Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Gausdal, 8. februar 2017: Tove kommer hjem fra kveldsvakt som hjelpepleier. Hun sender en melding til sønnen Sivert på Messenger, og spør om hvordan turen tilbake til Trondheim har gått. Hun har vært litt urolig for ham etter at han dro tilbake til studenthybelen sin samme morgen.

«Det har gått fint», svarer sønnen. Tove forteller at hun skal ha et par dager fri, og spør om hun kan komme på besøk. Sivert svarer ikke på spørsmålet, men Tove ber ham tenke på det til neste dag, sånn at de kan planlegge. Så deaktiverer han plutselig Facebook-profilen sin. Tove prøver å ringe han på mobilen, men den er avskrudd.

Sønnen tok selvmord: - Uten åpenhet kommer vi ikke videre

Legevakten

I desperasjon kontakter Tove legevakten for å få hjelp, men mens hun venter på tilbakemelding på hva de kan gjøre, så kommer Facebook-profilen tilbake. Tove skriver til sønnen at hun har prøvd å nå han. Han svarer at telefonen ikke fungerer. De skriver litt, og etter hvert skriver Tove god natt og at hun er glad i sønnen.

Kort tid etter at Tove har lagt hodet på puta, plinger det i telefonen. Klokka er 01.30. Hun ser at sønnen har tagget henne og 15 andre personer i et innlegg på Facebook: «Livet det er faen meg hardt. Man må gi litt faen. Hvis noen lurer på hvorfor de er tagget her: ganske enkelt fordi de har bidratt med noe vesentlig. Amor Fati tross alt», skriver Sivert.

Tove ringer legevakten umiddelbart og sier at hun er redd for at sønnen kommer til å ta livet av seg. De rykker ut, og i mellomtiden sender Tove en melding til sønnen og spør om han trenger noen å snakke med. Sivert svarer ikke. En stund senere står presten på døra. Da skjønner Tove hva hun skal si. Hennes 20 år gamle sønn har tatt sitt eget liv.

– Jeg fikk mitt livs sjokk, sier Tove Langsveen (56) fra Gausdal i Gudbrandsdalen.

Trengte hjelp

Noen dager tidligere: Sivert kommer hjem fordi han har sin andre time hos en terapeut. Helt siden ungdomsskolen har han slitt med humørsvingninger, og i januar oppsøkte Sivert selv fastlegen som satte ham på antidepressiver og henviste ham til DPS. Da Sivert kommer til timen på DPS, blir han skuffet fordi han ikke skal snakke med den samme terapeuten som han møtte første gangen, men en helt ny person.

Tove ser på sønnen at han ikke har det bra, og sier at han kan bli hjemme noen dager til. «Hva skal jeg gjøre her?», spør Sivert. «Du tror du har kontroll hvis jeg er her, men det har du ikke», fortsetter han. Han sier han må tilbake for å arbeide ut oppsigelsestiden på jobben han har sagt opp noen måneder tidligere.

Da Tove kjører sønnen til toget neste morgen, er hun ikke klar over at det er siste gang hun kommer til å se ham. Siden august 2015 hadde Sivert bodd i Trondheim, men før jul i 2016 hadde han bestemt seg for å slutte på lektorstudiene på NTNU, og hadde sagt opp jobben han hadde i en bokhandel.

– Planen hans var å flytte til Oslo fordi han hadde et større nettverk der.

- Pappa følte at han bare var en byrde

Uorden

Noen dager etter at presten hadde vært på døra, satt Tove i bilen på vei til Trondheim for å tømme hybelen til sønnen. Da hun kom fram, kunne hun se at det bodde en som ikke hadde det så godt med seg selv der.

– Ting var i uorden, helt ulikt sånn Sivert var, sier Tove og forteller at sønnen egentlig var et petimeter.

Jakken hans hang i gangen og skoene sto på hylla – som om de ventet på at han skulle ta dem på seg og gå ut. På senga lå den grønne, stoffkledde notatboka hans oppslått og der sto det: «Mor og far! Det er ikke så lett å oppgi alt en har. Jeg elsker dere.»

– Å jobbe med døden setter livet i perspektiv

Gammel sjel

Som type var Sivert var dyp og tenkende. En gammel sjel i en ung kropp. Interessert i musikk, kunst og litteratur. På ungdomsskolen og videregående leste han bøker av Leo Tolstoj, Fjodor Dostojevskij, Stig Sæterbakken, Jon Fosse og Kjell Askildsen. Ikke mange gutter på hans alder var interessert i det samme.

I begravelsen var kirken stappfull.

– Det virket som om hele bygda hadde møtt opp, og da vi kom ut av kirken med kisten, sto alle ungdommene på kirkebakken som et skjold mot den kalde vinden, minnes Tove.

Tilbake til sommeren 2015: En kveld Tove og Sivert sitter ute på terrassen spør hun sønnen om det er noe han vil fortelle henne. «Hva skulle det være?», sier Sivert. Tover pusher ikke på noe spesielt. Ett år senere henviser han til den samtalen og forteller moren at han er homofil.

Tove, som hadde tenkt at han kunne være det, var bare glad for at han fortalte det selv.

– Jeg ville ikke spørre, i tilfelle han ikke var klar for å fortelle.

For Tove var sønnens legning aldri noe problem, men i ettertid har Tove tenkt mye på at hun ikke spurte Sivert om hvordan det var for han.

– Jeg var så opptatt av min reaksjon, og at han skulle forstå at det ikke gjorde noen forskjell for meg hvem han likte.

«Der ingen skulle tru»-stjernene: Avslører nye liv

Vi Pluss

Forfatterdrøm

Siverts store drøm var å bli forfatter, og dagen før han dro fra barndomshjemmet i Gausdal, hadde han sendt inn et bokmanus til et forlag. Tove hadde spurt om hun kunne få lese det, men da hadde sønnen sagt at hun fikk vente til det ble en bok av det.

Etter at han var død, fant hun manuset på PC-en hans og begynte å lese. Det handler om ensomhet, om å komme ut av skapet, og om en som heter Tomas:

«Egentlig tror jeg han lengtet etter en kjærlighet han aldri hadde fått. Men når man lengter etter noe man aldri har fått, kan man heller aldri få det, det er uoppnåelig, det hører fortiden til. Det er det med den knuste fortiden, at den så ofte også knuser det potensialet som ligger i fremtiden», skriver Sivert.

– Jeg har lurt på om han speiler seg selv i denne Tomas, sier Tove.

- Skal det være så enkelt å slette noen fra verden?

Sivert-varden

I juni, fire måneder etter at Sivert døde, var egentlig planen å dra til Ner-Åsta på Øyerfjellet for å spre Siverts aske der, men da familien fikk vite at hvis de gjorde det, da kunne de ikke ha en grav å gå til, så ombestemte de seg.

– Likevel dro vi til Øyerfjellet som planlagt, og bar rundt på Siverts urne i sekken, og når vi kom fram på toppen av Skyttilhaugen tente vi lys og lagde en varde av steiner vi plukket på veien, og som vi har valgt å kalle Sivert-varden.

Etter urnenedsettelsen, kjente Tove på en enorm tomhet.

– Det var ikke noe mer vi skulle planlegge eller gjøre sammen med Sivert.

For alle andre gikk livet videre. For Tove hadde livet stoppet opp.

– Jeg var totalt utmattet. Kroppen føltes mørbanket, og hukommelsen var dårlig. Det satt i lenge. Selv nå, over fem år senere, er ikke helsen hva den en gang var.

– Jeg er fortsatt utmattet. Traumet sitter i kroppen, sier Tove som byttet jobb og begynte å jobbe redusert etter å ha vært langtidssykemeldt.

Nær døden-opplevelser: - Det føltes som å komme hjem

Vi Pluss

Nært forhold

Tove hadde et nært forhold til sønnen. De diskuterte litteratur og gikk turer sammen. Etter sønnens død, har Tove gått mange runder med seg selv. Var det noe annet hun kunne ha gjort? Sett? Burde ha oppfattet?

– Men uansett hvor mye jeg grubler, så forandrer det ingenting.

Noe annet Tove har tenkt mye på, er den siste gangen de chattet sammen.

– Jeg har lurt på hvordan han hadde det, og om han da hadde bestemt seg for å ta livet sitt.

I lang tid hadde Tove samtaler med daværende diakon Marianne Torp Træthaug.

– Hun har vært mitt støtteapparat, og var alltid der når jeg trengte det.

Stjerneforfatteren: - Døden er blitt tabu

Kom i retur

Manuset sønnen hadde sendt inn, kom etter hvert i retur, men Tove sendte det inn på nytt til et annet forlag. Fra det forlaget fikk hun tilbakemelding om at de ikke kunne ta imot manuset, siden de ikke kunne jobbe med korrektur sammen med han som hadde skrevet det. Da fikk Tove ideen om å flette inn sine tanker, sammen med Siverts ord.

– Jeg fikk bearbeidet mye mens jeg skrev, sier Tove som også har skrevet dagbok etter at sønnen tok livet sitt.

I 2019 ga Tove ut boken «Hvor er lyset om vinteren? – da Sivert valgte å avslutte livet» på Gyldendal forlag.

– For Sivert var ordene og skrivingen meningen med livet, og det føles fint å gi ut Sivert sine tekster og dele mine tanker og erfaringer som mor og etterlatt. Jeg håper at boka kan være med å skape større åpenhet rundt selvmord og psykisk helse, sier Tove.

I år skulle Sivert ha fylt 26 år.

– Noen ganger føles det som om det var i går han døde, mens andre ganger føles det lenge siden jeg har sett ham. Jeg tenker på ham hele tiden, og det går ikke en dag uten at han blir nevnt i en eller annen sammenheng.