Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Da pandemien rammet og mesteparten av kulturlivet stengte, dro «pensjonist» Anne Marie Ottersen fortsatt på jobb. I den merkelige tiden siden da, hvor smitteverntiltak og forskrifter nærmest lammet kulturliv, teater- og filmbransjen, har skuespilleren vært av dem som har kunnet utfolde sin virksomhet i flere filmer det siste året.

Rett før vi bikket 2021 gikk hun også offentlig ut i en av våre landsdekkende aviser med en bønn om å lempe på de altfor strenge koronatiltakene. Riktignok mente hun vi trengte å bøye oss innenfor fornuftige rammer, med sosial distansering, spriting, håndvask og passe på, men kritikken gikk i første rekke mot dem som styrer landet vårt og politikerne.

Blant annet etterlyste hun mer målrettede og treffende bestemmelser som ikke var så skadelige for de mest sårbare i samfunnet og for økonomien. Deriblant tiltak som stengte ned fritidsaktiviteter, skoler, treningssentre, restauranter, kinoer, konsertsteder og teatre.

- Ikke bli en del av samlivsbruddet som besteforeldre

Vi Pluss

- Medfører en risiko

Vi Pluss

– Jeg er engasjert i alt som smaker av tvang, frihetsberøvelse og urettferdigheter, og jeg kjenner at den gamle opprøreren i meg fremdeles lever, sier hun.

Mye av opprøreren henger nok sammen med den tiden hun vokste opp i på 1960- og 70-tallet hvor de unge var engasjert og ville forandre verden. Hun tilhørte de radikale.

- Ennå har jeg krutt på lager og er ikke redd for å synge ut, sier Anne Marie Ottersen da vi møter henne på Oslos tak på Frognerseteren.

Frisk og opplagt, med snert og humor i replikkene, og med en trillende latter stadig på lur. Slik er vi vant til å se henne fra utallige komedier og sitcoms. Fremdeles har hun glød av noe ungdommelig ved seg. Blant kolleger og de som kjenner henne går hun under tilnavnet «Otters». Hun er kjent for å være real og jordnær, en som verken er snobbet eller selvhøytidelig. Anne Marie Ottersen har også ry for å være uredd og for sin arbeidsdisiplin. Fri for divanykker og god lagarbeider er også skussmål. I mange av de 45 årene hun var ansatt på landets hovedscene var hun for eksempel tillitskvinne, i tillegg til å sitte i styrer og utvalg. Engasjement for politikk, samfunn, rettferdighet og for forhold på arbeidsplassen, har bestandig vært en drivkraft.

Trass i over 50 år i rampelyset virker hun ikke til å ha tatt skade, verken på sinn eller nervesystem. Og hun har fremdeles energi og mye å gi.

- Du virker til å ha en solid forankring. Hvor kommer tryggheten fra?

– Jeg tror barndommen og oppveksten hjemme i Kongsberg har hatt stor betydning. Jeg vokste opp i et hjem med liv og røre og mye kjærlighet. Foreldrene mine kom fra alminnelige arbeiderkår, min far var lokomotivfører og mor var hjemmeværende. I samme gate bodde også flere onkler og tanter, fettere og kusiner, og vi barna løp inn og ut hos hverandre. Det var ingen materiell overflod, men desto mer trygghet og tid til sosialt samvær. Grunnlaget fra oppveksten ble formende, og jeg har alltid bevart tilknytning til min elskede by Kongsberg. I yrket mitt som skuespiller har det trygge fundamentet og røttene til familien også hatt betydning. I skuespilleryrket er det som kjent mange utfordringer. Du blir utsatt for stadig kritikk og du blir rettet på, og av og til kan det gå på selvtilliten løs. I stunder hvor jeg har hatt det tungt, har jeg alltid tenkt på hvor jeg kommer fra, og det har reddet meg gjennom mye, sier hun.

Epoken du vokser opp i og miljø har mye å si for din utvikling som menneske, mener Anne Marie Ottersen. Selv ble hun født åtte dager før verdenskrigen tok slutt.

5 enkle grep som forlenger de gode årene

Vi Pluss

– Fredsårene og de påfølgende tiårene, var en god tid å vokse opp i. Landet skulle bygges opp igjen, man hadde fremtidstro og håp om en bedre verden. Foreldrene våre hadde opplevd krig og trange kår, og de satte mye inn på å gi oss et liv med bedre forutsetninger. På mange måter er vi som tilhører etterkrigsgenerasjonen blant de heldige.

Anne Marie og de andre vokste opp med overbevisning om at de kunne forandre verden til et bedre og mer rettferdig sted. De søkte frihet og frigjøring.

– Samtidig ville vi ta et oppgjør med foreldregenerasjonen, sprenge grenser og fastlåste normer. Det sosialdemokratiske samfunnet ble grobunn for en radikalisering. Vi skydde alt som smakte av borgerlighet og konformitet. Borgerlig var nærmest et skjellsord. I etterkant kan man si at radikalismen var både streng og moraliserende. Men på 60- og 70-tallet var det viktig «å stå på krava».

- Tok du med deg engasjementet også yrkesmessig?

– Absolutt! Etter Teaterhøgskolen søkte jeg jobb på Nationaltheatret og fikk fast ansettelse i 1970. På den tiden tilhørte jeg den såkalte «røde garde» og deltok med liv og sjel i politiske stykker, som for eksempel «Jenteloven», et stykke om kvinnefrigjøring og kvinnesolidaritet. Som unge kvinner og skuespillere ville vi vise at tiden var moden for forandringer. Våre mødre hadde levd i sine tradisjonelle kvinneroller og ekteskap, men vi ville ikke gifte oss og vi fikk barn utenfor ekteskap. Vi var feminister som kjempet for likelønn og like rettigheter, sier hun.

Jobbe mindre før du blir pensjonist? Dette er konsekvensene

Vi Pluss

«Jenteloven» hadde premiere i drabantbyen på Romsås. Der framførte de først stykket hvor de hadde vært med på å utforme innhold og rolleskikkelsene, og etterpå satte de i gang diskusjon med publikum. Hvis noen av kvinnene i salen uttrykte at de var såre fornøyd med å være husmødre og hjemmeværende, husker Anne Marie at de tok til med kraftsalver: «Er dere undertrykte? Kom dere ut i jobb!»

– Vi som var skuespillere var alle ansatt på Nationaltheatret, og spilte stykket også der, forteller hun.

«Jenteloven» ble senere grunnlaget for de tre filmene «Hustruer». Der fikk Anne Marie Ottersen og medskuespillerne Katja Medbøe og Frøydis Armand utvikle rollene og manus i samarbeid med regissøren Anja Breien. Filmene skildrer tre venninner som begynner å oppføre seg som mannfolk. Vi følger venninnegjengen i tre møter med 10 års mellomrom. De drikker seg fulle, sjekker opp mannfolk og slites mellom egne ønsker og samfunnets krav til gifte kvinner.

Filmen er inspirert av John Casablancas film «Husbands». Da den første filmen fikk premiere i 1975, var vi helt uforberedt på mottakelsen. Vi hadde regnet med at den skulle gå en halv uke på Saga kino i Oslo, og deretter gå i glemmeboken, slik skjebnen var for de fleste norske filmer på den tiden. Men filmen ble en braksuksess. Den vakte til og med internasjonal oppmerksomhet, og vi ble invitert til filmfestivaler rundt i verden. Men ingen av oss kunne dra fordi vi var opptatt på teateret, forteller Anne Marie.

I utgangspunktet var det imidlertid ikke politikk og opprør som fikk Anne Marie til å sikte mot et yrke som skuespiller. Heller ikke var hun omgitt av kunstnere og bohemer i oppveksten. Snarere var det en drøm hun hadde hatt siden hun var jentunge.

– Fortell hva det som vekket drømmen?

– Det hadde sammenheng med en tante som hver jul tok med oss barna til Nationaltheatret for å se stykket «Reisen til Julestjernen». Det var årets høydepunkt. Jeg husker følelsen av å komme inn i den flotte bygningen, som for meg var som et strålende slott. Og hvordan jeg levde meg inn i stykket og drømte om å være prinsesse på slottet. Allerede da ble drømmen tent om at jeg en dag skulle stå på den samme scenen, sier hun.

Da drømmen ble realisert, var riktignok prinsessedrømmen blitt et fjernt minne. Men i om lag 20 år spilte hun den onde heksen. Og hun elsker fremdeles dette stykket. Det har rent mange dråper i havet siden hun debuterte som skuespiller på Nationaltheatret. De første årene var heller ikke bare en dans på roser. På den tiden var hun nemlig alenemor til to små sønner, og hun måtte henge i stroppen for å klare både morsrollen og teaterroller. På slutten av 1980-tallet møtte hun imidlertid ham som skulle bli hennes store kjærlighet, den ti år yngre skuespilleren Lasse Lindtner. Paret har nå vært gift i 35 år, de har en felles datter, og med hans to barn fra før teller familien i dag fem voksne barn. I tillegg er de besteforeldre til ni.

Yrkesmessig har Anne Marie gjort det meste av sjangrer innen teater, alt fra dramatiske roller til lystige komedier. Hun har medvirket i utallige filmer og tv-serier – og i en alder av 75 er hun fremdeles aktiv. Mest kjent for det landsdekkende publikum er hun kanskje for sin medvirkning i tv-serien og filmen «Fredrikssons fabrikk». Der spilte hun rollen som Pia. Tillitsvalgt for de ansatte i klesfabrikken og streikevillig for å få has på direktørens stadige forslag til effektivisering. Rollen var som skreddersydd.

– I tiden som tillitsvalgt på Nationaltheatret hendte det at noen dro på smilebåndet når jeg kom med protestytringer, som for eksempel «dette finner vi oss ikke i». Jeg fikk høre at jeg minnet dem om rollen som Pia, sier hun og ler.

Abba på norgesbesøk bød ikke akkurat på glamour

Trass i engasjement og protestvilje er Anne Marie langt fra noen sinnatagg. Hun har et blidt og lyst vesen, og hun har heller ingen vansker for å bli rørt. Det siste ble til noen tårer da hun gjorde sin avskjedsforestilling på teateret i 2015, i stykket «Revisoren». Da teppet gikk ned opplevde hun at en fullsatt sal med over 750 mennesker reiste seg og klappet – i tre minutter. Bak henne sto de andre skuespillerne og klappet med. Det glemmer hun aldri.

– Hva er drivkraften din nå som du er blitt «pensjonist»?

– Først og fremst at jeg elsker det jeg gjør. Samtidig er jeg fornøyd ved at jeg ikke trenger å jobbe like intenst som før, men at jeg har muligheter til å ta de tilbudene som jeg synes er morsomme. De siste årene har jeg for eksempel turnert med en forestilling sammen med Brit Elisabeth Haagensli.

- Å bli møtt med slibrigheter er forferdelig

– Er det en rød tråd i karrieren din som skuespiller?

– Det må være at jeg har gjort så mye forskjellig. Jeg er allsidig.

- Ser du for deg at du fortsatt vil jobbe i fremtiden?

– Ja. Så lenge jeg klarer å huske og helsa holder, sier hun.

- Hvilke tanker gjør du deg om det å bli eldre?

– Jeg erkjenner at jeg har levd lenge. Men jeg føler meg slett ikke gammel, inni er man jo akkurat som før. Men jeg reflekterer en del over at tiden på jorden er tilmålt. For om lag 14 år siden opplevde jeg møte med døden, da jeg ble operert for hjernesvulst i all hast. Heldigvis gikk det bra, men opplevelsen fikk meg til å innse hvor skjørt livet er. Bevisstheten om at livet er endelig har blant annet fått meg til å tenke over hvor fornuftig det er å legge til rette mens man ennå er klar i hodet, som for eksempel å ordne opp med arv og testament. I hverdagen er det fremdeles mye å sette pris på, og jeg forsøker å holde meg i god form, trener jevnlig, jeg kjenner meg vital og har livslyst. Jeg har mye igjen å oppleve, ikke minst å se barnebarna vokse til. Med årene setter man mer pris på små ting i hverdagen. Det gjør at man blir skjerpet på opplevelsen av at man er i live, sier Anne Marie Ottersen.