Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Om jeg kunne levd slik?

Oddgeir Bruaset (77) ler en liten latter og ser på hendene sine:

- Nei. Det ville ikke gått bra. Jeg har ti tommeltotter og vel så det. Det er veldig kjekt å være der en ukes tid, men så ... Jeg har bodd for lenge i byen og er altfor sosial.

Nei, han har det ikke i seg, tror Oddgeir Bruaset, til å kunne leve slik som utkantfolket han har brukt år av livet på å portrettere, både på tv og i bokform. Men han klarer ikke helt slippe taket, verken i menneskene eller levemåten deres.

- Jeg har beholdt kontakten med flere av dem etter at programmene ble laget. Du vet, det er jo noen man kjenner veldig godhug for, av ulike grunner, sier han.

«Der ingen skulle tru»-stjernene: Avslører nye liv

Vi Pluss

Gitte (60) sluttet i jobben, solgte huset - og kjøpte bobil

Vi Pluss

Alene på fjellgården

Mannen som skapte NRK-suksessen «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», har et rolig blikk, varmt vesen og et håndtrykk som sitter i lenge etter at han har sluppet taket. Kanskje er det derfor han har fått så mange til å slippe ham inn, både til gards og til de innerste tankene.

Som Jon Skaar, den gamle eneboeren på den veiløse fjellhyllegården Skåro, som på sitt stille, ettertenksomme vis innrømmet at joda, det var litt selskap i dyrene som holdt til rundt huset, men julekvelden var den tristeste dagen i året. For da følte han seg ekstra alene.

- Han har levd hele livet sitt på den gården, de siste 30 årene helt alene. Den eneste veien er en sti som går rett opp fra fjorden, og om vinteren er han ofte helt isolert. Likevel er han svært kunnskapsrik og belest, og har et vidsyn som er imponerende. I slekta hans fins det både ordførere, advokater og stortingsmenn, men Jon var odelsgutt og følte seg forplikta til å drive gården videre. Han gjorde stort inntrykk på meg, forteller Bruaset.

På jakt etter flyfoto av familiegården?

Vi Pluss

Den siste boka

Det gjorde han også på en tilfeldig tv-seer på Østlandet, Anne Marie Brekke fra Hurum. Hun klarte ikke slippe den ensomme fjellbonden ut av tankene, og en dag tok hun mot til seg og ringte ham, forteller Bruaset.

- De fikk så god kontakt at hun dro på besøk til ham, og ble der i tre dager. Da hun skulle reise, spurte hun om hun kunne få komme tilbake og feire jul sammen med ham. Det sa han ja til, og da jula kom dro hun tilbake til gården med ryggsekkene fulle av julemat og julepynt. Jon fortalte henne at det var den beste jula han hadde hatt siden han var liten gutt, forteller Bruaset.

Historien om Jon og Anne Marie fortelles også i hans nye bok «Gjensyn». Bruaset ga seg som programleder etter de første 12 sesongene, da fylte han 70 år og gikk av med pensjon. Men han har fortsatt å fortelle om folkene han har møtt og stedene de har levd, i bøker og foredrag. I tillegg er han turleder for Temareiser Fredrikstad, og tar med seg turister på besøk til flere av de utilgjengelige gårdene han har portrettert i serien. Pensjonisttilværelsen har med andre ord vært nesten like hektisk som arbeidslivet.

- Men dette blir den siste boka, så etter jul blir livet litt roligere. Da blir jeg kanskje pensjonist på ordentlig, sier han.

Ukjent arving: Besøker fortsatt gravene til de som døde alene

Hvordan har det gått med utkantfolket?

I «Gjensyn» tar Bruaset oss med tilbake til 68 av de 72 bostedene han laget tv-program om, for å se hvordan det har gått med utkantfolket som bodde der. Hva har skjedd i årene etter at tv-folkene reiste hjem?

For noen er livet omtrent det samme, for andre er det helt snudd på hodet. Noen er blitt værende, andre har flyttet nærmere folk. Andre igjen har forlatt ikke bare hjemplassen, men livet. Eneboeren Jon, som gjorde så stort inntrykk på ham, er en av dem. Knappe fem måneder etter at han og Anne Marie feiret jul sammen, døde han, 87 år gammel.

Livet kan nok være ensomt i utkantstrøk, men Bruaset tror at mange i byene føler seg like ensomme som folket på fjellgårdene han har besøkt. Kanskje mer.

- Jeg tror mange som flytter fra bygda til byen og havner i en anonym blokk et sted i Oslo eller Bergen, føler seg litt bortkomne. Kanskje er det lettere å føle seg ensom blant en stor, ukjent masse enn på et lite sted der du kjenner noen få sjeler, sier han.

- Hvorfor tror du serien har truffet så mange og blitt så godt likt?

- Jeg tror det er fordi den viser helt vanlige folk som lever på det som i dag er en uvanlig måte. Men det er ikke så lenge siden flertallet faktisk levde slik, og mange har lignende opplevelser og minner fra egen barndom. Selv var jeg slåttekar på gamlemåten på småbruket til onkelen min da jeg var barn, forteller Bruaset.

Lodgen i Karasjok: Her har «hippien» fra Skåne gjort alt selv

Overraskende stor suksess

Men det var ikke gitt at tv-serien skulle bli en suksess - tvert imot måtte han bruke mye tid på å overtale NRK til å la ham lage den. Men da de første programmene gikk på lufta, føk seertallene umiddelbart til værs.

- Det var overraskende for meg også, at det ble så stort. Vi bikket en million seere allerede i den første sesongen, sier han.

Stort er det blitt også i Sverige, der tv-serien hans er nesten enda mer populær enn i Norge.

- Fraflyttinga startet mye tidligere i Sverige enn i Norge, og jeg tror savnet etter det som er blitt borte er enda større der. Jeg tror vi har klart å røre ved noe helt grunnleggende hos folk i hele Norden, sier Bruaset.

Tone (65) bruker turene som medisin

Slik har de forvandlet småbruket

Latt seg inspirere

Nå har programmet rundet 20 sesonger, og selv om Bruaset selv ikke har noen planer om å flytte ut i villmarken, vet han at mange andre har latt seg inspirere.

- Ja, folk har til og med ringt meg og spurt om jeg vet hvor det finnes gamle bruk som står ledige. Men det er faktisk ikke så mange slike plasser som er til salgs. Ofte er det så mye følelser og minner knyttet til et slikt sted at folk heller vil la det ligge brakk enn å selge, sier han.

Det er kanskje derfor noen blir, selv når alle de andre har flyttet. Følelser, minner - og en følelse av plikt. Plikt til å fortsette der forfedrene slapp, holde i hevd det noen før en har bygget opp.

Slik var det også for Jon Skaar, fjellbonden som forble alene hele livet. Hadde han valgt hjemplassen framfor kjærligheten?, spurte Bruaset ham i tv-programmet.

Nei, svarte Jon. Det var plassen som valgte meg.