gitte (60) sluttet i jobben, solgte huset - og kjøpte bobil

Vi Pluss

Artrose: 6 enkle grep som lindrer plagene

Vi Pluss

Filmteam på besøk

Laila fikk forespørsel om å delta i en dokumentarfilm, og som det tvers gjennom positive mennesket hun er, sa hun ja. I 2019, da hun var 101 år, kom den verdenskjente, prisbelønte regissøren Heddy Honigmann med sitt filmteam på besøk, og begynte det møysommelige arbeidet med å feste Lailas liv og hverdag til film.

22. september i år var det duket for filmpremiere på kinoen i Narvik. Laila var hedersgjest og satt på første rad, mens resten av publikumet befant seg bak femte rad. Mange hadde tatt turen fra Gratangen. Intet øye var tørt under framvisningen av den rørende filmen. Spesielt scenen der Laila står ved graven til sin ektemann, inngir en stemning som treffer sårheten og skjørheten i de fleste.

Etter at filmen var slutt, var det mange som ville komme fram og hilse på Laila. En liten jente kom til henne og spurte: «Er du en dronning?». Dette var det flere som fikk med seg. Kanskje var det fordi Laila tronet der forrest alene, at jenta stilte henne akkurat dette spørsmålet.

Er oppskriften på en lykkelig alderdom noe annet enn vi tror?

- Jeg kan jo ikke bare sitte på hytta og lese bøker

75 filmfestivaler

Dronning for en dag fikk hun i alle fall være. Og nå går filmen sin seiersgang rundt om i verden og har allerede vært vist på 75 filmfestivaler. «Hundreåringene» skildrer livet til sju fargerike personer og deres sterke livsvilje.

Laila fikk representere vår kant av verden, og varmen fra denne kvinnen som alltid har levd et nøkternt liv i nær tilknytning til den mektige naturen omkring seg, når fram til millioner av hjerter også i andre verdensdeler.

– Jeg er fremdeles her nede, sier hun og holder en flat hånd ned mot bakken for å understreke at filmrollen ikke har løftet henne en millimeter opp mot stjernestatus.

Vi fikk være med henne til huset der hun bodde i nesten 80 år, avkjøringen opp er bratt.

– Du skjønner, jeg har alltid vært sånn at jeg har likt å gjøre det brysomt for meg selv. For eksempel når det la seg is i bakken her, ville jeg ikke få strødd, fordi jeg satte meg bare på baken og akte ned til veien, forteller hun og ler hjertelig, ungdommelig som hun er.

- Vi ville bruke pensjonisttilværelsen til å oppleve noe nytt

Feil valg gir ingen helsegevinst

Vi Pluss

Fra ei fjellbygd

Den lave høstsola forgyller skogen oppetter fjellsidene og får sjøen ute på Gratangsfjorden til å glitre. Men huset til Laila ligger i skyggen nå oppe på knausen med brattfjell både over og under seg.

– Ja, her kan du nesten fiske fra stuevinduet, sier Laila, etter å ha låst opp døra.

Utsikten over fjorden og til fjellet på andre siden er praktfull. Hun svarer bekreftende på at hun har vært der oppe på toppen av fjellet som nå bader i sol. Det var lenge før topptur-trenden med mål om selfie-fotografering tok landet vårt.

Laila ble født på Kvernmo, ei lita fjellbygd høyt over Gratangsbotn. Det var 30. mars 1918 hun kom til som nest eldste av sju søsken, hvorav to døde som barn. Moren, Amanda, hadde utvandret fra Enotekiö i Finland. Faren, Esaias, tilhørte den samiske Partapuoli-slekten.

Laila, som har fått en øyesykdom som stadig forverrer synet, søker seg fram til bilder som henger på veggen og finner et veldig gammelt der hun ligger som spedbarn i morens armer, med bror, far og nære slektninger rundt seg.

Fremtidsfullmakten kan avvises og erklæres ugyldig: Slik unngår du fellene

Vi Pluss

Nært forhold til dyr

For hundre år siden sprang hun rundt på småbruket der oppe på Kvernmo.

– Vi hadde hest, kyr, sau og geiter. De gikk i marka på beite, og kom hjem av seg selv, forteller Laila.

Hun fikk et nært forhold til dyr, de ble hennes kjære venner i en oppvekst på et lite, isolert sted. Småjenta deltok i alt arbeidet på gården.

– Når mamma var syk, måtte jeg ta fjøsstellet med melkingen av kyr og geiter for hånd. Mamma var plaget av migrene, og i de periodene husker jeg vi måtte gå stille rundt i huset. Migrene fikk også jeg etter at jeg hadde passert 20 år, forklarer hun.

Laila forteller at moren produserte alt mulig av gårdens og naturens råstoffer.

– Blant annet ystet hun ost og kokte gomme som hun ofte ga bort. Vi barna ble sendt av gårde med mat til folk som lite hadde. Jeg hadde ei mor som delte med andre av det hun hadde, jeg tror det var med på å gjøre at jeg senere i livet aldri har vært opptatt av penger.

Flere gleder seg til å gå av med pensjon: - Trenden bør bekymre

«Der ingen skulle tru»-stjernene: Avslører nye liv

Vi Pluss

Internatskole som åtteåring

Laila gikk sitt første skoleår på en grendeskole som lå like ved Kvernmo, men allerede som åtteåring måtte hun flytte til internatskole i Gratangsbotn. På lørdagene gikk hun opp de bratte bakkene hjem til Kvernmo, til fots eller på ski de 7 kilometerne.

Når Laila forteller, faller det enkeltepisoder ut av minnesamlingen hennes, da stopper hun opp og småler litt av synet hun ser for sitt indre blikk. Hun husker brått at skiene klabbet så det ble umulig å gå. Hun måtte gå med skjørt, og husker at skjørtet ble søkk vått av all snøen. Det var tøffe forhold. Skolen var aldersdelt, så søsknene hennes gikk til andre tidspunkter.

– Det var én gutt fra Kvernmo jeg gikk i lag med, han døde av tuberkulose i andre eller tredje klasse, så da måtte jeg gå alene hjem i helgene.

Laila ble sterk av den harde bakketreningen og glad i å gå på ski. Senere la hun til rette for skiløp på Kvernmo. Hun fikk tidlig interesse for håndarbeid; lærte seg å karde, spinne og strikke klær av garn hun hadde laget selv. Den første strikkemaskinen fikk hun rett etter at hun var blitt konfirmert, eller voksen, som de sa på den tiden.

– Eldre risikerer millionregning

Livet etter Kåre: - Jeg roper etter han men får ikke noe svar

Vi Pluss

Stiftet familie

Da Laila var 20 år, giftet hun seg med Thomas Myrhaug. Han var fisker og snekker. De fikk fire barn, to gutter og to jenter. Midt under krigen, i 1943, flyttet de til Hamaren, der de bygget seg hus og fjøs.

Thomas var mye borte på fiske og snekkerarbeid. Da måtte Laila klare brasene alene hjemme på småbruket med barna og dyra. I tillegg strikket hun for mange i bygda, noe som bidro til litt ekstra inntekter til familien. Hun har slitt ut tre strikkemaskiner.

Tilbake på Hamaren i dag er hun glad for å se at den store grønnplanten som fremdeles står i stuevinduet, har klart seg, og hun henter vann på kjøkkenet og gir den rikelig.

– Jeg er her så ofte jeg kan, men er jo avhengig av skyss, slår hun fast.

Vi går ut, og hun tar krykka hun har med seg i den ene hånden, og en stokk som lå her i den andre, for å støtte seg til. Forsiktig går hun bortover forbi fjøset og stopper ved en port. Her ligger kjøkkenhagen hun opparbeidet og som hun drev økologisk helt til 2020.

– Det er ikke så mye i den nå, men du kan tro jeg hadde mange slags vekster her. Og jeg jaktet alltid på god matjord på mine vandringer i naturen. Spesielt den jorda man finner under older-trær er verdifull, så jeg bar den med meg hjem til hagen min, forteller hun.

Oddgeir Bruaset: - Jon på fjellhyllegården gjorde stort inntrykk på meg

På jakt etter flyfoto av familiegården?

Vi Pluss

Oppdratt til å hjelpe

Gjennom alle sine vandringer i naturen har hun opparbeidet seg stor kunnskap om alt som vokser og gror. Hun var ivrig bærplukker, og vet navnet på alle mulige typer urter og vekster, og hva de kan brukes til.

– Jeg levde for naturen! sier hun med ettertrykk.

Hun snur seg mot huset igjen, blikket hennes er så klart, tilstedeværelsen så sterk, og den friske fargen i ansiktet viser at hun også i sin hundreogfemte sommer har vært mye ute.

Laila var yrkesaktiv i mange år, hun jobbet på Gratangen Turiststasjon først på 60-tallet. Flyttet med sin mann til Sverige, der hun var renholder på byggeplasser han var snekker på. Kokkefaget behersket hun, og hun jobbet som kokke ved flere veianlegg.

Huset på Hamaren var et gjestfritt sted, åpent for alle. Laila har hele livet båret med seg arven fra sin mor – å gi en hjelpende hånd til alle hun så trengte det. Ja, hun klarte simpelthen ikke å la være å hjelpe, hun var oppdratt til dette.

– Jeg kokte grøt og sprang av gårde gjennom skogen med til dem som ikke hadde noe. Thomas visste ingenting om dette, ler hun.

Folk kontaktet henne når noen led vondt, og hun ble et talerør for de fattige i bygda.

Har jobbet frivillig i 20 år. - Du får mye mer igjen for det enn du selv gir

Landets eldste kursleder

Aktiv i den organiserte frivilligheten har hun også vært helt fram til i dag, i husmorlag, sanitetsforening og pensjonistforening. Hun stilte opp for idretten i bygda, arrangerte fester, og strikket luer til hele skilaget.

Laila har på sine eldre dager besøkt barneskolen og delt av sin store kunnskap. 104-åringen, som er æresmedlem i Gratangen Husflidslag, holdt sist vinter kurs der hun lærte lagets medlemmer å karde og spinne. Antakelig er hun landets eldste kursleder.

«Hun er den fødte pedagog og er så tålmodig med oss. Vi kunne ikke fått en bedre lærer», uttalte Unni Olsen, en av deltakerne, til avisa Fremover.

Gratangskvinnen, som alltid har levd et sunt liv, har et godt råd til dagens unge:

– De må spise sunt, ikke forurenset mat, så blir de sterke. Spis av markens grøde, mat som ikke har gått gjennom fabrikkene, er hennes sterke oppfordring.

Laila har fått stor familie med 11 barnebarn, 26 oldebarn og 2 tippoldebarn som hun har omsorg for og gitt hjelp til også i de senere år. Hun tar også ansvar for egen helse.

– Når jeg står opp om morgenen, er det skoen på og ut å gå. Jeg går flere korte turer, for da blir jeg ikke utslitt, sier hun.

Hendene hennes er fremdeles stødige og sterke. Hun legger dem over knærne sine og tøyer beina sine sideveis, viser hvordan hun gjør daglig for å holde seg myk og ledig. Og driver massasje både på seg selv og andre, dette har hun gjort i mange år. Massasjeoljen står klar på et lite bord i omsorgsleiligheten hennes.Det er umulig ikke å bli berørt i møte med omsorgspersonen Laila Myrhaug.

Maten som er snill mot hjertet

Vi Pluss