Få tilgang til våre aller beste artikler på Vi Pluss her, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.
Flyet, som bar navnet Dana Viking og hadde flight-nummer SK 751, tok av fra Stockholms flyplass Arlanda rett før klokken ni på morgenen 27. desember 1991. Kursen var satt mot på København, og 129 passasjerer befant seg om bord. Det snødde, og temperaturen lå rundt null grader.
Julefeiringen var over, og nå skulle mange hjem til sitt. På sete 4E, nær cockpit, satt Karin Gustavsson. Noen rader lenger bak, på 22E, satt Cecilia von Hofsten.
Karin hadde grudd seg før reisen. Hun hadde hatt et tilbakevendende mareritt der hun befant seg på et fly som styrtet. På dette tidspunktet jobbet hun for SAS, men på bakken. Hverdagen hennes besto av flytrafikk, og det var grunnen til at hun ikke syntes at drømmen var så veldig merkelig.

Trenger du både testament og fremtidsfullmakt?
Vi Pluss
– Fra det øyeblikket Tomas ble skadet, ble arbeidslivet lyset - og familielivet ble mørkere
Vi PlussHøyt smell
Karin lente seg tilbake i setet, så flyet takse ut og sette fart. Da landingshjulene ble felt inn, noterte hun en brummende lyd.
En vibrasjon gikk gjennom flyet. Deretter hørtes et høyt smell, som om et skudd traff flyets høyre side. Varsellampene begynte å blinke.
Lenger bak ropte noen: «Det brenner i motoren!», og en sterk lukt av brente kabler fylte luften.
– Det føltes akkurat som i marerittet mitt, men det var ekte, sier Karin.
Flyet hadde bare vært i luften i fire minutter og åtte sekunder da det krasjet ned på en åker i Gottröra i Uppland. Flyet var blitt forvandlet til et vrak i tre deler, og mennesker strømmet ut av hull i flyet.
– Jeg trodde jeg var død. Jeg kunne ikke se ut, ettersom vinduene var dekket av leire. Alle styrtet ut i redsel for at flyet skulle eksplodere. Det duftet sterkt av drivstoff, og hadde ilden brutt løs, ville vi blitt levende fakler, sier Cecilia.

Kari (61) flyttet til Gran Canaria i 1983: - Et bedre liv kan jeg ikke tenke meg
Vi Pluss
Jobbe som ufør? Slik påvirker yrkesinntekt hva du får i uføretrygd og uførepensjon
Vi PlussSatt fast
Men alle klarte ikke å komme seg ut. Karin satt fast og kunne ikke bevege beina.
– En mann løftet meg ut. Jeg skrek høyt av smerte.
På sykehuset bekreftet legene at hun hadde fått en ryggskade; en forflytning av ryggvirvlene hadde skapt en blødning i ryggmargen.
I media ble flyulykken kalt «mirakelet i Gottröra» ettersom ingen omkom, og hendelsen ble omtalt verden over. Men Karin husker det som om livet tok slutt i flyulykken.
– Til å begynne med ville jeg bare dø. Jeg ble dypt deprimert og så det som om livet var over.
Karin er den passasjeren som ble hardest rammet av ulykken. Hun kommer til å sitte i rullestol resten av livet.
Karin Gustavsson er nå blitt 60 år og bor i Söderhamn. Hun har en datter på 26 år. Cecilia von Hofsten er 51 år og bosatt i Pisa i Italia, der hun har mann og to sønner.

Møtegruppe
Noen år etter ulykken ble det dannet en gruppe av Gottröra-overlevere. De fant hverandre via passasjerlister og delte minner og erfaringer. Men for Cecilia passet det aldri å delta. Da det var gått 25 år, bestemte hun seg for å ordne et treff selv.
Det møttes på en kafé i Uppsala, og Cecilie og Karin kom vel overens. Til tross for at opplevelsen deres av ulykken er forskjellig, delte de mange minner. De husker begge skrekken, leiren som dekket flyvraket og hvordan klærne deres luktet skarpt av drivstoff.
De delte også drømmen om å skrive om erfaringene sine, og tidligere i år kom boken deres ut, «4 minuter och 8 sekunder».

Elizabeths (62) fysiske alder: 23 år
Vi Pluss
Flytte utenlands? Pass på trygde- og skattefellene
Vi PlussVille ikke skremme
Fram til nå har Karin bare fortalt om det som skjedde, i vage ordelag for datteren sin, og Cecilia har også vært svevende overfor sine barn.
– Jeg ville ikke skremme datteren min, og jeg bestemte meg tidlig for at hun aldri skal måtte hjelpe meg fordi jeg sitter i rullestol. Jeg har gjort noen bevisste valg for å beskytte henne, sier Karin.
Det er først nå, over 30 år senere, at barna deres får høre hele sannheten.
– Da datteren min leste boken og forsto hva jeg hadde gått gjennom, ble hun helt taus. Hun har hørt historien min tidligere i en radiodokumentar, men først nå forsto hun rekkevidden av det jeg har vært med på.
– Men jeg er glad for at jeg ventet til hun ble voksen med å fortelle. Hun er for eksempel ikke det grann redd for å fly, selv om jeg er nervøs når hun flyr.
Cecilia nikker bekreftende.
– Barna mine får fly så mye de vil, men gud nåde dem om de ikke gir lyd fra seg når de har landet.
Karin har ikke villet fly selv etter ulykken.
– Da jeg kom hjem fra sykehuset, gikk jeg på et kurs for å våge å fly, og senere fløy jeg til Norge. Men det var forferdelig. Jeg gråt og hadde hjerteklapp hele reisen, sier Karin.

Alvorlig syk eller skadet partner: - Du vet aldri når du får behov for denne fullmakten
Vi Pluss
Opphold utenfor Norge kan gi nei til uføretrygd
Vi PlussEndret drøm
Drømmene om at hun krasjer med flyet har forfulgt henne siden ulykken. Men plutselig begynte underbevisstheten hennes å sende andre signaler. Hun drømte fremdeles at hun fløy, men nå landet hun i stedet trygt på bakken.
– Da bestemte jeg meg for å fly, og siden da har jeg faktisk flydd et par ganger. Jeg har ikke noe stort behov for å fly, men kommer sikkert til å gjøre det igjen. Men jeg lengter ikke etter det.
– Hvordan tenker du om forutanelsen du hadde før ulykken?
– Jeg vet at flere andre passasjerer hadde en dårlig følelse før flyturen. Det kan ikke riktig forklares, men i dag lytter jeg mer innover. Sier magefølelsen nei, så avstår jeg, uansett hva det gjelder. I dag lytter jeg mer til underbevisstheten min, sier Karin.

Marie-Louise ropte og skrek til mann og barn: - Jeg kunne ikke styre sinnet mitt
Vi PlussMålestokk
Karin og Cecilia har pratet mye under skriveprosessen og har innsett at de kompletterer hverandre. Cecilias struktur har smittet over på Karin, og Karins kreativitet har gitt Cecilia mye.
– Det kunne blitt katastrofe å skrive bok sammen ettersom vi slett ikke kjente hverandre. Men vi er kommet hverandre veldig nære. Vi er søstre for alltid nå, sier de.
For dem begge finnes det et før og et etter ulykken.
– Jeg bruker ofte ulykken som en målestokk, og den får meg til å innse at mange av hverdagens problemer er veldig små, sier Cecilia.
– Flyulykken har gjort meg mer ydmyk og mer tilbøyelig til å ta vare på livet jeg har fått. Jeg fikk 30 år på to bein, og 30 år i rullestol. Forhåpentligvis får jeg 30 år til, og de årene tenker jeg å ta godt vare på, sier Karin.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.