Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Da Karin Linge Anderssen (63) var liten, elsket hun å tegne. Bøyd over kjøkkenbordet med tegneblyanter og fri fantasi, utfoldet hun seg på arket. Innimellom tittet mor over skuldrene hennes og beundret kunstverkene hun skapte.

– Jeg husker jeg forsvant inn i min egen fantasiverden, der alt ble stille rundt meg. Jeg har tatt vare på noen av tegningene, og ser at jeg allerede da hadde en strek, sier Karin.

Men tegnegleden ble lagt på hylla ettersom Karin vokste til. Allerede som 20-åring kalte voksenlivet med giftermål og tre kommende barnefødsler. Likevel, lengselen etter å uttrykke kreativitet lå og brant i bakgrunnen, som en sprekkeferdig skattkiste på dypet av havets bunn.

Lever du etter disse fire prinsippene, vil du få mer hell i livet

Vi Pluss

Slik vant Frode Thuen kona tilbake: - Først tenkte jeg hun var urimelig

Vi Pluss

Skilt etter 26 år

Som så ofte her i livet, kommer endringer ut av det blå. Slik var det også for Karin. Etter 26 år som gift, var ikke en skilsmisse til å unngå. Brått og ubarmhjertig var det over, og Karin ble kastet ut i et helt nytt liv.

– Da jeg skilte meg, var det som om alle veggene falt samtidig. Jeg opplevde det som utrolig smertefullt, forteller Karin, som flyttet inn i en leilighet for seg selv og gjorde sitt for å skape seg en ny plattform.

Med ett erindret hun boken hun fant i sine besteforeldres hus på Vestlandet i barndommen, «Med to tomme hender» av Bente Bratt. Boken handler om en sterk kvinne-skikkelse som var gift i mange år før mannen døde. Nå måtte hun finne ut av hvem hun var, og tok opp kampen for å ta i bruk sine innerste krefter. Hun begynte å veve.

– Dette gikk rett hjem i meg som liten jente, og jeg visste at det var en beskrivelse av mitt liv. Nå var jeg plutselig der selv, sier Karin, som så vidt hadde begynt å snuse på tegning og meditasjon i de siste årene av ekteskapet uten at det var blitt heiet fram på hjemmebane. Nå da hun var alene, var kanskje tiden inne?

Kreftsyk

Men nei, Karin rakk ikke å få kjøpt inn verken flere malesaker eller tegneark før livmor- og eggstokkreft sto og banket på døren. Karin, som var i full jobb som sosiallærer på en ungdomsskole, ville derimot ikke innse at hun var syk.

– Jeg husker jeg satt i møter med styrtblødninger. Til slutt måtte jeg kaste inn håndkleet og gå til legen, som fant en svulst i livmor og cyster i eggstokkene under ultralyd-undersøkelsen. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte opereres så snart som mulig, sier Karin.

Mens hun ventet på operasjonsdagen, kom Karin i kontakt med en psykoterapeut og healer. Mannen begynte å sende henne fjernhealing hver eneste dag, og Karin opplevde det som å ligge i et bad av kjærlighet. Hun skjønte ikke stort av hva som skjedde, men forsto at noe ganske så magisk hadde hendt da operasjonsdagen var omme:

– Etter at jeg fikk operert bort livmor og eggstokker, sa kirurgen at jeg hadde hatt flaks, for svulsten var brent ut og jeg trengte derfor ikke å begynne med cellegift og stråling, forteller Karin, som opplever at kreften var blitt helbredet takket være healeren.

Likevel, til tross for gode nyheter, var det uro som preget tiden framover.

- Stress kan være utløsende, og opprettholde symptomene

Avslører hersketeknikker i parforhold: - Da er vi over i psykisk mishandling

Vi Pluss

Kunstnerisk bearbeidelse

For da Karin våknet etter operasjonen, var hun i et dypt indre kaos. I grunnen kjentes det ut som at hun ikke hadde villet våkne i det hele tatt. I en meditasjon en tid senere, kom det til henne at hun hadde opplevd å være bevisst under operasjonen:

– Jeg satt og mediterte på en stol og kjente på et indre trykk. Plutselig kom bildene og luktene fra operasjonssalen opp – og jeg opplevde at jeg hang oppunder taket og så ned på kroppen min. Jeg så hva legene gjorde med meg, og hørte dem si at jeg var våken. Det hele var som en nøytral observasjon, og det over på et blunk, forklarer Karin, som etter dette brukte både meditasjon og maleriene sine for å finne ut hva det var som lå bak den indre uroen hun kjente i tiden etter operasjonen.

Stjerneforfatteren: - Døden er blitt tabu

For med et nytt liv i gave, var det endelig tid for å bringe fargestiftene tilbake i livet – også dette takket være mannen med de helbredende evnene. «Kjøp fettstifter og store ark», sa han. Som sagt, så gjort. Time etter time lå Karin på gulvet og tegnet ut skilsmissen, syk- dommen og andre vonde opplevelser i livet sitt:

– Jeg var ganske overrasket over det som kom ut på papiret, men jeg bare lot det komme. Bildene ble noe å holde fast ved. Et anker, sier Karin. Endelig var hun i gang …

Kunstterapi

Og godt var det, for Karins kreative uttrykk satte henne i kontakt med hennes egen kjerne – kilden i henne selv. Dette ble bærende for livet videre, særlig etter at hun begynte på kunstterapistudiet i Tromsø i 2008. Det ble virkelig et skifte for Karin:

– Jeg hadde en forestilling om at kunstterapi handlet om tekniske løsninger i forhold til maleri. Slik var det ikke. I stedet handlet det om en bearbeidende opprydningsprosess, der hovedmålet og hensikten er å finne ut hvem man egentlig er. Det ble viktig for meg å virkelig gå inn i det og ikke stikke av, sier Karin.

Det ble en sterk og utfordrende reise, en prosess der bildene og det kreative uttrykket viste vei mot en helere del av henne selv. Fra 2011 begynte Karin å ta imot klienter i kunstterapi, noe hun verdsetter høyt.

– Det å få lov til å bidra inn i et annet menneske sitt liv med denne terapiformen er helt fantastisk. Det styrker både meg og dem som kommer, understreker hun.

Flyttet 1700 km: – Jeg ble bergtatt av naturen her

Taper penger: Uføretabbene du ikke må gjøre

Vi Pluss

Kontrast

Etter hvert begynte Karin å gå på kurs hos kunstner Henriette Sonne i Drøbak. Her lærte hun å male mer naturalistisk, noe som også har vært en drivkraft for Karin siden barndommen:

– Min bestefar var maler, og huset til mine besteforeldre var fullt av hans naturalistiske malerier. Det preget meg veldig. Derfor ville jeg prøve å finne en balanse mellom mitt frie uttrykk og det å kunne male noe som ligner. Etter hvert er det blitt kombinasjon for meg, der jeg skaper en slags mytisk fortelling, beretter Karin.

Som med bildet av de to døde pikene i havet. Sterkt, berørende – og kanskje også forløsende for generasjonene bakover?

– Bestefar mistet tre søstre på sjøen i sin tid. Den tredje ble aldri funnet. Jeg tror at vi bidrar til å forløse en del av energien i slike vonde hendelser når vi går inn i dem og for eksempel maler eller uttrykker det på annen måte, sier Karin, som sluttet å jobbe som lærer etter at hun fikk kreft og i stedet har fokusert på kunstterapien i tillegg til at hun er kjole- og draktsyer.

Tone (65) bruker turene som medisin

Lyset neste?

Etter at Karin leverte sin hovedoppgave i kunstterapi i 2019, har det vært merkelig stille på male- og tegnefronten. Var den kreative kranen blitt stengt av?

– Det var fryktelig, ja, rett og slett traumatisk ikke å ha den kanalen åpen. Jeg har tenkt at det kanskje sier noe om at jeg har bearbeidet såpass mye innvendig at jeg ikke har så mye som skal ut lenger. Det er jo den måten jeg har brukt bildene på, å få ut det indre trykket, sier Karin.

Likevel, den siste tiden har det begynt å krible litt i malefingrene igjen. Kanskje er det en ny måte å arbeide på som er i gjære – en måte som ikke handler om mørket, men om lyset?

– Jeg har vært vant til å velte meg rundt i gjørma i alle disse årene. Det er jo mørket i meg som har vært drivkraften, så det kjennes litt skummelt at det kanskje er lyset som skal være inspirasjonen framover. Det er virkelig en ny terskel, og faren nå er at jeg begynner å male pene bilder, humrer Karin, som den siste tiden også har begynt å skrive på flere bøker – blant annet om traumer og traume-forløsning.

- Jeg visste aldri hvilket humør moren min var i, når neste storm brøt ut

Uansett er det en god følelse å kjenne at hun har bearbeidet såpass mye gjennom kunstterapien at livet nå flyter fint. Og i Karin er det en dyp, kreativ kraft på gang. En kraft hun alltid har fornemmet, og som hun etter alle disse årene er i ferd med virkelig å ta imot:

– Jeg har vært litt redd denne kraften, fordi den er så sterk. Jeg er ikke helt sikker på hva den innebærer ennå, men jeg kjenner at den er nært knyttet til naturen og vår opprinnelige urkraft. Jeg kjenner meg lykkelig når den er der, og når tiden er inne, skal den uttrykkes gjennom meg, sier Karin med glade øyne.

Den som venter, får se. Enn så lenge, kan noen av Karins bilder nytes på Kolben kulturhus på Kolbotn denne høsten. Men først skal lyset flomme – over by og land, og kanskje også gjennom Karins malefingre.

Guri Schanke: - Slik spiste jeg meg frisk

Vi Pluss