Deler hus og jobb med svigermor

Kunsten å møtes på midten

Daeng skulle ikke bare flytte sammen med sin norske mann da hun kom fra Thailand til Dovre i februar 2004, men også med svigermor og svigerfar. Hvordan i all verden skulle dette gå?

SVIGERDATTER OG SVIGERMOR: Etter som Daeng og Solveig ble kjent, så de at det var en del fellestrekk mellom dem. Begge er sosiale og arbeidsomme. Foto: Hege Landrø Johnsen
SVIGERDATTER OG SVIGERMOR: Etter som Daeng og Solveig ble kjent, så de at det var en del fellestrekk mellom dem. Begge er sosiale og arbeidsomme. Foto: Hege Landrø Johnsen Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Å leve tett på «svigers», særlig på en gård, det kan det bli konflikter av. Særlig når de involverte er vidt ulike, med forskjellige personligheter.

Daeng Sætrom (48) og svigermoren Solveig Sætrom (85) er ganske forskjellige å se til. Den ene er liten og kjapp, av thailandsk herkomst, den andre er ei gråhåret dame som opprinnelig kommer fra Fron. Og det var slett ikke soleklart at det skulle gå godt, når de to plutselig skulle bo i samme hus.

Solveig møtte i sin tid Knut Sætrom (84) da de begge jobbet på Rondvassbu i ungdommen.

– Det gikk som det måtte gå, vi gifta oss og jeg flytta til gården hans i Dovre, forteller hun.

Til gården hører den vakre Haverdalseter, som ligger i en frodig dal lengst nord i Rondane. For lenge siden hadde det vært tradisjon å ta imot fjellturister der. Nå tok Solveig og Knut opp igjen tradisjonen.

– Jeg har trivdes så godt som turistvertinne her! Jeg var det i hele 51 år, før Daeng og sønnen vår, Knut Ståle, tok over. Det er lenge siden jeg ble pensjonert. Men jeg tar et tak her ennå, vel å merke når jeg blir spurt, sier hun, og nikker mot Daeng.

Solveig forteller at det var lange dager den gangen, ikke så lettvint som nå. De hadde verken oppvaskmaskin eller vaskemaskin.

– Knut var budeie, tok seg av kyrne og ystet ost, mens jeg var turistvertinnen og tok imot folket. Det var heller ikke sånn at folk bestilte oppholdet den gangen. Nei da, vi måtte ha middagen klar hver kveld, uten å vite hvor mange vi skulle lage det til. Men jeg trivdes godt. Fjellfolk er glade, og lette å ha med å gjøre. Sånn er det ennå. Det kommer aldri utrivelige folk hit til setra!

Selvstendig

Daeng møtte Knut Ståle gjennom en venninne.

– Han kom til Thailand på besøk, og vi hadde to uker sammen. Senere kom han tilbake. Jeg syntes han var kjekk, og merket at han var veldig snill. Norge virket spennende, og jeg bestemte meg for å ta sjansen på denne mannen, sier hun.

– Førsteinntrykket mitt stemte, forresten. Knut Ståle er en veldig snill mann, det har han vært så lenge vi har vært sammen!

Daeng, som er fra en storby i Thailand, kom til gården hans i Dovre en iskald dag i februar 2004.

– Det var tjue minus. Jeg ordnet meg med tykke klær, var spent på hvordan det ville gå. Hjemme i Thailand var jeg utdannet førskolelærer, og hadde gått på en type husmorskole. Her i bygda møtte jeg en helt annerledes verden.

Hun flyttet inn i samme hus som Knut Ståle og svigerforeldrene. Hun og Knut Ståle bodde i kjelleretasjen, svigerforeldrene i toppetasjen.

– I starten måtte Solveig og jeg kommunisere ved å se på hverandre, eller via Knut Ståle, som tolk. Hun kunne ikke engelsk, jeg kunne ikke norsk.

– Jeg merket meg raskt at Daeng var skarp, sier Solveig.

– Hun lærte språket fort, jeg kjørte henne jevnlig til Lesja på norskkurs. Daeng oppfattet fort hvordan utstyr på gården fungerte og var flink med folk. Jeg så også at hun var selvstendig, og ikke fort mister motet. Og hun var interessert i å videreføre de gamle tradisjonene her på setra, fra første stund.

Bilturene med svigermoren ga resultater. Daeng og Solveig kunne etter hvert gjøre seg mer og mer forstått dem imellom.

– Jeg har lært veldig mye av å se på hvordan Solveig gjør ting. Særlig matlaging, forteller Daeng.

– Lærer du av meg? Men du spør jo aldri?

– Jeg ser, sier Daeng.

– Og plukker det opp på den måten. Så ler de begge to litt.

TILFØRER NOE NYTT: Daeng holder fast ved gamle tradisjoner på setra, men har også innført nye, som turister setter pris på. Foto: Hege Landrø Johnsen
TILFØRER NOE NYTT: Daeng holder fast ved gamle tradisjoner på setra, men har også innført nye, som turister setter pris på. Foto: Hege Landrø Johnsen Vis mer

Respekt og nok avstand

Det hender at det oppstår noen konflikter, innrømmer de to. Sånn kan det bli når man er så tett på hverandre.

– Jeg prøver å unngå munnhuggeri, da, sier Solveig.

– Kommer Daeng med en frustrasjon en dag, prøver jeg ikke å returnere det. Man skal gjøre sitt beste, i alle situasjoner. Ikke alltid buse ut med det man har på tunga. Begynner man å krangle, er den dårlige stemningen skapt. Å ikke buse ut med noe, gjør jeg også for Knut og Knut Ståle. Begynner Daeng og jeg å krangle, går det utover dem også. Men så hender det jo likevel noen ganger, at det kommer en utblåsning.

– Jeg tenker det er viktig å lytte da. På hva den andre mener. Og så får vi det ut, og går videre etterpå. Og så glemme det, stadfester Daeng.

– Ja, svarer Solveig.

– Man skal ikke gå og tenke for mye på ufred. Da kan det fort bli så mye verre enn det er. Det aller viktigste er likevel at vi som kårfolk ikke gjør noe på gården som ungfolket ikke ber oss om. Det kan fort oppfattes som at man ikke har respekt, selv om det ikke var meningen.

– Vi eldre må godta nå, at det er den yngre generasjon som har tatt over alle bestemmelsene her. Man skal heller ikke kommentere og kritisere det de gjør.

De to husholdningene har hver sin leilighet i huset hjemme på gården, men deler kjøkken.

– Sånn har det vært helt fra starten. Vi spiser måltider sammen og drikker kaffe sammen. Før laget jeg mye mat, nå er det Daeng som lager de fleste måltidene, forteller Solveig.

– Ellers er jeg veldig nøye på å holde avstand. Jeg vil ikke blande meg for mye inn i det som Daeng og familien driver med. Og gjør som sagt aldri noe på gården her, uten at de spør oss om det.

Gjestfrihet på fjellet

Åtte kyr tar de med opp på Haverdalsetra, fra gården nede i Dovre, hver sommer. Nå er det ikke lenger Knut som er budeie og yster ost, men Knut Ståle. Og det er Daeng som er turistvertinnen. Sønnen Ståle (11) er også med.

Haverdalseter har avtale med DNT, Den Norske Turistforening, og vertinnen er i vigør fra tidlig morgen til sen kveld. Her skal det lages frokost, lunsj og middag. Senger skal res opp, sengetøy vaskes og presses. Gjester må tas imot i resepsjonen.

IDYLL: Haverdalseter ligger i en frodig dal lengst nord i Rondane. Sommersesongen varer til 15. september, og da kommer det jevnlig turister hit, enten til fots eller med bil. Setra har avtale med Den Norske Turistforening. Foto: Hege Landrø Johnsen
IDYLL: Haverdalseter ligger i en frodig dal lengst nord i Rondane. Sommersesongen varer til 15. september, og da kommer det jevnlig turister hit, enten til fots eller med bil. Setra har avtale med Den Norske Turistforening. Foto: Hege Landrø Johnsen Vis mer

– Jeg har ei dame ansatt her til å hjelpe meg, men når hun ikke er her, er Solveig fin å ha. Til frokosten i dag var det hun som stekte rømmevaflene. Hun lager dessert, koker kaffe og fyller termoser. Rydder. I dag presset hun også sengeklær.

Solveig sier det er deilig ikke å ha så mye ansvar lenger, men å hjelpe kun ved behov.

– Det er mye å gjøre på setra, særlig i høysesongen. Jeg hjelper Knut Ståle med å lage skjørost, en lokal ostevariant som heter tjuke, pultost, smør og rømme.

Hver sommer når de flytter på setra, tar 85-åringen med blomster og planter ut der, i potter, blomsterbed og gamle landbruksredskaper. En for lengst pensjonert forhøster full av lobelia står tett inntil gammelstua, der hun og Knut bor.

– Solveig er veldig flink med blomster, og med å pynte, sier Daeng.

– Blomstene gjør det veldig trivelig her!

– Jeg har også lært mye om pynting av deg, sier Solveig til Daeng.

– Særlig av matfat og slikt! Setra er preget av å ha fått ei thailandsk vertinne. Gjestfriheten står i høysetet, fremdeles. Det skal være rent og pent, og maten skal være god. Daeng har også utviklet menyen noe, gjestene kan velge å spise thaimat til lunsj, mellom andre mer tradisjonelle retter.

HERLIG MÅLTID: Kaffe og rømmevafler serveres daglig på setra. Foto: Hege Landrø Johnsen
HERLIG MÅLTID: Kaffe og rømmevafler serveres daglig på setra. Foto: Hege Landrø Johnsen Vis mer

– At Solveig hjelper, når vi ber henne, gjør ting lettere for oss, sier Daeng.

Møtes på midten

Begge synes det er viktig å kunne kose seg mellom alt arbeidet.

– Det er deilig når det er sommerkveld, finvær, og jeg har gjort det som skal gjøres den dagen, smiler Daeng.

– Da koser jeg meg i sola, prater litt med gjestene, eller er med familien min.

– Ja, man skal kose seg, sier Solveig.

– Det er veldig viktig med noen frirom. At man senker skuldrene. Her oppe på setra bor jeg og Knut alene i gammelstua. På kveldene ser vi på tv, og det hender jeg tar fram ei flaske vin. Det er koselig.

Rømmegrøten er det fremdeles Solveig som koker. Daeng ser ikke bort fra at hun ønsker å lære det en gang. Kanskje denne sommeren.

– Iblant er vi uenige, Solveig og jeg, men vi har lært oss til å treffes på midten, sier hun. Solveig nikker.

– Begge parter må være runde og vise hensyn. Det gjelder også den yngre garde, i forhold til oss eldre. Og det går an. Man trenger ikke å skape ufred.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer